For nå gjenstår det bare å takke. Såpass skylder jeg dere.

Så. Takk til alle som i løpet av de siste seks årene har vært innom. Takk for alle de positive kommentarene. Og alle de negative.

Takk for all tiden jeg har fått bruke på dere. Og en spesiell takk til alle som har lest avslutningen Evig søndag, som jeg har valgt å kalle en roman (go fuck yourself, bokanmeldere).
Og aller sist: Takk for meg.

Skal hilse så masse fra Twitter også. Han spør om det går bra, for det er det eneste han har lært seg å si.

Jeg synger – som vi alle vet – på mitt siste bloggvers, og glemmer stadig at jeg i det hele tatt fortsatt holder på. Jeg har vært ferdig med det så lenge mentalt, at jeg ikke lenger vet hvordan jeg skal snakke med dere.

Men jeg må tilstå at jeg er på grensen til overveldet når det gjelder kommentarer og lykkeønskninger fra deres kant. Tusen takk! Jeg får nesten aldri «STYGGE HORE»-kommentarer fra dere lenger heller, og det er noe som gleder meg. Det gleder meg å se at noen av oss blir voksne og klokere, for jeg observerer så mange andre tilfeller på internett – hvor folk bare blir enda yngre og enda dummere.

Uansett. Det er flere av dere som er redde for at jeg skal slette hele bloggen så snart romanen dukker opp i hyllene, men det har jeg vel strengt tatt ingen grunn til å gjøre. Jeg har brukt årevis på å skrive all denne driten, så bloggen vil selvfølgelig bli stående her urørt.
Og jeg kommer fortsatt til å bo på internett, både via Twitter og Instagram, slik at de som måtte føle seg forlatt – alltids kan ta opp tråden der. Det er vel uansett der vi kommer til å ende opp alle sammen.

For å feire denne gladmeldingen på en så ellers uutholdelig mandag, ønsker jeg å dele bilder fra mine to siste uker på Instagram:

Og til sist vil jeg gjerne beklage den nye Knerten-looken, både overfor meg selv og andre – for jeg hadde ingen planer om å bli seende ut som en kvist. Jeg kan ikke fordra det, det gjør nesten vondt å sitte, men heldigvis er det bare en fase som kan jobbes med og etterhvert avsluttes. Som med et altfor kortklippet hår – før eller siden vil det vokse ut igjen, og så blir alt bra. Det tar bare litt tid.

Jeg er så stolt!

Jeg har lest bloggen din gjennom alle år, og jeg husker du en gang skrev at du ville flytte til London. Det skjedde aldri.
- Nei, det er jeg klar over. Folk ombestemmer seg. Ikke tenk på det.

Men hva vil skje fremover med deg? Hvilke planer har du for fremtiden?
- Jeg har søkt både på Litteraturvitenskap og spansk i Oslo til høsten. Ganske sikker på at jeg ikke kommer inn på noen av delene. Men jeg har veldig lyst til førstnevnte.

Drikker du i det hele tatt vann?
- Jeg tror de fleste må ha vann for å overleve. Jeg drikker vann. Men jeg drikker selvfølgelig mer Pepsi Max enn jeg drikker vann.

Hva er det aller beste du vet å spise?
Middag: TACO
Annet: Yoghurtnøtter eller smågodtsjokolade sammen med salt potetgull (kun på lørdager eller på ferie).

Vad tycker du om svenskar?
- Fortsatt ikke interessert.

Er du og Halvor kjærester?
- Nei, men han er en av mine kjæreste venner.

Hvordan var du som barn?
- Helt idiot. Sjefete og ikke særlig populær. Jeg burde ha blitt mobbet enda mer.

Hvordan var Hove-festivalen for deg i år? Ser ut som du koser deg på bildene, tross alt regnet..?
- Hove var også i år Norges vakreste festival, selv om det regnet litt. Jeg så dessverre ingen over 20 år der, og maten var mer eller mindre uspiselig. Men jeg hadde det veldig fint, takket være vennene mine og det faktum at jeg ..sov inne. 

Har du noen tips til telting på festival?

- Ikke telt. Kjøp et hus.

Hva hører du på for tiden?

- Det nye albumet til Twin Shadow, Confess.

Og litt på den nye Flyplass-sangen til A-Laget ft. Fjorden Baby(!).

Når er release-datoen for boken? Hvor mye vil den komme til å koste?

Releasedatoen er 13. august, og den vil koste omtrent 299 kroner. Den kan imidlertid forhåndsbestilles her, hvor den koster 269 kroner. 30 kroner avslag, der altså.

