Mine kjære venner. Det er en glede å få presentere årets festivalkonkurranse, som i bunn og grunn er den eneste typen konkurranse jeg noen sinne kommer til å arrangere for dere.

Man kan ikke vinne hele Hovefestivalen som uttrykt i tittelen, men du kan få gleden av vinne billetter til selve begivenheten – som etter min mening er Norges vakreste festival. Den foregår hovedsaklig i tidsrommet 26. – 29. juni, og arrangeres på Tromøy i Arendal (som ligger helt nederst i landet vårt, omtrent).

Dette er det du kan vinne:

- To ukespass til Hovefestivalen
- To campingpass til Hovefestivalen (campen har 16 års aldersgrense)
-  Åtte stk. verdikuponger på taco fra den mexicanske boden ♥

Hvordan vinne: Send meg et bilde av at du/vennen din hygger deg/seg på festival. Det er viktig at bildet kan publiseres, så unngå gjerne nakenbilder av kompisen din sovende i et telt, eller andre bilder du ikke har tillatelse til å bruke. Bildekvalitet har jeg som kjent aldri brydd meg om. Det eneste jeg krever å se, er følelsen av festival.

Jeg hadde for eksempel sendt inn et av disse:

Roskilde ’11/Foto: Christine

Roskilde ’11/Foto: Christine

Øya ’11

Hove ’10/Foto: Julie

Hove ’10/Foto: Julie

Coachella ’11/Foto: Julie

Coachella ’11

Nå har jeg heldigvis allerede fått en billett selv, slik at dere ikke trenger å bekymre dere for at jeg velger et av mine egne bilder og vinner min egen konkurranse.

Dette er noen av grunnene til at jeg skal på Hove, dersom noen skulle finne det interessant:

- The Shins
- (Lana Del Rey)
- M83
- The xx
- Toro Y Moi
- LidoLido
- Beirut

-

Send festivalbildet ditt til linnea90@gmail.com, med både fotografens og festivalens navn. Konkurransen avsluttes søndag.

LYKKE TIL!

Jeg kan sikkert fortelle litt mer senere, men akkurat nå har jeg ikke lyst. Men jeg kan gjerne vise dere en film fra Årets mediepriser, som ble laget om «La Linnéa leve». Fra da vi vant, og sånt. Jeg synes den er kjempebra, og har sett den mange ganger allerede. God helg.

Tusen takk!!!

Derfor vil jeg gjerne tipse de uvitende om denne appen Instagram, som finnes for iPhone og Android. Det er selvfølgelig verken spesielt interessant, lærerikt eller morsomt, men det er uansett ikke noe mindre interessant, lærerikt eller morsomt enn det de andre sosiale mediene dere allerede kaster bort tiden deres på er.

Long story short: Man kan altså lage sin egen konto og legge ut bilder av det man måtte ønske (bortsett fra cupcakes/muffins og det at du griller – da blir man kastet ut) – eller bare observere andre interessante og mindre interessante menneskers liv – i bilder. Men har du ikke din egen konto, så KAN DU IKKE VÆRE MED.

(Det eneste jeg synes er litt negativt, er alle de stygge filterne man kan legge på bildene – som på død og liv skal pynte på virkeligheten. På bildet over endte jeg for eksempel opp med asurblått hav, og på toppen av det hele var jeg til og med så uheldig at det fikk en RAMME!)

Dersom noen skulle være interessert i å følge for eksempel meg – kan dere søke på “linniiie“. Men dette er selvfølgelig helt frivillig. Jeg har for eksempel flest bilder av meg selv, meg selv som spiser taco, og andre sprell jeg foretar meg. Så kan man like og kommentere hverandres bilder dersom man ønsker det. Akkurat slik som på Facebook, egentlig.

Her er et utvalg – okey, nesten alle – bildene jeg har lagt ut på min konto (uten tekst). Bare om noen skulle være interessert, altså.

(Dette teltet skal jeg kjøpe til Hovefestivalen)

Takk for meg.

For det var nemlig i går – onsdag – at Kamilla og jeg skulle på quiz.

Først spiste vi taco. (Jeg hadde taco på lørdag, søndag, mandag og tirsdag også.)

