Jeg blir så skuffet hver gang jeg våkner og jeg innser hvem jeg er. Jeg går jo bare rundt her i min egen leilighet og ser på klokken, mens jeg spør meg selv om jeg ikke skal skrive en jobbsøknad snart, blogge noe rask, eller kanskje lese noe jeg kan lære noe av.

Og i motsetning til vanlige folk – våkner jeg ikke bare én gang i døgnet heller – jeg våkner hele tiden, og jeg sover aldri i mer enn noen minutter av gangen. Så jeg må innse hvem jeg er opptil flere ganger daglig – innse at jeg ikke er i stand til å søke en jobb, blogge noe rask eller lese noe jeg kan lære noe av. Og dette begynner å tære på meg.

Uansett. Jeg trodde ikke jeg skulle si det, men det er helt fantastisk å være tilbake i Norge. Vi er veldig heldige som har Norge – og ikke minst norsk mat. Maten de serverer i mellom-Amerika er en tragedie, og jeg ville ikke ha tatt i den med en kjepp engang!

Men de har en ganske flott solnedgang, for den som bryr seg om sånt.

Mens resten av Costa Rica døde for ganske mange år siden.

Dette er han jeg ikke husker navnet på, men som var så gammel at selv gribbene svermet om ham. Han reiste alene og samlet på ulike sorter av tre. Visste dere at det finnes så mange tresorter i verden at de nesten ikke vet hva de skal gjøre med det? De har ikke engang oppdaget alle enda. Slik er det vel også med alt annet, når jeg tenker meg om.

Etter 48 timer reise, våknet jeg imidlertid av at en liten gutt satt og urinerte i enden av det ene av de tre flysetene mine. Han bare lente seg over meg og urinerte. Og spurte hva han drev med, for jeg lurte virkelig på hva han drev med, men han svarte ikke, mest sannsynlig fordi han var tilbakestående, døv eller norsk.

Og jeg kikket forskrekket på ham, på den våte vesken min, på gulvet, på setet, og jeg lurte på om jeg ikke bare skulle kvele ham. Men så tittet jeg med et uhell ut av vinduet, og der var mitt elskede Norge, så jeg glemte det hele, og barnet forsvant i live.

Jeg tror det tok 48 nye timer før jeg ble lei av Norge igjen. Men de 48 timene var verdt hele den uutholdelige ferien.

Jeg fant denne på Marielles blogg, og tenkte at også jeg ville svare på spørsmålene, ettersom jeg fant hennes liste interessant og måtte lese alt. Dessuten må jeg vente med å baksnakke alle menneskene jeg har møtt her til jeg kommer hjem og aldri igjen skal se dem for mine øyne.

Kall det gjerne et pauseinnslag – eller i verste fall en bloggpost.

1. kor gamal er du om fem år?
26 år.

2. kven var du minst to timar rundt i dag?
Ingen, heldigvis. Jeg skifter oppholdssted en gang i timen for å unngå at noen finner meg.

3. kor lang er du?
166 cm.

4. kva var den forrige filmen du såg?
The Rules of Attraction. Jeg like den veldig godt, helt til den plutselig bare sluttet midt i en setning. Jeg tror det skulle være sånn også. Kall meg gjerne dum, men jeg forstår ikke filmer når de slutter midt i en setning.

5. kven ringte du sist?
Mamma. Jeg ringte i noen minutter fra nettkiosken her, og betalte 200 kroner for det. Vel verdt hver eneste krone.

6. kven ringte deg sist?
Stine. 15. januar, ser jeg. Det er vel 16 dager siden.

7. kva stod på den forrige sms’en du fekk?
«Merakels. Håpe det e passe varmt i Costa R.» Fra mamma, etter at jeg fortalte henne at jeg ble nødt til å sove i et badekar i New York for å holde varmen.

8. føretrekk du å ringa eller senda sms?
Jeg foretrekker at andre sender meg sms, og at jeg slipper å svare.

9. er dine foreldre gifte eller skilte?
Både mamma og pappa er gift med hvert sitt nye menneske.