Den vil kunne kjøpes i hvilken som helst bokhandel fra omtrent da også, etter det jeg er blitt fortalt.

Den kan også bestilles fra utlandet her.

Tjener du noen penger på å blogge? Har du en annen jobb? Hvordan tjener du penger?

Jeg har aldri tjent penger slik at jeg kan overleve kun ved å blogge. Jeg har jobbet freelance og gjort småjobber for å overleve, uten at jeg har følt for å dele det med dere. Jeg jobbet for eksempel noen måneder på Joker i vinter. Det var kjedelig, men nødvendig for å «overleve». Det er viktig for meg å være selvstendig, og det å låne eller få penger av andre, har aldri vært et alternativ.

Men i sommer jobber jeg jo på Bunnpris.

Hva planlegger du å drive på med nå, nå som bloggen ikke tar så mye tid av livet ditt?
- Bloggen min har aldri tatt mye tid av livet mitt. Det eneste problemet har vært at jeg har kjent på en skyldfølelse dersom jeg ikke har fått til å blogge som planlagt, eller at jeg ikke har levd opp til mine egne forventninger i forhold til innholdet. Det er som om jeg har hatt en norskstil å fullføre hengende over meg i fem år.

Hvordan jobber du når du skriver?
-Helst et sted uten internett-tilgang, lyd eller mennesker. Jeg greier ikke at noen titter over skulderen min, uferdig tekst er det flaueste jeg vet, men samtidig en nødvendighet når man for eksempel skriver bok.

Hvordan går det med Twitter? Har ikke sett bilder på lenge, og apropos -jeg vil gjerne kjøpe boken, men hvorfor en død fugl på coveret? Som fugleelsker synes jeg nok mer synd på den enn deg.
-Twitter har det kjempebra! Vi kjørte ham fra Oslo til Molde i våres, og mamma skjemmer ham bort med nye leker og hirsekolber rett som det er. Den døde fuglen på coveret er symbolsk, og noen av leserne mine husker kanskje at jeg hadde en lignende fugl til header for en stund siden. Men siden dette er en fugl tegnet spesielt til meg, er den fiktiv, og du behøver dermed ikke synes synd på den.

Hva vil du si var mest utfordrende i prosessen med å skrive boken?
- Å gjøre den ferdig. Innholdet er uproblematisk, men å fullføre alt og flisespikke på 200 sider krever tålmodighet. Noe jeg i utgangspunktet ikke har.

Er lanseringen av boken noe som skremmer deg, eller noe du gleder deg til?
- Jeg gleder meg til lanseringen. Det er selvfølgelig leit om jeg får slakt herfra til Helvete, men jeg har uansett gjort mitt beste, og jeg tror ikke jeg kunne ha gjort det noe bedre akkurat nå. Jeg er jo ingen forfatter.Jeg gruer meg imidlertid enormt til å lese høyt fra min egen bok. Det skulle jeg helst ha sluppet.Hater du virkelig leserne dine så mye som du gir uttrykk for?Jeg hater veldig mange av leserne mine, men jeg mener det må være rom for hat på Internett. Folk hater meg også, og det synes jeg er helt greit. Men de fleste leserne mine er bra folk, og i forrige uke fikk jeg til og med en pakke hjem i posten fra noen jeg ikke kjente.

Den inneholdt jo ingenting jeg egentlig behøvde i utgangspunktet (bortsett fra plastrene), men det er likevel en hyggelig ting for eksempel jeg aldri hadde kommet på å gjøre.

Hvordan takler du om du har lagt på deg og folk sier “du ser så mye bedre ut nå”? Tenker du automatisk “nå har jeg blitt feit”, eller klarer du å ta komplimentene til deg?
- Jeg tror nok en tidligere spiseforstyrret alltid vil tolke kommentarer rettet mot sin egen kropp i verste mening. «Å se bra ut» er i de fleste (for min del i alle) tilfeller synonymt med å være tjukk, uten at jeg skal snakke for de som har kommet seg helt ut av det.

Man bør uansett være svært forsiktig med å kommentere andres kropp, da man aldri vet hva vedkommende selv tenker om den. Det er vel strengt tatt ikke nødvendig heller, vi har alle speil og ulike ønsker om hvordan vi vil se ut. Pass heller på deres egen kropp.

Hva skyldes tilbakefallet?

Det er disse beskyldningene og kommentarene jeg blir lei meg for. At man skal konkludere med at en vektnedgang skal skyldes et tilbakefall. For dette er noe helt annet. I motsetning til sist, innser jeg nå at jeg er virkelig ikke ser ut.