Før vi tok bilen fatt og cruiset oss inn til Molde (Kamilla bor på landet, Eide).

I Molde drakk jeg ett (fire) glass vin hjemme hos meg, før vi ble skysset ned til sentrum hvor quizen skulle foregå.

Under quizen drakk jeg enda ett (fire) glass vin, før den omsider var over og vi måtte se oss slått av laget som under hele konkurransen hadde gått veldig mye på do (seriøst jeg skal drepe dere).

Etter det, ryddet de vekk alle bordene og gjorde quizen om til discotek. Jeg hadde drukket enda ett (fire) glass vin, og følte meg dermed klar for å danse.

Jeg kan ikke danse, så jeg pleier bare headbange. Så jeg headbanget i to timer. Jeg headbanget mer eller mindre ustoppelig, helt til klokken 02 bare plutselig slo på lyset og fortalte at festen var slutt. Det var på dette tidspunktet jeg oppdaget at hodet mitt bare hang i én tråd, og at resten av trådene hadde røket. Jeg ble derfor bare pent nødt til å bruke hendene og bære hodet mitt ut i bilen. (Selve kroppen min var det noen andre som bar, tusen takk.)

Jeg antok at kroppen kom til å knyte det på plass igjen i løpet av natten, men da jeg våknet i dag (på Eide, WTF?) hang til min store fortvilelse hodet fortsatt bare i én tråd.

Her hjelper Nils meg å holde hodet på plass ved å holde meg i håret.

Men da jeg kledde på meg skjedde det imidlertid noe rart. Hodet fikk nemlig litt fart, og plutselig hang det på den andre siden av kroppen. Det var annerledes og litt deilig.

Men i lengden ble det utpraktisk, og Kamilla sa at jeg så dum og kvalm ut og at jeg ikke fikk prøve høytrykkspyleren hennes dersom jeg ikke la hodet tilbake foran kroppen.

Så hun hjalp meg å få hodet tilbake dit det hang best, selv om jeg skal ærlig innrømme at det hadde vært behageligst å kunne se rett fram slik som jeg er vant til.

Så fikk jeg høytrykkspyle i to timer, og så tok jeg bussen hjem til Molde hvor jeg spiste taco. (Det er vanskelig å spise taco med brukket hode, og jeg ble nesten nødt til å bruke sugerør for å få den i meg.)

Hvis noen har tips mot brukne hoder, tar jeg veldig gjerne imot. Jeg skal i grill(taco)party i morgen, og kunne gjerne tenke meg å danse mer.

Jeg hadde i år som i fjor – og alle de fem årene før der igjen – tenkt til å la den passere i stillhet, siden jeg ikke vet hvordan man arrangerer noe annet enn barnebursdager. Det er uansett ingen som kommer tidsnok til bursdager lenger heller, folk tror de bare kan valse inn når det passer dem best.

Tilfeldig bilde fra Instagram-kontoen min: For øvrig fra en bursdag jeg deltok i på fredag, hvor Lise og jeg ankom nest først. Da var vi garantert både sitteplasser og velkomstdrink.

Og når vi likevel er inne på dette med å besøke hverandre, så ser det dessverre heller ikke lenger ut til at folk vet sin besøkelsestid. For de går ikke hjem, de bare blir og blir og blir, tar seg til rette og tror jeg setter pris på selskapet deres. Det er derfor jeg har sluttet å invitere folk på besøk. Kan de ikke forholde seg til det jeg mener er noen av samfunnets viktigste normer, kan de heller bare være hjemme.

Det er derfor jeg blir så glad når andre heller inviterer meg på besøk. Da er jeg alltid der til riktig tid, eller aller helst gjerne en time før. Og på lørdag overrasket Bella og Guro meg med en nestenbursdag hjemme hos Bella. Men jeg visste om det på forhånd, for jeg liker ikke overraskelser.

Men jeg ble veldig glad og fikk en bok og sminke og roser og smågodt.

