Hver gang du forlater meg

Jeg kommer aldri til å venne meg til følelsen av å ha fullført en bok, og enda mindre av å ha laget en boktrailer(!!!)

Men selv om prosessen mot utgivelse er så vond og usikker at jeg har lyst til å brenne manus + meg selv på bål, håper jeg likevel at det ikke er siste gang jeg får gjøre det. Det er enda en måned til selve boken er ute, men herregud, så redd for hva folk skal synes tror jeg
kanskje at jeg aldri har vært før. Det blir tydeligvis bare verre og verre, dette.

Akk, livet, dere. Noen som vet hva skal vi med det?

myhre. hver gang du forlater meg. omsl.qxp_Layout 1

Men jeg prøver for alt det er verdt å minne meg selv på hvem jeg skriver til. Jeg har skrevet denne romanen til dere, og ikke for å imponere bokanmelder som har lest bøker i 50 år. For det tror nok ikke jeg kommer til å gjøre. Det viktigste for meg er at dere liker den, og at den kan bety noe for en av dere, for oss. Kan noen minne meg på det?

Dette er en bok om ung og naiv kjærlighet, og om det nådeløse håpet når den ene elsker mer enn den andre. Det er en bok til alle som er eller har vært forelsket, eller på et eller annet tidspunkt kommer til å bli det. Det er en bok til alle med kjærlighetssorg, til alle som har straffet seg selv for å bli forlatt, og til alle som har følt seg fortapt uten den andre. For hva gjør man egentlig når man plutselig er alene?

Jeg håper dere vil lese den når tiden kommer, og for utålmodige sjeler kan den forhåndsbestilles litt billigere følgende steder: Tanum, Ark, Haugen Bok, AdLibris

PS: For den som måtte befinne seg i nærheten av Oslo 21. september, har jeg slippfest og bokbad v/Finn Skårderud på Parkteatret! Billetter (150kr) er i salg fra og med i morgen kl 9 her! You’re all very welcome! KLEM

                                                                      Dette må vel merkes som reklame for egen bok, I guess.

Når man nekter å følge Sunn fornuft

Okey, nå hadde jeg egentlig lyst til å kjøre på med et rolig personangrep her, men jeg skal prøve å la være. For det jeg egentlig har lyst å snakke om, er hvor fantastisk viktig jeg synes
Sunn Fornuft-plakaten er!

I en bloggverden der fokuset stadig kretser rundt mat, trening og kropp, er det viktig at vi tenker over hvordan skrive om det, så vi ikke er dårlige forbilder uten at vi vet det. Av de
bloggerne som skriver om disse tingene i dag, er det svært få som har særlig kompetanse til å gi spesifikke råd. De skriver med andre ord kun på vegne av egen kropp og sjel, og det er her noe av problemet oppstår.

Nå tror jeg ikke nødvendigvis at man får spiseforsyrrelser utelukkende av å lese blogg, men vi må minne hverandre på at det finnes tusenvis av jenter og gutter der ute som bruker timevis hver eneste dag inne på ulike blogger. Unge jenter og gutter som føler seg mislykket dersom de spiser noe mer enn bloggerens x antall gram havregryn, eller løper kortere enn deres x antall kilometer. Det er tusenvis som ikke lar seg påvirke også, men det er ikke poenget. Poenget er at for noen er for eksempel tall livsfarlig, men ikke alle bloggere vet det. Derfor er det så fint at det finnes folk med kunnskap som kan fortelle oss det, så vi kan tenke oss om neste gang vi skriver om disse temaene.

Skjermbilde 2016-07-26 kl. 11.43.24

Jeg mener: Hvorfor skal jeg egentlig fortelle verden hvor mange gram havregryn akkurat JEG spiser? Hvor mye akkurat min kropp veier, eller hvor langt akkurat jeg evner å løpe? Hva slags relevans har det for de som måtte lese bloggen min? Har ikke de en helt annen kropp enn meg, et helt annet sinn? Skal jeg lure dem til å tro at de kan bli som meg? Eller har jeg bare lyst å fortelle hvor flink jeg er? Holder det ikke bare å si at jeg digger havgregryn fordi det er sunt og godt, og at jeg elsker å løpe fordi det får meg til å føle meg bra?

