Ganger jeg har tatt feil

Jeg tror jeg er ganske god på å innrømme når jeg tar feil. I alle fall overfor andre.
For meg selv, derimot: not so much. Jeg tenkte derfor å presentere noen påstander jeg har stått fast ved opp gjennom min ungdom, som i etterkant har vist seg å ikke stemme.

«Jeg er skapt for å være alene»

Det var en liten periode (eh, more like 2-3 år) der jeg bare satt inne, og orket ikke være sammen med noen. Jeg var fast bestemt på at jeg ikke likte være sosial, og at det var meningen at jeg skulle være alene. Jeg tror ingen er skapt for å være alene. Man kan godt sette pris på alenetid nå og da – det gjør jeg fortsatt – men det er forskjell på å være alene, og det å være ensom.

Jeg har aldri vært så deprimert som i den perioden jeg insisterte på å holde mitt eget selskap, men det slo meg aldri der og da at det var det som var problemet.
At jeg hadde verdens dårligste selskap.

Bilde tatt 09.04.2011 kl. 12.34
#neverforget

I dag bor jeg med en av mine beste venner, og jeg kan ikke forstå hvorfor jeg satt inne i alle de årene og ødela meg selv. Det hender likevel at det er dager hvor jeg våkner til tomt hus, og jeg har bare lyst å legge meg under stretchlakenet og bli der. At mennesker er det siste jeg vil se, og at jeg heller vil dø enn å oppsøke venner, snakke med noen. Men tiden har lært meg at
det eneste jeg trenger da, er nettopp mennesker.

1512528_10153689411170171_2582847_n


«Alt hadde blitt så mye bedre om jeg bare var litt tynnere»

Jeg har brukt mye tid på å ønske meg tynnere, og tidligere så jeg på det som en løsning på alle mine problemer. Men jo mer jeg begynte å eksperimentere med mat og kropp, jo mer usikker ble jeg på meg selv. Jeg skulle ønske jeg forsto at jeg måtte ha det bra med seg selv før jeg kunne sette pris på hvordan jeg så ut, og ikke dømme dagsformen min utifra hvor mye jeg veide.
Nå skal det sies at man absolutt kan skaffe seg litt selvtillit gjennom å utføre en omfattende forandring, men i det store og hele handler det jo om hvordan man har det inni.
Ser jeg meg selv i speilet på en dårlig dag, ser jeg bare feil og mangler, mens på en god dag, er jeg stort sett fornøyd.

Skjermbilde 2016-04-19 kl. 17.31.07
Foto: Renate Torseth

Jeg husker godt da dette bildet ble tatt, og hvor misfornøyd jeg var med kroppen min på
det tidspunktet. Jeg ville egentlig ikke bli tatt bilde av sittende på kjøkkenbenken, fordi jeg var redd for at det ville se ut som om jeg hadde store lår. Hva gir du meg?? Jeg skulle så indelig ønske at jeg forsto hvor vakker jeg var, og at slapp hate kroppen min på den måten.

«Jeg kommer aldri til å bli bra nok»

Jeg tror aldri jeg har vært en utpreget flink pike, for jeg har stort sett akseptert at jeg er mindre intelligent, og med dårligere hukommelse enn vennene mine. Jeg har for eksempel aldri greid få en 6-er i hele mitt liv, og synes ærlig talt det må være lov. Men jeg har kanskje tatt det igjen på å se meg selv i speilet, og føle at jeg aldri blir bra nok. At jeg aldri blir perfekt.

For uansett hvor mange mil jeg har løpt, hvor lite eller mye jeg har spist, eller hvor flink jeg har vært å holde «reglene» mine, har jeg alltid vært misfornøyd med mitt eget speilbilde.
Og jeg har tatt for gitt at det alltid kommer til å være slik.

Men slik er det ikke. Det er ikke før i det siste, at jeg har sett meg i speilet og tenkt at fuck it, I’m happy. At jeg er tilfreds, er stolt av min egen kropp, og at jeg har det bra sånn som jeg er.
Det rare er at jeg tror ikke jeg ser noe annerledes ut enn den gangen jeg var misfornøyd. Det er bare tankene som har endret seg, og dette kanskje i kombinasjon med at jeg har blitt eldre.
Det kan godt være at det er en midlertidig følelse, men den finnes, i alle fall. Og det er en fin tanke.