Og jeg drakk og jeg drakk, hele to flasker vin drakk jeg, men likevel kunne jeg ikke ense noen som helst promille – som når jeg tenker meg om er det eneste jeg jager etter når jeg først skal drikke alkohol. Helt optimalt er det når jeg har drukket så mye at jeg tror jeg kan fly. Men selv om jeg var helt overbevist om at det var noe galt med vinen min og at jeg ikke var full, skulle det neste dag vise seg at jeg må ha vært sørpe-shitfaced-mistet-det-helt-fullstendig-drita likevel, ettersom jeg våknet til en mail fra SATS om at jeg hadde booket en – Gud forby – YOGATIME. Og dette på min egen BURSDAG! Så jeg skrek høyt, skrekkslagen var jeg, og jeg skalv av redsel helt til jeg fikk tenkt meg om og kom på at jeg egentlig bare kunne avbestille timen.

Men på en annen side hadde jeg jo uansett ingen planer for bursdagen min, og Guro hadde jo også booket den samme timen, og så har jeg vel strengt tatt aldri prøvd yoga før heller. Så da mandagen kom og klokken nærmet seg 11, grep jeg sparkesykkelen fatt og tok på meg dunjakken. Jeg lurte på om jeg skulle ta med den nye boken jeg leser (Less Than Zero), i tilfellet det skulle bli langtekkelig, men jeg ombestemte meg i siste sekund og sparketsyklet nedover Thereses Gate.

Femten minutter inn i timen var jeg i ferd med å bryte sammen av kjedsomhet, og jeg forbannet meg selv for å ikke ha tatt med boken min likvel, for HERREGUD SERIØST DRIVER FOLK MED DET HER FLERE GANGER I UKEN?

Det var i det store og hele veldig vanskelig å holde seg våken, og dessuten tvang instruktøren oss til å puste kun med nesen, noe som i lengden ble svært farlig, ettersom jeg er forkjølet og faktisk ikke har mulighet til å puste med nesen.

Og på toppen av det hele ble jeg – hold dere fast – nødt til å stå i KØ på butikken. Enda jeg hadde bursdag! Jeg ble nødt til å stå så lenge kø at alle taco-ingrediensene mine smeltet, og det er ikke greit, forstår dere ikke det, ICA?

Jeg blir forresten 22 år, men jeg er fortsatt ikke gammel nok til å komme inn på noen av de utestedene jeg ønsker i Oslo. Det synes jeg er veldig trist, så jeg tror jeg bare skal flytte herfra så lenge og heller gjøre som vaktene alltid ber meg om:

- Kom tilbake om tre år.

- Men da lever jeg jo ikke lenger! skriker jeg desperat.

- Fint.

- heisann, jeg beklager virkelig at jeg ikke har blogget på lenge. jeg har vært veldig opptatt med skole, og at jeg har vært syk osv…

-  Heei, beklager for lite blogging, men har vært i Sverige i hele dag. Så kom ikke hjem før i kveld. Men jeg tenkte å glede dere med en konkurranse hvor dere kan vinne en notatblokk,

- Beklager for elendig blogging den siste uken. Har funnet ut at det er travelt! å være i permisjon. Mange kafebesøk, og ikke minst barseltreff :)

- Beklager for VELDIG lite blogging denne uken, men denne uken har jeg hatt 6-7 prøver, å da må jeg pugge masse å har ikke tid til å blogge hele tiden,beklager.

- Jeg har ikke blogget pga: mye møter, barnevernet, politi, en kompis, venner, skole og maaaange andre saker. Så etter 13. April vil jeg begynne å blogge normalt igjen, siden da er de 2 viktigste møtene over.

Hvorfor leser vi blogger?
1. Fordi det er gratis
2. For å slå i hjel tid
3. Ved uhell
4. For å føle oss bedre (Eks: Du har dårlig samvittighet fordi du gikk på en enorm sjokoladesmell på en tirsdag, og søker andre i samme situasjon.)
5. Fordi vi er dumme og enkle
6. For å underholdes, le av eller med
7. For inspirasjon (sjeldent)
8. For å lære (høyst uvanlig)

Jeg leser fortsatt veldig mange blogger, men kun fordi det er en uvane, og ikke minst på grunn av nettopp punkt 2: Jeg behøver noe å bruke tiden min på mens jeg for eksempel spiser frokost.
Jeg blar gjerne gjennom de nyeste innleggene til bloggene jeg følger på Bloglovin, og noen ganger – som det for eksempel gjorde i dag – dukker det opp en blogg jeg ikke har lest på lenge. Og jeg tenker: Javel, nå skal jeg altså lese hva som har hendt i ditt liv siden sist jeg var innom. Men i stedet for å få lese hva som har skjedd i vedkommendes liv siden sist, får jeg heller dette:

- Jeg beklager at jeg ikke har blogget på en stund, men blogging har ikke fristet, internettet har vært ustabilt og hamsteren min døde så det har vært noen ganske tøffe måneder for meg. Håper ingen hater meg for dette.