Skjermbilde 2016-07-26 kl. 11.43.49

Disse ti rådene betyr selvfølgelig ikke at man ikke skal få lov å skrive om det man vil, men det betyr at man har et ansvar. Et ansvar for å spre treningsglede framfor å si «se så langt og fort jeg løper», og matglede og -inspirasjon framfor «se så sunt og/eller lite jeg spiser». Det skal så vanvittig lite til for å la være påvirke folk i negativ forstand, og det er det plakaten prøver å sette ord på.

Skjermbilde 2016-07-26 kl. 11.43.56

Jeg ser at det er flere bloggere som velger å ikke støtte Sunn Fornuft, og det synes jeg er så rart. Jeg lurer på om det er av mangel på forståelse, og at man rett og slett ikke er sitt eget ansvar bevisst. At de ikke skjønner hvor skadelig det de skriver kan være. Det er sikkert deilig å leve i en liten boble av botox og salatblader, men herregud. Flere av Norges største bloggere tjener
millioner på blogg, og da hadde det vært så fint om de orket å i alle fall lytte til noen velmente råd, og kanskje gi noe tilbake. Annet enn kalorioversikter og oppskrift til hvordan operere seg i utlandet. Vi har vel mer å tilby enn dét?

Jeg håper virkelig at enkelte bloggere ikke fortsetter å ta dette som et angrep, men som en påminnelse om hvilket ansvar som hviler på skuldrene våre, og hva slags holdninger vi sprer til unge som leser blogg.

Avslutningsvis vil jeg dele denne skjermdumpen, fra en av Norges mest leste bloggere sin spørsmålsrunde nylig. Makes you think.

Skjermbilde 2016-07-22 kl. 12.14.10

Ja, seriøst, hvem faen bryr seg om gode forbilder? Hvem faen bryr seg om at lillesøstrene og brødrene våre leser detaljerte beskrivelser om «riktige» karbohydrater og dietter på
favorittbloggene sine fra de er åtte år gamle, og får dårlig samvittighet dersom de ikke spiser det samme?

Hvem faen bryr seg om at de tror plastiske operasjoner og botox er løsningen på alle problemer, og at fin kropp og hud er synonymt med lykke?

Hvem faen bryr seg om at de får et fucka forhold til mat og kropp, og begynner å kaste opp frokosten sin når de er tolv?

Hvem faen bryr seg?

Fri og kjærlighet

Ja, hallo ja.

Altså, nå er det vanskelige tider her.

For etter at jeg ga fra meg en ny versjon av manuset mitt i forrige uke, var det ingenting annet jeg kunne gjøre, enn å vente på å få det tilbake. Noe som helt enkelt betydde at jeg var
arbeidsledig for en uke. Eller hadde fri, som noen kaller det.

IMG_7727

Nå er det ikke slik at jeg aldri har opplevd å ha fri før, for i min jobb tar jeg meg egentlig fri ganske ofte. Men i de tilfellene vet jeg i alle fall at jeg burde ha skrevet. Da har jeg i det minste en stemme i hodet som forteller meg at jeg er et ubrukelig menneske med dårlig arbeidsmoral, og som burde skamme meg for å i det hele tatt gjøre ting jeg har lyst til.

Men så: Hva gjør man egentlig når arbeidet og stemmen forsvinner, og man faktisk har helt FRI?

Ingenting, selvfølgelig.

Så jeg har gått i en hel fuckings uke og syntes SYND på meg selv fordi jeg hatt fri. For et ufattelig bra og reflektert menneske jeg er.

Men så, omsider, etter en hel uke i TOTAL MØRKE, kom manuset endelig tilbake, og det var nye utfordringer i vente.

Bilde tatt 25.06.16 kl. 17.01

Jeg formelig løp til døren da jeg hørte det ringte på nede i første – kunne ikke vente med å få livet mitt tilbake – til å få noe å gjøre. Men så, idet jeg åpnet døren og hørte budmannen nærme seg etasjen vår, var det som om kroppen min plutselig forsto hva som var i ferd med å skje. At for hvert trappetrinn han og manuset mitt tok, glapp friheten litt etter litt – og snart skulle jeg være fanget i en evig ond sirkel av arbeid og ufrihet. Det folk flest gjerne kaller livet.
Jeg hater livet.

Så jeg lukket døren.

Neida.

Bilde tatt 25.06.16 kl. 16.59 #4

Ikke denne jenta. Her i huset tar vi mot alt med åpne armer, både utfordringer og fri, selv om det jeg ønsker meg mest av alt er heis. Men i dette tilfellet tok jeg altså imot livet, før jeg hentet potetgullrestene jeg hadde spart fra i går. Vi vet jo alle sammen at det nederst i posen ikke teller, så da jeg var på fest i går, delte jeg litt av det som var på toppen, før jeg brettet sammen posen og la den i veska. Om du ikke har rester som meg – kan du bare knuse alt som er i posen også, så får du en hel pose med rester som ikke teller.