IMG_6734
Foto: Lise R

«Det kommer ikke til å ordne seg»

Jeg har hatt mange og lange perioder hvor det ikke har eksistert lys i enden av tunnelen, og det har vært fristende å gi opp. Jeg er så glad for at jeg hadde nok tålmodighet til å holde ut, og for at jeg ga ting tid til å ordne seg. For det gjør det. Følelser og sorg avtar faktisk med tiden,
og dumme hendelser og problemer blir mindre viktige. Det eneste som er kjipt, er bare at det ofte tar så sjukt lang tid. Men slik er det. Ting tar tid, og tid tar tid.

Og så – når ting har tatt tid og har løst seg – oppstår det kanskje nye og større problemer.
Og slik kommer det kanskje også til å fortsette. Men det er i de øyeblikkene, at jeg husker tilbake på alle de andre gangene det har ordnet seg. Og jeg tenker at det faen meg får ordne seg denne gangen også.

Du får ikke mer enn du kan bære, sa en gang en vis mann eller kvinne. Husker ikke hvem.
Kan hende at det var han her.

IMG_6570

Dette skulle egentlig bli en lenger liste, men jeg skriver jo så mye at jeg ikke orker lese det selv engang.
I’ll be back, men da med en liste over ganger jeg har hatt rett.

Spons i ræva

Jeg har vært så glad for at jeg sluttet å blogge. Jeg har ikke savnet det et sekund – selv ikke når jeg har sett avisforsider hvor bloggere forteller at de tjener millioner på det. For hvis det er det å skrive om barberhøvler og Adams matkasse som skal til for å bli rik, så kan det være det samme.

Det jeg imidlertid har savnet, er å ha et sted å skrive når jeg har noe på hjertet – om så bare for meg selv. Noe som må ut umiddelbart, og ikke om tre år, når neste bok kanskje er ferdig i trykken.

Kunstpause + bilde av megFullSizeRender

Da jeg sluttet i 2012, trodde jeg ærlig talt at bloggen var i ferd med å dø ut. At folk hadde fått nok av å lese om kaffe latte og barberhøvler med spesialskum, extensions og lavkarbo. At vi skulle begynne å bry oss om noe annet, kanskje noe viktig. Men så feil kan man altså ta.

For plutselig kom 5:2-dietten og botox, vippeextensions og barberhøvler med fuckings innebygget såpestykke. Dette kunne ikke overses – det måtte prøves og misbrukes – og ikke minst anbefales på bloggen. Og se på oss nå. Jeg gratulerer.

Jeg skulle ønske jeg kunne si at jeg ikke har lest noe av det, men det kan jeg ikke. Sannheten er at jeg har bodd på Internett de siste årene, og har holdt meg oppdatert på det aller meste i bloggverdenen. Til tider har jeg hatt dårlig samvittighet over å klikke meg inn på enkelte blogger, ettersom jeg har følt at jeg er med på å finansiere bloggernes virke. Bidra til at vi hjernevasker hverandre. Men i stedet for å slutte, har jeg prøvd å fraskrive meg skyld. Tenkt at jeg ikke har vært alene om å holde liv i dem. At alt dette egentlig er deres skyld.

Og da tenker jeg ikke først og framst på dere som leser for underholdnings skyld, men på de som klikker seg inn på Paradise-Isabel sin blogg og faktisk KJØPER kjolene hun har på seg og linker til.

(Prøvde å finne et illustrasjonsbilde av Isabel i kjole uten å gå inn på bloggen hennes, men på Google Images finner jeg ingen hvor hun faktisk har på seg klær.)

Jeg tenker at det er fint å inspirere og la seg inspirere. Men da må vi huske at dersom vi bruker direktelinken for å kjøpe Iselins kjoler og vesker – sponser du henne også i dette tilfellet indirekte med ny nese/rumpe. Og så kjøper hun seg faktisk ny nese/rumpe og skriver om det på bloggen. Og så skal plutselig ALLE ha ny nese/rumpe. Og slik bidrar vi alle til hverandres undergang.