Nei, jeg hater deg ikke. Jeg hadde bare glemt at du eksisterte. Jeg satt heller ikke her – ved frokostbordet – og ventet på dette innlegget. For jeg er faktisk helt fullstendig likegyldig til om du blogger eller ikke. Kan du ikke bare skrive noe svada i likhet med resten? For jeg nekter å tro at det er faktisk finnes noen som ønsker å lese disse konstante ropene om tilgivelse. Du kan skrive akkurat hva du vil, men å beklage for at du ikke har blogget – det gjør du faen meg ikke. Synd med hamsteren, forresten. (Unfollow.)

Men det finnes alltid mennesker som ikke burde finnes, og noen av disse leser helt åpenbart blogger. Men de leser ikke blogger på grunnlag av noen av mine syv punkter, jeg vet ikke engang om de i det hele tatt leser. Jeg vet ærlig talt ikke hva de driver med heller, enten massiv arkivlagring av bilder, onani eller selvskading.

Og når de omsider har lagret alle bildene og onanert til dem, vil de ha nye. Ferskt blod. Mer info. Mer dritt.

- Neste innlegg? skriver de i kommentarfeltet.

- Unnskyld meg, men hvor blir det av kveldens innlegg? Bruker ikke du å blogge tre ganger om dagen? Hva skjer? (Denne går ofte igjen i Fotballfrues kommentarfelt, jeg elsker kommenarfeltet til Fotballfrue, og leser det med lupe hver dag.)

Faen, jeg orker ikke snakke mer om dette.

Poenget er: Ingen bryr seg. (Bortsett fra noen få, men de er sinnssyke – hører dere, SINNSSYKE!)

Men det er selvfølgelig helt greit for meg at dere tror det – for all del.
Men bare husk at det å beklage er en handling man gjerne gjør etter en feil, og at det å ikke blogge per dags dato ikke defineres som straffbart. Greit?

Den første bloggposten jeg publiserte på denne bloggen, var 6. februar 2007. Det er fem år siden, 1/4 av livet mitt, og den første setningen jeg skrev var:
«I kveld er det noe virkelig galt med meg.»

Jeg var 17 år, gikk mitt andre år på VGS, og var mer eller mindre ganske misfornøyd med tilværelsen i den altfor lille hjembyen min Molde. Jeg brukte hverdagene til å tilegne meg kunnskap jeg ikke kunne glemme fort nok, mens jeg jobbet deltid i verdens hyggeligste Bunnpris-butikk.

Alle pengene jeg tjente i verdens hyggeligste Bunnpris-butikk – brukte jeg opp på å drikke alkohol til jeg stupte. (I helgene, selvsagt. Jeg var aldri borte fra skolen.)

Resten av pengene brukte jeg på å ta bussen til Kristiansund, hvor jeg også drakk til jeg stupte.

Jeg feiret 17. mai i bakrus med familien,

løp en del i hagen sammen med venner,

Og prøvde konstant å komme opp med nye ting å blogge om for å kunne tilfredsstille de fem-seks leserne mine.

Skolestipendet mitt brukte jeg på helgeturer til den eksotiske hovedstaden, som det skulle vise seg at jeg ble avstandsforelsket i.

Før jeg atter en gang returnerte til Molde i sorg for å fullføre videregående.

Jeg tok også et slag biljard dersom anledningen bød seg.

Eller en tur på fjellet mitt.

Men etter 18 år i den samme byen, maktet jeg ikke mer. Jeg tok en nokså enkel beslutning om å flytte til Oslo.

For å få de siste månende i Molde til å gå, lot jeg meg overtale til å være russ i fire eller fem dager. (Jeg tror for øvrig at jeg tjente ganske mye på å være russ, ettersom vi svindlet jentene vi solgte bilen vår til året etter.)