Bilde tatt 25.06.16 kl. 17.05 #5

Ps. Om dere synes jeg ser brun ut, så er det fordi jeg har tatt spraytan, og IKKE fordi jeg har vært ute.

Uansett.

Bilde tatt 25.06.16 kl. 18.37 #6

Så jeg åpnet livet og tok innover meg beskjeden som fulgte med: «Du må være ferdig med dette til torsdag.»

Bilde tatt 25.06.16 kl. 17.02 #5

Men heldigvis hadde det kommet nye verdener i Candy Crush, så det ordnet seg.

Bilde tatt 25.06.16 kl. 18.50

Uansett. Jeg gleder meg veldig til å bli ferdig, og ikke minst til å dele det med dere. Så får jeg bare krysse fingre for at noen har lyst til å lese det jeg har grått og jobbet så hardt for å fullføre, og at den kan bety noe for flere enn bare meg. Det er første gang jeg har skrevet noe om kjærlighet, og det har vært vanskeligere enn alt annet.
Vanskelig, vondt og fint på samme tid, akkurat sånn som kjærlighet er.

myhre. hver gang du forlater meg. omsl.qxp_Layout 1

Den kommer forresten i midten av september, men jeg tror den kan forhåndsbestilles her allerede!

Skal bare skrive den helt ferdig først. Men ikke før til uken.

Okey, folkens, da er det bare å spre seg. Ingenting å se her.

 

 

snapchat/instagram: @linniiie

Når rosabloggere blir bokanmeldere


Okey, er det flere bloggere som skal skrive «bokanmeldelse» av den erotiske romanen Calendar
Girl
i nærmeste framtid?

49215c56a4d516b1a506b0888cb9f24b

Jeg foreslår nei.

Jeg forstår meg ikke på forlagsbransjen om dagen, som pumper ut bøker til
rosabloggere. Hvordan skal rosabloggere – som daglig skriver om sminke og klær for penger – greie å omtale litteratur slik at det blir troverdig?

Jeg kjenner godt til «jeg skriver ikke om noe jeg ikke kan gå god for»-frasen: den bloggere har brukt i årevis for å forsvare all driten de reklamerer for. Det har for øvrig blitt en unnskyldning jeg til en viss grad tro på, ettersom blogging har blitt en så stor business at man ikke lenger KAN gå god for alt man ufrivillig får i posten.

Men når det kommer til bøker (eller filmer, for den saks skyld), føler jeg at det det må behandles på en annen måte.

For det første, nekter jeg å tro at en rosablogger som vanligvis aldri skriver om bøker, orker lese en hel bok. Men dersom de først skulle tvinge seg til gjøre det, tviler jeg på at de i etterkant lar være skrive om den. Hadde jeg brukt mangfoldige timer på å lese en middelmådig bok jeg hadde blitt påtvunget på grunn av yrket mitt – hadde jeg krevd min lønn, jeg også. Og på grunn av at bloggerne gjør nettopp det, opplever akkurat nå tusenvis av stakkars blogglesere å bli mer eller mindre lurt til å lese husmorsporno.

Her skulle gjerne ha postet bilder av noen av de aktuelle bloggerne – som alle stort sett har posert lesende på et saueskinn foran peisen – men det er dessverre ikke lov. Det så i alle fall omtrent slik ut: 

Bilde tatt 30.05.16 kl. 22.21 #3

«Men herregud, vi må jo treffe ungdommen», sier forlangsbransjen og hopper ned i gryta av
rosabloggere. «Tenk på alle bildene vi kan få – bilder av godt leste bloggere som holder våre bøker!»

Bilde tatt 30.05.16 kl. 22.21 #4

Jeg hørte en annen vri på det, da Cappelen Damm (samme forlag som gir ut Calendar Girl) gjorde noe lignende via Tusvik og Tønne sin podcast forleden, hvor de hadde sponset omtale av Silje Aanes Fagerlunds Eneste. Der hadde både Sigrid og Lisa lest, og begge likte den nokså godt. MEN, i motsetning til hos bloggerne, turte de å trekke fram det de ikke likte ved den også. De turte å si at de ikke var helt i målgruppen, og at det kanskje ikke var helt deres kopp te.