Det har riktig nok skjedd at jeg selv har kjøpt noe jeg har sett på en blogg (ikke din, Isabel), i alle fall et par ganger. Men da har jeg hatt selvrespekt nok til å kun følge linken, for og så søke opp produktet på egen hånd i en ny fane (husk å slette cookies også). På den måten er det bare nettbutikken som tjener på det, og slik får folk som Paradise-Isabel litt mindre ny rumpe. Og det gleder meg.

(Kjapp TB til den gangen jeg møtte Alexander Rybak)

11888062_10155951262240514_1583400502457286470_n

Jeg tror ikke jeg mener at vi skal slutte å lese blogger, for det finnes mange viktige stemmer som ikke vet hvordan nå ut på annen måte. Men jeg tror ikke Paradise-Isabel er en av dem. Ei heller Ørjan Burøe. I noen tilfeller er vi nødt til å tie ihjel, men jeg forstår godt at det er vanskelig, spesielt når bilkrasjeffekten er SÅ høy.

Jeg skal ikke komme her med gammel bloggekspertpekefinger og fortelle hvem som er gode forbilder og ikke, for jeg har nok selv vært et prakteksemplar av et dårlig forbilde på et eller annet tidspunkt i min bloggkarriere. Jeg aksepterer at folk har forskjellige interesser og mål i livet, men når folk opererer seg offentlig med hundre tusen småjenter som ser på, så må vi innse at dette er i ferd med å gå til helvete. Vi er nødt til å skjerpe oss, tenke over hva vi fremmer, og ikke bare på hva vi kan tjene penger på.

Personlig vet jeg ikke helt hva jeg skal bruke denne bloggen til framover, men jeg vet i alle fall hva jeg ikke skal bruke den til. Jeg har bare lyst å være her, jeg.

Jaja. Skulle en sendt mail til Adams matkasser og spurt om noe spons, da?

Adams-matkasse-640-n
Foto: Adamsmatkasser

Å ikke skrive

Fy faen, så mye drit dere driver med i påsken.

Uansett. Tenk at det er 3,5 år siden forrige blogginnlegg – og jeg har fortsatt ikke noe å blogge om. Makes you think.

Grunnen til at jeg er her, er fordi jeg egentlig skal skrive. Jeg skal skrive og redigere ferdig bok nr. 3, men for å være ærlig – tror jeg aldri at den kommer til å bli ferdig. Jeg blir skamfull og kvalm bare jeg ser manuset ligge på kjøkkenbordet, og prøver jeg åpne det, begynner det å svi i øynene. Og så begynner man å gjøre alle disse andre tingene i stedet.

Dette er for øvrig ikke noe nytt fenomen: dere som driver med skole, eksamen og masteroppgaver kjenner dere kanskje igjen. Jeg skulle forresten ønske at jeg kunne gå høyere utdanning, jeg også, men jeg blir dessverre deprimert av det. I stedet prøver jeg altså å kalle meg forfatter, og late som om jeg får det til. Det gjør jeg ikke.

Denne boken skulle ha vært ute nå. Men slik gikk det selvfølgelig ikke, ettersom jeg har hatt så mye å gjøre. Her er noe av det jeg har gjort i stedet:

Spilt Candy Crush. Jeg spiller Candy Crush mens jeg ser på TV, mens jeg hører på podcast og musikk, mens jeg trener, og mens jeg snakker i telefonen. I går spilte jeg Candy Crush i åtte timer. Skrev i 0.

Bilde tatt 26.03.16 kl. 14.18

Reist bort for å skrive. Leier et lite hus i skogen for å komme meg unna mennesker og Internett, skriver godt i to dager.

IMG_1812

Før jeg bestemmer meg for at jeg heller vil ta ferie, og drar i fornøyelsespark.
IMG_2034Bestemmer meg for å gjenoppta skrivingen etter et par dager, men blir hindret, og kjører fra LA til Vegas for å se Britney Spears. Bestemmer meg dagen i forveien for å drikke så mye alkohol at jeg kaster opp hele veien dit (fire timer med bil).