Så tok jeg med meg Lise, kastet livet mitt i en bil og forlot Molde. Jeg følte en enorm lettelse, og jeg så meg ikke engang tilbake idet vi kjørte ut av det som i etterkant skulle vise seg å være min himmel.

Jeg hadde egentlig planlagt å legge igjen bloggen hjemme, men etter et langt opphold bestemte jeg meg for at det ikke gikk. Derfor blogget jeg heller om brød og boller i ett år, før jeg ble lei av det og sa opp jobben som baker.

Bloggen hang som den alltid hadde gjort fortsatt over meg som en ond skygge, men det ble bare med skyggen og bekymringene, for den eneste som ventet på nye innlegg var jeg. Dessuten var det jo Oslo og meg, nå. Vi hadde blitt venner – jeg var en av Oslos elskerinner.

Men det tok ikke lang tid før den nye byen min gikk fra å være nettopp noe nytt og spennende, til heller å bli et hvilket som helst hjem – og en hvilken som helst uutholdelig hverdag.

Jeg følte at jeg hadde gjort alt og sett alt, møtt alle og ligget med alle. Jeg hadde gitt meg hen til byen jeg trodde var min, men plutselig hadde den ikke mer å tilby. Og jeg hadde ikke mer å gi. Jeg oppdaget heller at den sakte men sikkert hadde stjålet sjelen min – og ikke minst smilet mitt.

Og det er ikke før nå – tre år etter – at jeg har greid å innse det. At jeg på et visst tidspunkt sluttet å smile. Det eneste som gjenstår er et tilgjort smil blant venner, fordi jeg føler at jeg skylder dem det. Jeg tror faktisk smilehullene mine er i ferd med å forsvinne helt.

Men jeg kan ikke legge skylden på Oslo. Jeg har jo ikke vokst opp her, og jeg kommer aldri til å høre hjemme i en by jeg ikke har vokst opp i. Det er ikke Oslo det er noe galt med, for Oslo er bare en by. Det er meg det er noe virkelig galt med, og det ser ikke ut til at Oslo har tid til å ta seg av meg. For Oslo handler det bare om å klare seg alene.

Kjære Oslo, jeg hater deg ikke, jeg trenger bare en pause.

Hvis dere absolutt skal endre på noe når det kommer til timer og dager, så vil jeg heller at dere prøver å få gjennom mitt forslag om dobbel lørdag og ingen søndag. Et forslag som i teorien går ut på at man ikke legger seg lørdag kveld, men heller bare fortsetter med å spise lørdagsgodt og taco helt til det egentlig er søndag kveld. Dermed har vi bare seks dager i uken: fem korte og en lang. På den måten vil også disse skrotnissene som i utgangspunktet vil ha flere timer i døgnet tilfredsstilles – ettersom vi nå har denne lørdagen – hvor de faktisk har et 48 timer langt døgn til å få gjort alle disse livsviktige gjøremålene sine.

Dessuten har Twitter endelig fått seg et nytt speil, siden han ikke lenger kunne fordra det gamle «homo-speilet» – som han kalte det – og som han nektet å se seg i overhodet.

Jeg hadde nemlig med det nye i gave fra min mor da jeg kom hjem fra Molde forrige uke, og Twitter holdt nesten på å boble over av begeistring.

Og han hoppet umiddelbart på det idet jeg hang det inn i buret.

Dessverre ser det ut til at jeg blir nødt til å fjerne det igjen, ettersom det høres ut som om det er Hector Salamanca som sitter i stua mi døgnet rundt og sutrer.

Og på toppen av det hele har 46-bussen begynt å bli skikkelig streng på dette med billett, noe som selvfølgelig er skrekkelig trist – for jeg synes det brukte å være slik en hyggelig buss. Derfor blir jeg heller tvunget til å sparkesykle overalt, noe som i det store og det hele går kjempebra.

Også på byen har jeg begynt å sparkesykle, noe som bare går enda bedre, siden jeg da også kan sparke hjem, og heller kan bruke de planlagte taxi-pengene på enda mer vin.