Nå er Sigrid og Lise voksne og smarte damer, som skjønner at meningene deres ikke kan kjøpes for penger. De skjønner at ingen kommer til å tro på dem dersom de roser en roman opp i skyene uten å kunne argumentere for det. I stedet blir hele poenget å gjøre oss obs på den, diskutere og gjøre oss interesserte. Hvilket jeg også ble.

Denslags makedføring er i mine øyne gull verdt, i alle fall sammenlignet med å bare sende den ut til x antall bloggere, med et løfte om x antall kroner dersom de skriver noe fint.

Som «Jeg kan ikke huske sist jeg slukte 396 sider på én og samme dag. …Jeg klarte ikke å legge den fra meg for å fylle opp magesekken engng (sic)!»
– Blogger (23)

For det første: Kan ikke folk slutte å si at de ikke greier å legge fra seg bøker? I 2016 er det helt uproblematisk å legge fra seg en bok. Det eneste som er problematisk, er at vi ikke lenger greier å lese bøker uten å lure på hva som skjer på Internett.

For det andre: Jeg tror ikke på deg.

Bilde tatt 30.05.16 kl. 22.20 #7

Nå mener jeg ikke at bloggere skal prøve å lete etter feil for å virke troverdige, i alle fall ikke dersom de faktisk elsket boken, og gjerne vil anbefale den videre.
Det jeg heller prøver å si, er at det er unødvendig å presse bøker på bloggere som egentlig ikke er interessert i litteratur. Det finnes haugevis av bokbloggere som gledelig tar seg av det.

Det kan for all del hende at Calendar Girl er en helt grei bok som man kan drukne tankene i når man ikke orker å tenke på sitt eget miserable liv. Men da synes jeg bloggere skal få tenke seg dit selv – skrive på egen oppfordring, og ikke ta seg betalt for å lese en bok de aldri hadde lest ellers.

Bilde tatt 30.05.16 kl. 22.21 #7

Okey, men nå kommer isbilen. Snakkes.

For ordens skyld: Boken på bildet er kun en illustrasjonsbok, og som jeg ikke har fått penger for å lese og omtale som favoritt.

True story: Panikkangst og reke

Natt til i går, våknet jeg av at jeg kastet opp.

Bilde tatt 14.05.16 kl. 13.04 #2

Ja.

Det høres kanskje ikke så dramatisk ut, men det var det.

Så jeg presenterer dere: Ting jeg tenkte mens jeg kastet opp, i kronologisk rekkefølge:

– Nå slipper jeg å trene bein i morgen
– Oi, er det i dag Kygo slipper album?
– Nå revner magen min
– Nå dør jeg
– Lurer på om dette er like vondt som å føde
– Jeg skal aldri ha barn
– Herregud, skal jeg føde?

Bilde tatt 14.05.16 kl. 13.30 #2
(Kan se ut som om jeg har bart her. Det har jeg.)

Deretter begynte jeg å tenke over hva jeg hadde spist og drukket tidligere samme kveld, i et lite rekeselskap med noen venner:
– Blåbær
– Hvitvin
– Salte potetgullhjerter (ganske god faktisk, terningkast 4)
– Nachochips med ostesmak, first price (ikke min idé, men terningkast 4 til den også)
– Smashkuler (ikke fan, blir for smått)
– 1/2 lompe med ketchup og sennep, uten pølse (typisk unødvendig småsnack etter litt vin)

– EN reke.

enhanced-buzz-13715-1372358501-10
Illustrasjonsreke via John

Så kastet jeg opp enda mer. Gikk inn på badet og knelte foran toalettet, skalv ukontrollert mens det kjentes ut som om noen knivstakk meg i magen, kastet opp til jeg ikke hadde mer å gi.

Så tok jeg med meg en bøtte og gikk tilbake i sengen, holdt pusten.

Bilde tatt 14.05.16 kl. 13.34

Og så: Du vet når du trodde det ikke gikk an å ha det vondere? At du har peaket på smerteskalaen?

Da blir det verre.

Så jeg gikk fra å føle at jeg skulle føde et barn, til å føle at jeg skulle føde åtte.
Ut fra brystet, liksom. Og det er i det øyeblikket at kroppen min bare:

– Nei, skulle en ha kjørt på med et lite panikkanfall i tillegg, da?