Mat har fått en helt annen rolle i livet mitt en tidligere, jeg er ikke interessert i den lenger, jeg er lei av den, og jeg venter ikke lenger på neste måltid. Det har frigjort mye i hodet mitt, samtidig som at kroppen har tatt skade av det.

Det føles ut som om at jeg sitter på utsiden av alt og observerer en nær venn slite, mens jeg ikke vet hva jeg kan gjøre for å hjelpe. Jeg ser at jeg har latt være å bry meg om min egen kropp for lenge, jeg har glemt det, fordi jeg har hatt det så bra mentalt.

Det er frustrerende å være så oppegående mentalt, mens kroppen er så skral.
Og det er frustrerende å være så nær døden, når man for første gang på mange år ønsker å leve.

Og da høres det kanskje enkelt ut, tenker du. Men det er ikke det. For jeg har aldri blitt kvitt angsten for å se tallene på vekten øke, og de fleste dagene er det å måtte sloss for å la være å gå ned i vekt tøft nok. Men til de som uttrykker sin bekymring, kan jeg forsikre om at jeg vil ha – og får den beste hjelpen.

Hvordan foretrekker du at folk forholder seg til spiseforstyrrelsen din? Både venner og blogglesere
- Jeg foretrekker å bli behandlet som et vanlig menneske. Det er kroppen min det er noe galt med, ikke meg. Jeg er den samme, bare litt gladere.

Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne, jeg vet bare at kommentarfeltet renner over av beskyldninger jeg ikke orker å besvare.

Spørsmål om for eksempel boken, hvorfor jeg ser så jævlig ut og annen svada kan dermed stilles NÅ, så skal jeg – før jeg blir borte – forklare så godt jeg kan.

KLEM

Fredag 8. juni 2012 kom smellen.

Hvilken smell? spør du kanskje.

Taco-smellen, naturligvis.

Jeg trodde ikke en slik smell eksisterte, jeg har jo aldri hørt om noen som absolutt ikke vil ha taco. Alle elsker jo taco. Men i et øyeblikk var jeg faktisk helt sikker på at jeg skulle dø av nettopp taco.

Jeg hadde rett og slett spist meg så mett på taco at jeg måtte hvile i flere timer, og jeg greide ikke engang å komme en time for tidlig til festen jeg var invitert i – så mett var jeg. Jeg rakk bare komme et kvarter før den begynte, og det er for min del helt uakseptabelt. Tenk om jeg hadde endt opp med å måtte stå på fest?

Heldigvis var det bare tre stykker på festen, så alle fikk sitte.

Uansett. Siden 8. juni 2012 har jeg altså ikke spist taco.

Likevel spør alle om det samme når jeg er på besøk:

- TACO?
- TACO EN DAG?
- TACO I DAG?
- TACO TACO TACO?

I morgen tenker jeg uansett å gi etter for gruppepresset og lage taco, da min kjære venn Halvor kommer på besøk til Molde for et kortere opphold. Før vi skal kjøre bil til Hove.

Uansett. På søndag kom endelig mamma hjem fra Tyrkia, og det passet veldig bra siden det var søndag.

Hun trodde at jeg ønsket å bidra i hagen på denne søndagen, men det ønsket jeg naturligvis ikke. Jeg kommer aldri til å bidra i hagen, mamma.

Likevel fikk jeg tre gaver av henne fra Tyrkia, som jeg likte svært god. Først en måke i plast som kan henges i taket og flakse rundt i sirkel (kan vise dere senere) – og så det beste jeg vet: nemlig glowsticks.

Og når jeg rører FORT på den ser det slik ut:

Tenk så populær jeg kommer til å bli på Hove. Spesielt når jeg har tre stykker av samme slag + en hel pakke batterier. Jeg har mest sannsynlig den beste mammaen i verden.

Her er ser jeg på MasterChef Australia.

Men så ble det mandag, og da ble jeg nødt til å reise til Oslo.
Det var nesten litt rart å være tilbake, selv om det bare er en måned siden jeg bodde der. Jeg hadde til og med nesten glemt hvordan man sniker på trikken.

Men jeg greide å snike på trikken og hente den nest siste versjonen av manuset mitt.

Samt det å komme meg opp til Hendrix Hair for å få nytt hår.

Det ble fint. Sant?