IMG_2089
Jeg pleier ikke gå kledd sånn.

Mens jeg er inne på det: Las Vegas er det jævligste stedet jeg har vært noensinne. Jeg var spilleavhengig fra jeg var 15 til jeg var 21 (fortrinnsvis spilleautomater, flakslodd og Lotto), og tenkte at jeg skulle spille bort alt jeg eide. Men da jeg ankom Vegas, måtte jeg bare senke blikket og gå forbi alt av blinkende automater og turister i brudekjoler og flip-flops. Det er som danskebåten på land, og må ikke oppleves. Men Britney var bra, da. Brukte alle pengene mine på Britney-merch i stedet. (Caps og nøkkelring)

IMG_2100

Når jeg ikke er på ferie eller spiller Candy Crush, sitter jeg mye inne og lurer på hva jeg driver med. Leser bloggen til Pilotfrue, og tenker at det kunne ha vært verre.

Bilde tatt 26.03.16 kl. 13.58

Og noen ganger leser jeg omtaler av bøkene mine på Internett

Skjermbilde 2016-03-26 kl. 15.23.58

Og da får jeg spesielt lyst til å skrive ferdig denne boken.

Bilde tatt 26.03.16 kl. 14.16

Det som er litt dumt med blogging, er at det ikke er filter før man legger ut bilder.
Men hva kan man gjøre.

I sted sto jeg forresten ute i 30 minutter etter trening for å fange løv fly i ring med vinden med mobilkamera. Men før jeg fikk det til, sluttet det bare å blåse. Makes you think.

Jeg vet fortsatt ikke hva jeg driver med, annet enn å distrahere meg selv fra skrivingen. Kanskje prøver jeg å fortelle meg selv at det ikke er så viktig. At det er lov å være litt dårlig – at det er lov å ikke få det til. Så lenge man ikke gir opp.

Uansett. Det beste med å skrive blogg, er at man slipper ha en god slutt på inlegget.

Det siste blogginnlegget

For nå gjenstår det bare å takke. Såpass skylder jeg dere.

Så. Takk til alle som i løpet av de siste seks årene har vært innom. Takk for alle de positive kommentarene. Og alle de negative.

Takk for all tiden jeg har fått bruke på dere. Og en spesiell takk til alle som har lest avslutningen Evig søndag, som jeg har valgt å kalle en roman (go fuck yourself, bokanmeldere).
Og aller sist: Takk for meg.

Skal hilse så masse fra Twitter også. Han spør om det går bra, for det er det eneste han har lært seg å si.

Linnéa

Jeg synger – som vi alle vet – på mitt siste bloggvers, og glemmer stadig at jeg i det hele tatt fortsatt holder på. Jeg har vært ferdig med det så lenge mentalt, at jeg ikke lenger vet hvordan jeg skal snakke med dere.

Men jeg må tilstå at jeg er på grensen til overveldet når det gjelder kommentarer og lykkeønskninger fra deres kant. Tusen takk! Jeg får nesten aldri «STYGGE HORE»-kommentarer fra dere lenger heller, og det er noe som gleder meg. Det gleder meg å se at noen av oss blir voksne og klokere, for jeg observerer så mange andre tilfeller på internett – hvor folk bare blir enda yngre og enda dummere.

Uansett. Det er flere av dere som er redde for at jeg skal slette hele bloggen så snart romanen dukker opp i hyllene, men det har jeg vel strengt tatt ingen grunn til å gjøre. Jeg har brukt årevis på å skrive all denne driten, så bloggen vil selvfølgelig bli stående her urørt.
Og jeg kommer fortsatt til å bo på internett, både via Twitter og Instagram, slik at de som måtte føle seg forlatt – alltids kan ta opp tråden der. Det er vel uansett der vi kommer til å ende opp alle sammen.

For å feire denne gladmeldingen på en så ellers uutholdelig mandag, ønsker jeg å dele bilder fra mine to siste uker på Instagram:

Og til sist vil jeg gjerne beklage den nye Knerten-looken, både overfor meg selv og andre – for jeg hadde ingen planer om å bli seende ut som en kvist. Jeg kan ikke fordra det, det gjør nesten vondt å sitte, men heldigvis er det bare en fase som kan jobbes med og etterhvert avsluttes. Som med et altfor kortklippet hår – før eller siden vil det vokse ut igjen, og så blir alt bra. Det tar bare litt tid.