Bilde tatt 14.05.16 kl. 13.40 #3

Jeg har bare hatt panikkangst én gang tidligere, og da ble jeg kjørt til legevakten fordi jeg trodde jeg hadde hjerteinfarkt. Til dere som ikke har hatt det: det er litt sånn det kjennes ut. Hjertebank og smerter i brystet, vanskeligheter for å puste. Så jeg ble bare liggende å gråte og gispe etter luft, mens jeg drunket i svette og tanker om at jeg skulle kveles/dø/revne.

Heldigvis hadde jeg en mann i sengen som ba meg slappe av. Til tross for at jeg nettopp hadde kastet opp på ham. Se ham inn i øynene og puste.

– Helt rolig, det går fint.
– JEG DØR!
– Nei, bare pust, det går over.
– TA LIVET AV MEG!
– Se på meg! Pust!
– Kan du sette på noe Kygo?

Neida, husker ikke hva jeg sa.

Så kastet jeg opp en gang til, og da kom den:

Den siste biten av reken.

enhanced-buzz-13715-1372358501-10

Og da sa kroppen bare: Okey, god natt!
Og så sovnet jeg.

Yes, det ble en like god historie som jeg så for meg, det.

18553004

Men kroppen er fantastisk, da.

Ganger jeg har tatt feil

Jeg tror jeg er ganske god på å innrømme når jeg tar feil. I alle fall overfor andre.
For meg selv, derimot: not so much. Jeg tenkte derfor å presentere noen påstander jeg har stått fast ved opp gjennom min ungdom, som i etterkant har vist seg å ikke stemme.

«Jeg er skapt for å være alene»

Det var en liten periode (eh, more like 2-3 år) der jeg bare satt inne, og orket ikke være sammen med noen. Jeg var fast bestemt på at jeg ikke likte være sosial, og at det var meningen at jeg skulle være alene. Jeg tror ingen er skapt for å være alene. Man kan godt sette pris på alenetid nå og da – det gjør jeg fortsatt – men det er forskjell på å være alene, og det å være ensom.

Jeg har aldri vært så deprimert som i den perioden jeg insisterte på å holde mitt eget selskap, men det slo meg aldri der og da at det var det som var problemet.
At jeg hadde verdens dårligste selskap.

Bilde tatt 09.04.2011 kl. 12.34
#neverforget

I dag bor jeg med en av mine beste venner, og jeg kan ikke forstå hvorfor jeg satt inne i alle de årene og ødela meg selv. Det hender likevel at det er dager hvor jeg våkner til tomt hus, og jeg har bare lyst å legge meg under stretchlakenet og bli der. At mennesker er det siste jeg vil se, og at jeg heller vil dø enn å oppsøke venner, snakke med noen. Men tiden har lært meg at
det eneste jeg trenger da, er nettopp mennesker.

1512528_10153689411170171_2582847_n


«Alt hadde blitt så mye bedre om jeg bare var litt tynnere»

Jeg har brukt mye tid på å ønske meg tynnere, og tidligere så jeg på det som en løsning på alle mine problemer. Men jo mer jeg begynte å eksperimentere med mat og kropp, jo mer usikker ble jeg på meg selv. Jeg skulle ønske jeg forsto at jeg måtte ha det bra med seg selv før jeg kunne sette pris på hvordan jeg så ut, og ikke dømme dagsformen min utifra hvor mye jeg veide.
Nå skal det sies at man absolutt kan skaffe seg litt selvtillit gjennom å utføre en omfattende forandring, men i det store og hele handler det jo om hvordan man har det inni.
Ser jeg meg selv i speilet på en dårlig dag, ser jeg bare feil og mangler, mens på en god dag, er jeg stort sett fornøyd.

Skjermbilde 2016-04-19 kl. 17.31.07
Foto: Renate Torseth

Jeg husker godt da dette bildet ble tatt, og hvor misfornøyd jeg var med kroppen min på
det tidspunktet. Jeg ville egentlig ikke bli tatt bilde av sittende på kjøkkenbenken, fordi jeg var redd for at det ville se ut som om jeg hadde store lår. Hva gir du meg?? Jeg skulle så indelig ønske at jeg forsto hvor vakker jeg var, og at slapp hate kroppen min på den måten.

«Jeg kommer aldri til å bli bra nok»

Jeg tror aldri jeg har vært en utpreget flink pike, for jeg har stort sett akseptert at jeg er mindre intelligent, og med dårligere hukommelse enn vennene mine. Jeg har for eksempel aldri greid få en 6-er i hele mitt liv, og synes ærlig talt det må være lov. Men jeg har kanskje tatt det igjen på å se meg selv i speilet, og føle at jeg aldri blir bra nok. At jeg aldri blir perfekt.