Og skal man inn på barene med den, er den selvfølgelig både velkommen og såpass brukervennlig at man enkelt kan brette den sammen. (Det kan dog være at den ikke får komme inn på Solli plass-hølene eller Emil&Samuel, men det er ikke akkurat slik at jeg er lei meg for det heller.)

Og bare se! Man legger ikke engang merke til den!

Det bunner for øvrig i at jeg som regel ikke blir lagt merke til i det hele tatt, i alle fall ikke før jeg sitter og sover i et hjørne og blir bedt om å forlate stedet av ProSec.

Og speaking of vaktene i ProSec, som i helgen fortalte meg noe ganske artig idet jeg viste legitimasjonen min i døra:

- Hei! Dette er ikke deg!

- Hva, er det ikke! svarer jeg mildt sagt forskrekket.

- Nei, du lurer ikke meg!

Så jeg gikk derfra umiddelbart, i og med at jeg innså at jeg i alle disse årene åpenbart har blitt lurt. Jeg er ikke meg. Denne personen i passet mitt, på sertifikatet og bankkortet – det er ikke meg -  men noen helt andre. Takk og lov.
Men på en annen side – hvem er jeg da?

Heldigvis fikk jeg låne legitimasjonen til Bella, så det ordnet seg,

Så jeg sa det rett ut til ham:

- Greit, jeg flytter. Men jeg beholder tacoserveringsfatet.

Han synes det var veldig urettferdig, men til slutt ble vi enige om å kaste alle eiendeler og møbler (unntatt tacoserveringsfatet mitt) ut av vinduet i andre etasje. Det som ikke overlever fallet kan kastes, og resten – vel – jeg får ta det med meg dit jeg skal. Akkurat hvor jeg skal vet jeg ikke, men hva er vel et liv uten bekymringer uansett?

Men for å utsette problemet, gjorde jeg som jeg alltid gjør når jeg behøver en pause fra meg selv: Reiser hjem til Molde.

Og jeg merker at jeg smelter litt og litt mer innvendig for hver gang jeg lander her, for det er jo ikke byen i seg selv det er noe galt med, men menneskene som bor her.

For det ser ut til at moldenserne er i ferd med å miste grepet fullstendig. Da jeg sto inne på en café i sentrum lørdag ettermiddag, kom det for eksempel en tilfeldig/ukjent/normal ung kvinne bort til meg og nærmest TVANG meg til å ta imot noen «hyggelige kort hun og noen venner hadde laget for å glede andre» ???????

Og jeg sa ellers takk, men jeg tror ikke jeg vil ha dem, for jeg behøver ingen kort eller oppmuntringer, så jeg vil heller at du gir dem til noen som setter pris på dem.

- JOOOOOOOO DU SKAL HA DEM OG JEG VIL AT DU SKAL TA TIL DEG HVERT ORD OG DU HAR SÅ FIN JAKKE, sa hun.

Og det hadde hun sannelig rett i, for jeg hadde virkelig på meg en fin jakke, den var faktisk helt ny, og den var rosa.

- Javel, sa jeg og tok imot kortene.

Deretter snudde hun seg og gikk.

Så kikket jeg ned på kortene. Og det var da det holdt på å revne fullstendig for meg, for det var jo til å le seg fordervet av! Men samtidig kunne jeg jo ikke le av henne slik at hun eller andre hørte det, for hun var jo helt åpenbart ikke frisk, stakkar.

Så jeg forlot caféen og formelig løp hjem for å vise dem til mamma, hvor vi sammen brast ut i latter. Vi lo og lo i opptil flere minutter, og jeg slo meg til og med på låret – så mye lo jeg. Deretter kastet jeg kortene i peisen, og jeg gikk opp i sengen for å løse kryssord.

Før jeg ringte en venninne og spurte om vi ikke skulle drikke oss ihjel sammen. Og det ville hun naturligvis, for det er jo det eneste vi er virkelig gode på her oppe. Vennene mine i Oslo drikker kun to glass vin, mens jeg drikker to flasker, og jeg holder det rett og slett ikke ut lenger. Når jeg tenker meg om er det i det hele tatt svært lite jeg holder ut for tiden.

Men jeg må dessverre reise tilbake til Oslo igjen allerede tirsdag formiddag, for jeg har bare sagt opp leiligheten enn så lenge, og ikke livet.