Svarene på den siste spørsmålsrunden

Jeg har lest bloggen din gjennom alle år, og jeg husker du en gang skrev at du ville flytte til London. Det skjedde aldri.
– Nei, det er jeg klar over. Folk ombestemmer seg. Ikke tenk på det.

Men hva vil skje fremover med deg? Hvilke planer har du for fremtiden?
– Jeg har søkt både på Litteraturvitenskap og spansk i Oslo til høsten. Ganske sikker på at jeg ikke kommer inn på noen av delene. Men jeg har veldig lyst til førstnevnte.

Drikker du i det hele tatt vann?
– Jeg tror de fleste må ha vann for å overleve. Jeg drikker vann. Men jeg drikker selvfølgelig mer Pepsi Max enn jeg drikker vann.

Hva er det aller beste du vet å spise?
Middag: TACO
Annet: Yoghurtnøtter eller smågodtsjokolade sammen med salt potetgull (kun på lørdager eller på ferie).

Vad tycker du om svenskar?
– Fortsatt ikke interessert.

Er du og Halvor kjærester?
– Nei, men han er en av mine kjæreste venner.

Hvordan var du som barn?
– Helt idiot. Sjefete og ikke særlig populær. Jeg burde ha blitt mobbet enda mer.

Hvordan var Hove-festivalen for deg i år? Ser ut som du koser deg på bildene, tross alt regnet..?
– Hove var også i år Norges vakreste festival, selv om det regnet litt. Jeg så dessverre ingen over 20 år der, og maten var mer eller mindre uspiselig. Men jeg hadde det veldig fint, takket være vennene mine og det faktum at jeg ..sov inne. 


Har du noen tips til telting på festival?

– Ikke telt. Kjøp et hus.

Hva hører du på for tiden?

– Det nye albumet til Twin Shadow, Confess.



Og litt på den nye Flyplass-sangen til A-Laget ft. Fjorden Baby(!).

Når er release-datoen for boken? Hvor mye vil den komme til å koste?

Releasedatoen er 13. august, og den vil koste omtrent 299 kroner. Den kan imidlertid forhåndsbestilles her, hvor den koster 269 kroner. 30 kroner avslag, der altså.

Den vil kunne kjøpes i hvilken som helst bokhandel fra omtrent da også, etter det jeg er blitt fortalt.

Den kan også bestilles fra utlandet her.

Tjener du noen penger på å blogge? Har du en annen jobb? Hvordan tjener du penger?

Jeg har aldri tjent penger slik at jeg kan overleve kun ved å blogge. Jeg har jobbet freelance og gjort småjobber for å overleve, uten at jeg har følt for å dele det med dere. Jeg jobbet for eksempel noen måneder på Joker i vinter. Det var kjedelig, men nødvendig for å «overleve». Det er viktig for meg å være selvstendig, og det å låne eller få penger av andre, har aldri vært et alternativ.

Men i sommer jobber jeg jo på Bunnpris.

Hva planlegger du å drive på med nå, nå som bloggen ikke tar så mye tid av livet ditt?
– Bloggen min har aldri tatt mye tid av livet mitt. Det eneste problemet har vært at jeg har kjent på en skyldfølelse dersom jeg ikke har fått til å blogge som planlagt, eller at jeg ikke har levd opp til mine egne forventninger i forhold til innholdet. Det er som om jeg har hatt en norskstil å fullføre hengende over meg i fem år.

Hvordan jobber du når du skriver?
-Helst et sted uten internett-tilgang, lyd eller mennesker. Jeg greier ikke at noen titter over skulderen min, uferdig tekst er det flaueste jeg vet, men samtidig en nødvendighet når man for eksempel skriver bok.


Hvordan går det med Twitter? Har ikke sett bilder på lenge, og apropos -jeg vil gjerne kjøpe boken, men hvorfor en død fugl på coveret? Som fugleelsker synes jeg nok mer synd på den enn deg.