For uansett hvor mange mil jeg har løpt, hvor lite eller mye jeg har spist, eller hvor flink jeg har vært å holde «reglene» mine, har jeg alltid vært misfornøyd med mitt eget speilbilde.
Og jeg har tatt for gitt at det alltid kommer til å være slik.

Men slik er det ikke. Det er ikke før i det siste, at jeg har sett meg i speilet og tenkt at fuck it, I’m happy. At jeg er tilfreds, er stolt av min egen kropp, og at jeg har det bra sånn som jeg er.
Det rare er at jeg tror ikke jeg ser noe annerledes ut enn den gangen jeg var misfornøyd. Det er bare tankene som har endret seg, og dette kanskje i kombinasjon med at jeg har blitt eldre.
Det kan godt være at det er en midlertidig følelse, men den finnes, i alle fall. Og det er en fin tanke.

IMG_6734
Foto: Lise R

«Det kommer ikke til å ordne seg»

Jeg har hatt mange og lange perioder hvor det ikke har eksistert lys i enden av tunnelen, og det har vært fristende å gi opp. Jeg er så glad for at jeg hadde nok tålmodighet til å holde ut, og for at jeg ga ting tid til å ordne seg. For det gjør det. Følelser og sorg avtar faktisk med tiden,
og dumme hendelser og problemer blir mindre viktige. Det eneste som er kjipt, er bare at det ofte tar så sjukt lang tid. Men slik er det. Ting tar tid, og tid tar tid.

Og så – når ting har tatt tid og har løst seg – oppstår det kanskje nye og større problemer.
Og slik kommer det kanskje også til å fortsette. Men det er i de øyeblikkene, at jeg husker tilbake på alle de andre gangene det har ordnet seg. Og jeg tenker at det faen meg får ordne seg denne gangen også.

Du får ikke mer enn du kan bære, sa en gang en vis mann eller kvinne. Husker ikke hvem.
Kan hende at det var han her.

IMG_6570

Dette skulle egentlig bli en lenger liste, men jeg skriver jo så mye at jeg ikke orker lese det selv engang.
I’ll be back, men da med en liste over ganger jeg har hatt rett.

Spons i ræva

Jeg har vært så glad for at jeg sluttet å blogge. Jeg har ikke savnet det et sekund – selv ikke når jeg har sett avisforsider hvor bloggere forteller at de tjener millioner på det. For hvis det er det å skrive om barberhøvler og Adams matkasse som skal til for å bli rik, så kan det være det samme.

Det jeg imidlertid har savnet, er å ha et sted å skrive når jeg har noe på hjertet – om så bare for meg selv. Noe som må ut umiddelbart, og ikke om tre år, når neste bok kanskje er ferdig i trykken.

Kunstpause + bilde av megFullSizeRender

Da jeg sluttet i 2012, trodde jeg ærlig talt at bloggen var i ferd med å dø ut. At folk hadde fått nok av å lese om kaffe latte og barberhøvler med spesialskum, extensions og lavkarbo. At vi skulle begynne å bry oss om noe annet, kanskje noe viktig. Men så feil kan man altså ta.

For plutselig kom 5:2-dietten og botox, vippeextensions og barberhøvler med fuckings innebygget såpestykke. Dette kunne ikke overses – det måtte prøves og misbrukes – og ikke minst anbefales på bloggen. Og se på oss nå. Jeg gratulerer.

Jeg skulle ønske jeg kunne si at jeg ikke har lest noe av det, men det kan jeg ikke. Sannheten er at jeg har bodd på Internett de siste årene, og har holdt meg oppdatert på det aller meste i bloggverdenen. Til tider har jeg hatt dårlig samvittighet over å klikke meg inn på enkelte blogger, ettersom jeg har følt at jeg er med på å finansiere bloggernes virke. Bidra til at vi hjernevasker hverandre. Men i stedet for å slutte, har jeg prøvd å fraskrive meg skyld. Tenkt at jeg ikke har vært alene om å holde liv i dem. At alt dette egentlig er deres skyld.

Og da tenker jeg ikke først og framst på dere som leser for underholdnings skyld, men på de som klikker seg inn på Paradise-Isabel sin blogg og faktisk KJØPER kjolene hun har på seg og linker til.

(Prøvde å finne et illustrasjonsbilde av Isabel i kjole uten å gå inn på bloggen hennes, men på Google Images finner jeg ingen hvor hun faktisk har på seg klær.)