Etter omtrent 29 timer tok jeg flyet tilbake til Molde, hvor jeg ble sittende bak en mann som snakket så mye TIL sin fremmede sidemann at jeg var i ferd med å spørre flypersonalet om jeg fikk forlate flyet i fart.
For da responsen omsider uteble fra sidemannen, presset han heller bare setet bakover og stirret desperat mot Sudokuen jeg satt og løste, før han etter noen minutter ropte at det skulle være et syvtall i midten.

Og jeg visste ikke hvordan jeg skulle reagere, jeg ville jo bare skrike til ham at han for i Helvete kunne finne sin egen Sudoku, og at jeg for både hele samfunnet og Guds skyld håpet at han før eller siden kom til å snakke seg ihjel eller bli stum.

Ånei nå sovnet jeg.

Men jeg synes ikke fremmede mennesker skal snakke til hverandre uten grunn, så jeg ønsker at dere tenker dere om en ekstra gang før dere prøver å være hyggelige. For det er strengt tatt ikke særlig hyggelig.

Alle de tingene dere skrev til meg etter forrige innlegg – det synes jeg var skikkelig hyggelig av dere. Det skal dere ha. Til tider har dere vært en gjeng tapere alle sammen, men nå har dere endelig blitt voksne. Det gleder meg å se.
Jeg skal også bli voksen snart.

Siden sist har jeg blitt hjemløs. Men jeg var helt sikker på at jeg aldri skulle rekke å komme til Molde innen jeg døde av flyttingen. Etter å ha både flyttet og båret og pakket og vasket og sutret tilnærmet alene i dagevis, ble jeg til slutt nødt til å be til Gud om at det ordnet seg innen fristen.

Men Gud sa han ikke kunne hjelpe, så jeg ringte heller en vaskedame.

Hvis jeg skal komme med et tips, foreslår jeg at dere bor der dere bor nå for resten av livet. Med mindre dere har (masse) penger til å betale for hjelp med. Jeg hadde (nesten) ingen penger, så da passet det veldig bra at huseieren i tillegg trakk meg
11 000 kroner i depositum etter at jeg var ferdig. Nå har jeg i alle fall ingen penger. Men jeg har i det minste endelig sluppet fri fra dette fengselet.

Så dro jeg hjem til Mamma på ferie. De første dagene var det helt uutholdelig varmt, så jeg så meg bare helt nødt til å være inne.

Men problemet med å være inne, er at jeg de siste årene har tillagt meg en helt forferdelig (og dyr) uvane, nemlig det å konstant ha en varmekilde tett inntil kroppen. Altså en varmeovn, peis, varmepute eller i verste fall rett under WARM AND POWERFUL-viften på varmepumpa. I Molde nekter imidlertid mamma å la meg å dyrke denne uvanen, fordi hun mener det er dumt, og at jeg heller kan kle på meg. Men klær har ikke samme effekt, jeg fryser uansett, og når jeg fryser blir jeg sint og lei meg. Her er jeg sint og lei meg:

Derfor så jeg fram til at mamma og Kenneth skulle reise på en to uker lang ferie til Tyrkia, slik at jeg kunne lage badstu av stuen.

Når jeg skal kose meg skikkelig, pleier jeg å la det ligge på rundt 37 grader. Men de siste dagene har jeg bare kommet meg så vidt over 30-tallet (bildet over er fra påsken), siden jeg ikke vet hvordan man fyrer i peisen.  Jeg gleder meg til mamma kommer hjem, for da kan hun fyre i peisen for meg.

En annen ting jeg gleder meg til med at mamma kommer hjem, er at hun kan ta seg av hunden og katten også. Nå lurer jeg bare på hvem som kommer til å sulte ihjel først. Antakeligvis blir det meg.

Ellers har jeg hatt det kjempebra. Jeg har det egentlig bare kjempebra, for jeg får blant annet kose-jobbe på Bunnpris.

Og her om dagen var det litt regnbue ute.

En annen dag kjørte jeg til en øde strand og tok bilde,

før jeg kjørte hjem igjen og lekte litt med Twitter på stuegulvet.

En dag kastet jeg også ball ute på verandaen,

før Ulrich litt senere på dagen kom på besøk fra Trondheim, slik at vi kunne dra på stranden og bade litt. Men Ulrich plukket en hel bøtte konkylier i stedet, og da ble jeg redd. Men det gikk bra, og baderingen var også kjempebra.

På toppen av det hele fikk jeg tilbake manuset mitt fra språkvask,

i tillegg til et bilde Guro Beitohaugen har tatt av meg i anledning bok.

Det kommer til å ordne seg.