-Twitter har det kjempebra! Vi kjørte ham fra Oslo til Molde i våres, og mamma skjemmer ham bort med nye leker og hirsekolber rett som det er. Den døde fuglen på coveret er symbolsk, og noen av leserne mine husker kanskje at jeg hadde en lignende fugl til header for en stund siden. Men siden dette er en fugl tegnet spesielt til meg, er den fiktiv, og du behøver dermed ikke synes synd på den.

Hva vil du si var mest utfordrende i prosessen med å skrive boken?
– Å gjøre den ferdig. Innholdet er uproblematisk, men å fullføre alt og flisespikke på 200 sider krever tålmodighet. Noe jeg i utgangspunktet ikke har.

Er lanseringen av boken noe som skremmer deg, eller noe du gleder deg til?
– Jeg gleder meg til lanseringen. Det er selvfølgelig leit om jeg får slakt herfra til Helvete, men jeg har uansett gjort mitt beste, og jeg tror ikke jeg kunne ha gjort det noe bedre akkurat nå. Jeg er jo ingen forfatter.Jeg gruer meg imidlertid enormt til å lese høyt fra min egen bok. Det skulle jeg helst ha sluppet.Hater du virkelig leserne dine så mye som du gir uttrykk for?Jeg hater veldig mange av leserne mine, men jeg mener det må være rom for hat på Internett. Folk hater meg også, og det synes jeg er helt greit. Men de fleste leserne mine er bra folk, og i forrige uke fikk jeg til og med en pakke hjem i posten fra noen jeg ikke kjente.

Den inneholdt jo ingenting jeg egentlig behøvde i utgangspunktet (bortsett fra plastrene), men det er likevel en hyggelig ting for eksempel jeg aldri hadde kommet på å gjøre.

Hvordan takler du om du har lagt på deg og folk sier “du ser så mye bedre ut nå”? Tenker du automatisk “nå har jeg blitt feit”, eller klarer du å ta komplimentene til deg?
– Jeg tror nok en tidligere spiseforstyrret alltid vil tolke kommentarer rettet mot sin egen kropp i verste mening. «Å se bra ut» er i de fleste (for min del i alle) tilfeller synonymt med å være tjukk, uten at jeg skal snakke for de som har kommet seg helt ut av det.

Man bør uansett være svært forsiktig med å kommentere andres kropp, da man aldri vet hva vedkommende selv tenker om den. Det er vel strengt tatt ikke nødvendig heller, vi har alle speil og ulike ønsker om hvordan vi vil se ut. Pass heller på deres egen kropp.

Hva skyldes tilbakefallet?

Det er disse beskyldningene og kommentarene jeg blir lei meg for. At man skal konkludere med at en vektnedgang skal skyldes et tilbakefall. For dette er noe helt annet. I motsetning til sist, innser jeg nå at jeg er virkelig ikke ser ut.

Mat har fått en helt annen rolle i livet mitt en tidligere, jeg er ikke interessert i den lenger, jeg er lei av den, og jeg venter ikke lenger på neste måltid. Det har frigjort mye i hodet mitt, samtidig som at kroppen har tatt skade av det.

Det føles ut som om at jeg sitter på utsiden av alt og observerer en nær venn slite, mens jeg ikke vet hva jeg kan gjøre for å hjelpe. Jeg ser at jeg har latt være å bry meg om min egen kropp for lenge, jeg har glemt det, fordi jeg har hatt det så bra mentalt.

Det er frustrerende å være så oppegående mentalt, mens kroppen er så skral.
Og det er frustrerende å være så nær døden, når man for første gang på mange år ønsker å leve.

Og da høres det kanskje enkelt ut, tenker du. Men det er ikke det. For jeg har aldri blitt kvitt angsten for å se tallene på vekten øke, og de fleste dagene er det å måtte sloss for å la være å gå ned i vekt tøft nok. Men til de som uttrykker sin bekymring, kan jeg forsikre om at jeg vil ha – og får den beste hjelpen.