Jeg tenker at det er fint å inspirere og la seg inspirere. Men da må vi huske at dersom vi bruker direktelinken for å kjøpe Iselins kjoler og vesker – sponser du henne også i dette tilfellet indirekte med ny nese/rumpe. Og så kjøper hun seg faktisk ny nese/rumpe og skriver om det på bloggen. Og så skal plutselig ALLE ha ny nese/rumpe. Og slik bidrar vi alle til hverandres undergang.

Det har riktig nok skjedd at jeg selv har kjøpt noe jeg har sett på en blogg (ikke din, Isabel), i alle fall et par ganger. Men da har jeg hatt selvrespekt nok til å kun følge linken, for og så søke opp produktet på egen hånd i en ny fane (husk å slette cookies også). På den måten er det bare nettbutikken som tjener på det, og slik får folk som Paradise-Isabel litt mindre ny rumpe. Og det gleder meg.

(Kjapp TB til den gangen jeg møtte Alexander Rybak)

11888062_10155951262240514_1583400502457286470_n

Jeg tror ikke jeg mener at vi skal slutte å lese blogger, for det finnes mange viktige stemmer som ikke vet hvordan nå ut på annen måte. Men jeg tror ikke Paradise-Isabel er en av dem. Ei heller Ørjan Burøe. I noen tilfeller er vi nødt til å tie ihjel, men jeg forstår godt at det er vanskelig, spesielt når bilkrasjeffekten er SÅ høy.

Jeg skal ikke komme her med gammel bloggekspertpekefinger og fortelle hvem som er gode forbilder og ikke, for jeg har nok selv vært et prakteksemplar av et dårlig forbilde på et eller annet tidspunkt i min bloggkarriere. Jeg aksepterer at folk har forskjellige interesser og mål i livet, men når folk opererer seg offentlig med hundre tusen småjenter som ser på, så må vi innse at dette er i ferd med å gå til helvete. Vi er nødt til å skjerpe oss, tenke over hva vi fremmer, og ikke bare på hva vi kan tjene penger på.

Personlig vet jeg ikke helt hva jeg skal bruke denne bloggen til framover, men jeg vet i alle fall hva jeg ikke skal bruke den til. Jeg har bare lyst å være her, jeg.

Jaja. Skulle en sendt mail til Adams matkasser og spurt om noe spons, da?

Adams-matkasse-640-n
Foto: Adamsmatkasser

Å ikke skrive

Fy faen, så mye drit dere driver med i påsken.

Uansett. Tenk at det er 3,5 år siden forrige blogginnlegg – og jeg har fortsatt ikke noe å blogge om. Makes you think.

Grunnen til at jeg er her, er fordi jeg egentlig skal skrive. Jeg skal skrive og redigere ferdig bok nr. 3, men for å være ærlig – tror jeg aldri at den kommer til å bli ferdig. Jeg blir skamfull og kvalm bare jeg ser manuset ligge på kjøkkenbordet, og prøver jeg åpne det, begynner det å svi i øynene. Og så begynner man å gjøre alle disse andre tingene i stedet.

Dette er for øvrig ikke noe nytt fenomen: dere som driver med skole, eksamen og masteroppgaver kjenner dere kanskje igjen. Jeg skulle forresten ønske at jeg kunne gå høyere utdanning, jeg også, men jeg blir dessverre deprimert av det. I stedet prøver jeg altså å kalle meg forfatter, og late som om jeg får det til. Det gjør jeg ikke.

Denne boken skulle ha vært ute nå. Men slik gikk det selvfølgelig ikke, ettersom jeg har hatt så mye å gjøre. Her er noe av det jeg har gjort i stedet:

Spilt Candy Crush. Jeg spiller Candy Crush mens jeg ser på TV, mens jeg hører på podcast og musikk, mens jeg trener, og mens jeg snakker i telefonen. I går spilte jeg Candy Crush i åtte timer. Skrev i 0.

Bilde tatt 26.03.16 kl. 14.18

Reist bort for å skrive. Leier et lite hus i skogen for å komme meg unna mennesker og Internett, skriver godt i to dager.

IMG_1812

Før jeg bestemmer meg for at jeg heller vil ta ferie, og drar i fornøyelsespark.
IMG_2034Bestemmer meg for å gjenoppta skrivingen etter et par dager, men blir hindret, og kjører fra LA til Vegas for å se Britney Spears. Bestemmer meg dagen i forveien for å drikke så mye alkohol at jeg kaster opp hele veien dit (fire timer med bil).