Det er ikke så enkelt å gjøre seg ferdig med en blogg man har skrevet på i fem år, spesielt ikke når man ikke vet hva man skal erstatte den med. Jeg vil ikke være en av de som takker for seg og forsvinner, før de bare noen måneder senere angrer, og kommer krypende med halen mellom bena for å be om en ny sjanse. Er det slutt, så er det slutt. Man må videre, man må utvikle seg, og man må ikke minst finne en erstatning. Og det er det jeg endelig har greid.

I de siste 18 månedene har jeg skrevet på en roman. En roman jeg aldri trodde kom til å bli ferdig, siden det i utgangspunktet viste seg å være et selvmordsprosjekt. Jeg ombestemte meg heldigvis underveis, omtrent i Costa Rica, hvor jeg utelukkende dro for å skrive, men hvor jeg heller endte opp med å miste meg selv.

Å skrive en hel bok er en vanvittig lang og krevende prosess, og jeg forstår ærlig talt ikke at folk orker. Jeg tror jeg hater det like mye som å lese. Samtidig har jeg lest så mange bøker i løpet av det siste året, at jeg trodde jeg skulle slite av meg armene da jeg bar alle pappeskene med bøker ut fra leiligheten min forrige uke. Ut i bilen hvor to polakker ventet på å kjøre de vekk og stue dem inn et kott for bedre dager. Bøkene mine har blitt det kjæreste jeg eier, (dere kan kaste alt, men ikke bøkene) og det er nettopp derfor jeg ønsker å bli en del av det. Jeg vil ha min egen bok i min neste bokhylle. Ikke en blogg.

For verken jeg eller andre kan – som jeg også tidligere har presisert – blogge til vi dør. Men man kan alltids fortsette å skrive. Enten privat, eller i et annet format. Bloggen kommer med det til å dø i løpet av denne høsten, omtrent på den tiden hvor høstdepresjonen uansett kommer og tar meg – og det er da Evig søndag vil ha dukket opp som stedsfortreder. På den måten kan de som har et ønske om å lese tekstene mine fortsette med det, mens de som ikke bryr seg – kan fortsette å lese andre blogger. Helt til også disse slukner og dør.

Men husk: Dere må passe dere mens dere leser alle disse bloggene. Underbevisstheten plukker opp mer enn man er klar over.

For det er først nå – etter alle disse årene i bloggverdenen – at jeg innser at summen av kostholdsblogger har ødelagt hodet mitt. Igjen. Jeg burde jo bare ha holdt meg unna dem. En trodde kanskje aldri at man skulle la seg påvirke, men plutselig er de en del av hverdagen vår, og vi ender opp med å kjøpe og spise den samme maten som jentene vi egentlig trodde vi hatet. Det som kun har vært ment som velmente råd om kosthold og trening, har i mitt hode blitt satt feil sammen, før det på egen hånd har dannet sin egen, livsfarlige oppskrift. Og jeg tviler dessverre på at jeg er alene om akkurat det.

Evig søndag kommer i midten av august, og er den beste løsningen jeg fant på hvordan å ta livet av dette udyret av en blogg. For jeg vil ikke være en del av den lenger, jeg må videre.

Jeg kommer selvsagt til å fortsette med å blogge som vanlig til og med senhøsten. Det vil si nesten aldri, og kun om ting verken dere eller jeg kommer til å lære noe av. Jeg skal i det minste prøve. For jeg vil så gjerne avslutte det ordentlig.

I mellomtiden: Taco out.

Av de altfor mange bidragene jeg fikk til Hove-konkurransen, har jeg valgt ut de ti jeg liker best, før jeg ****helt tilfeldig**** har trukket ut én vinner. Her er mine ti favoritter:


Hove/Foto: Isabel Sandvær

Hove ’10/Foto: Madeleine Bergsjø

Hove/Foto: Johanne Guldal (Tar selvkritikk for å ha favorisert dette, det minner jo kanskje mer om russetreff.)

Hove ’11/Foto: Oline Eikeland

Hove/Elisabet Berg

Slottsfjell ’11/Foto: Truls Bakken

Rock Werchter ’11/Ida Gundersen

Hove ’10/Mia Engeseth. (Dette er dessverre juks og vil bli eliminert, selv om jeg av hele mitt hjerte ønsker å velge dere.)

Hove ’11/Foto: Miriam Øzkurt

Hove ’11/Foto: Lennea Lyssand

Og vinneren ER:

Ida Gundersen. Jeg har sendt deg en mail. Gratulerer og god festival + taco.

Rock Werchter ’11/Ida Gundersen