Hvordan foretrekker du at folk forholder seg til spiseforstyrrelsen din? Både venner og blogglesere
– Jeg foretrekker å bli behandlet som et vanlig menneske. Det er kroppen min det er noe galt med, ikke meg. Jeg er den samme, bare litt gladere.

Den siste spørsmålsrunden

Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne, jeg vet bare at kommentarfeltet renner over av beskyldninger jeg ikke orker å besvare.

Spørsmål om for eksempel boken, hvorfor jeg ser så jævlig ut og annen svada kan dermed stilles NÅ, så skal jeg – før jeg blir borte – forklare så godt jeg kan.

KLEM

Smellen


Fredag 8. juni 2012 kom smellen.

Hvilken smell? spør du kanskje.

Taco-smellen, naturligvis.

Jeg trodde ikke en slik smell eksisterte, jeg har jo aldri hørt om noen som absolutt ikke vil ha taco. Alle elsker jo taco. Men i et øyeblikk var jeg faktisk helt sikker på at jeg skulle av nettopp taco.

Jeg hadde rett og slett spist meg så mett på taco at jeg måtte hvile i flere timer, og jeg greide ikke engang å komme en time for tidlig til festen jeg var invitert i – så mett var jeg. Jeg rakk bare komme et kvarter før den begynte, og det er for min del helt uakseptabelt. Tenk om jeg hadde endt opp med å måtte stå på fest?

Heldigvis var det bare tre stykker på festen, så alle fikk sitte.

Uansett. Siden 8. juni 2012 har jeg altså ikke spist taco.

Likevel spør alle om det samme når jeg er på besøk:

– TACO?
– TACO EN DAG?
– TACO I DAG?
– TACO TACO TACO?

I morgen tenker jeg uansett å gi etter for gruppepresset og lage taco, da min kjære venn Halvor kommer på besøk til Molde for et kortere opphold. Før vi skal kjøre bil til Hove.

Uansett. På søndag kom endelig mamma hjem fra Tyrkia, og det passet veldig bra siden det var søndag.

Hun trodde at jeg ønsket å bidra i hagen på denne søndagen, men det ønsket jeg naturligvis ikke. Jeg kommer aldri til å bidra i hagen, mamma.

Likevel fikk jeg tre gaver av henne fra Tyrkia, som jeg likte svært god. Først en måke i plast som kan henges i taket og flakse rundt i sirkel (kan vise dere senere) – og så det beste jeg vet: nemlig glowsticks.

Og når jeg rører FORT på den ser det slik ut:

Tenk så populær jeg kommer til å bli på Hove. Spesielt når jeg har tre stykker av samme slag + en hel pakke batterier. Jeg har mest sannsynlig den beste mammaen i verden.

Her er ser jeg på MasterChef Australia.

Men så ble det mandag, og da ble jeg nødt til å reise til Oslo.
Det var nesten litt rart å være tilbake, selv om det bare er en måned siden jeg bodde der. Jeg hadde til og med nesten glemt hvordan man sniker på trikken.

Men jeg greide å snike på trikken og hente den nest siste versjonen av manuset mitt.

Samt det å komme meg opp til Hendrix Hair for å få nytt hår.

Det ble fint. Sant?

Etter omtrent 29 timer tok jeg flyet tilbake til Molde, hvor jeg ble sittende bak en mann som snakket så mye TIL sin fremmede sidemann at jeg var i ferd med å spørre flypersonalet om jeg fikk forlate flyet i fart.
For da responsen omsider uteble fra sidemannen, presset han heller bare setet bakover og stirret desperat mot Sudokuen jeg satt og løste, før han etter noen minutter ropte at det skulle være et syvtall i midten.

Og jeg visste ikke hvordan jeg skulle reagere, jeg ville jo bare skrike til ham at han for i Helvete kunne finne sin egen Sudoku, og at jeg for både hele samfunnet og Guds skyld håpet at han før eller siden kom til å snakke seg ihjel eller bli stum.

Ånei nå sovnet jeg.

Men jeg synes ikke fremmede mennesker skal snakke til hverandre uten grunn, så jeg ønsker at dere tenker dere om en ekstra gang før dere prøver å være hyggelige. For det er strengt tatt ikke særlig hyggelig.