IMG_2089
Jeg pleier ikke gå kledd sånn.

Mens jeg er inne på det: Las Vegas er det jævligste stedet jeg har vært noensinne. Jeg var spilleavhengig fra jeg var 15 til jeg var 21 (fortrinnsvis spilleautomater, flakslodd og Lotto), og tenkte at jeg skulle spille bort alt jeg eide. Men da jeg ankom Vegas, måtte jeg bare senke blikket og gå forbi alt av blinkende automater og turister i brudekjoler og flip-flops. Det er som danskebåten på land, og må ikke oppleves. Men Britney var bra, da. Brukte alle pengene mine på Britney-merch i stedet. (Caps og nøkkelring)

IMG_2100

Når jeg ikke er på ferie eller spiller Candy Crush, sitter jeg mye inne og lurer på hva jeg driver med. Leser bloggen til Pilotfrue, og tenker at det kunne ha vært verre.

Bilde tatt 26.03.16 kl. 13.58

Og noen ganger leser jeg omtaler av bøkene mine på Internett

Skjermbilde 2016-03-26 kl. 15.23.58

Og da får jeg spesielt lyst til å skrive ferdig denne boken.

Bilde tatt 26.03.16 kl. 14.16

Det som er litt dumt med blogging, er at det ikke er filter før man legger ut bilder.
Men hva kan man gjøre.

I sted sto jeg forresten ute i 30 minutter etter trening for å fange løv fly i ring med vinden med mobilkamera. Men før jeg fikk det til, sluttet det bare å blåse. Makes you think.

Jeg vet fortsatt ikke hva jeg driver med, annet enn å distrahere meg selv fra skrivingen. Kanskje prøver jeg å fortelle meg selv at det ikke er så viktig. At det er lov å være litt dårlig – at det er lov å ikke få det til. Så lenge man ikke gir opp.

Uansett. Det beste med å skrive blogg, er at man slipper ha en god slutt på inlegget.

Det siste blogginnlegget

For nå gjenstår det bare å takke. Såpass skylder jeg dere.

Så. Takk til alle som i løpet av de siste seks årene har vært innom. Takk for alle de positive kommentarene. Og alle de negative.

Takk for all tiden jeg har fått bruke på dere. Og en spesiell takk til alle som har lest avslutningen Evig søndag, som jeg har valgt å kalle en roman (go fuck yourself, bokanmeldere).
Og aller sist: Takk for meg.

Skal hilse så masse fra Twitter også. Han spør om det går bra, for det er det eneste han har lært seg å si.

Linnéa

Jeg synger – som vi alle vet – på mitt siste bloggvers, og glemmer stadig at jeg i det hele tatt fortsatt holder på. Jeg har vært ferdig med det så lenge mentalt, at jeg ikke lenger vet hvordan jeg skal snakke med dere.

Men jeg må tilstå at jeg er på grensen til overveldet når det gjelder kommentarer og lykkeønskninger fra deres kant. Tusen takk! Jeg får nesten aldri «STYGGE HORE»-kommentarer fra dere lenger heller, og det er noe som gleder meg. Det gleder meg å se at noen av oss blir voksne og klokere, for jeg observerer så mange andre tilfeller på internett – hvor folk bare blir enda yngre og enda dummere.

Uansett. Det er flere av dere som er redde for at jeg skal slette hele bloggen så snart romanen dukker opp i hyllene, men det har jeg vel strengt tatt ingen grunn til å gjøre. Jeg har brukt årevis på å skrive all denne driten, så bloggen vil selvfølgelig bli stående her urørt.
Og jeg kommer fortsatt til å bo på internett, både via Twitter og Instagram, slik at de som måtte føle seg forlatt – alltids kan ta opp tråden der. Det er vel uansett der vi kommer til å ende opp alle sammen.

For å feire denne gladmeldingen på en så ellers uutholdelig mandag, ønsker jeg å dele bilder fra mine to siste uker på Instagram:

Og til sist vil jeg gjerne beklage den nye Knerten-looken, både overfor meg selv og andre – for jeg hadde ingen planer om å bli seende ut som en kvist. Jeg kan ikke fordra det, det gjør nesten vondt å sitte, men heldigvis er det bare en fase som kan jobbes med og etterhvert avsluttes. Som med et altfor kortklippet hår – før eller siden vil det vokse ut igjen, og så blir alt bra. Det tar bare litt tid.