10. når såg du mamman din sist?
På nyttårsaften, da hun kjørte meg til flyplassen.

11. kva farge har du på augene?
Hvite.

12. når våkna du i dag?
04:30. Av en flokk brøleaper. I starten trodde jeg for å være ærlig at det var løver. Jeg sovnet aldri igjen, men valgte å stå opp da de begynte å motorsage trær utenfor 08.30.

13. kva er din favorittjulesang?
«O Helga Natt», samt Jan Teigens «Nå er det jul igjen»

14. kva er din favorittplass?
Ayia Napa. Not. Skihytta i Molde

15. kva plass likar du minst?
Flyplasser.

16. kvar trur du at du er om ti år?
Jeg svarte på noe lignende for fire år siden – om hvor jeg trodde jeg var om tre år, og da svarte jeg London. I etterkant har jeg fått kommentarer som: HVORFOR ER DU IKKE I LONDON, DU SA DU SKULLE TIL LONDON. Nå tenkte jeg å svare at om ti år er jeg død, men skulle jeg ikke være nettopp det om ti år – ønsker jeg ikke å motta mail av folk som spør om hvorfor jeg ikke er død enda. Okey? Jeg kan ikke love noe.

17. kva skremte deg mest om natta som liten?
Edderkopper og at mamma var borte da jeg våknet.

18. kva fekk deg til å le hardt seinast?
Jeg lo høyt av meg selv i dag tidlig da jeg leste en tekst jeg selv hadde skrevet for noen år tilbake. Macen min har ikke slettet det jeg har bedt den om å slette, så jeg har forsatt stiler og Powerpointpresentasjoner fra videregående. Enda jeg aldri har brukt den i skolesammenheng.

19. kor stor er senga di?
Jeg vet ikke. Større enn meg. Hvem bryr seg.

20. har du stasjonær eller bærbar datamaskin?
Macbook Pro. Det defineres vel som en bærbar datamaskin.

21. søv du med eller utan klede?
Om natten uten, om dagen med.

22. kor mange puter søv du med i senga?
Helst ingen. Jeg ligger med ansiktet ned i madrassen.

23. kor mange land har du budd i?
Kun i Norge. Ett, altså.

24. kvar har du budd?
Molde, Kristiansund og Oslo.

25. likar du sko, sokkar eller berrføtt?
Sokker, helst med fuglemotiv.

26. er du sosial?
Nei. Men jeg liker å være alene i store folkemengder.

27. kva er din favorittis?
Cookies and cream, pistasj, jordbær, vanilje og sjokolade. Jeg klarer ikke velge. Men jeg liker ikke sitron, appelsin, krokan, kaffe, mint eller banan – hvis noen skulle være interessert i det.

Dette er et svært gammelt bilde, dersom det skulle herske noen tvil.

28. kva er din favorittdessert?
Hvis jeg skulle finne på å spise dessert, hadde det blitt noe laget av sjokolade. Men ikke kaker og muffins av sjokolade. Det blir for dumt.

29. likar du kinamat?
Ja, etter taco er kylling i sursøt saus min absolutte favoritt. Men utover det er jeg ikke så interessert i «kinamat».

30. likar du kaffe?
Nei.

31. kva drikk du til frukost?
Pepsi Max. En og en halv liter.

32. søv du på nokon spesiell måte?
Som sagt: på magen med ansiktet ned i madrassen.

33. kan du spela poker?
Ja, men for meg handler det om ren flaks. Jeg kan ingen triks.

34. likar du å kosa?
Nei, slutt, da.

35. er du eit avhengighetsmenneske?
Ja. Jeg må gjøre og spise det samme hver dag.

36. kjenner du nokon med samme bursdag som deg?
Jeg gjorde, helt til jeg slettet ham fra Facebook.

37. vil du ha born?
Nei.

38. kan du nokon andre språk enn norsk?
Jeg kan engelsk hvis jeg er alene eller er full.

39. har du nokon gong vore i ein ambulanse?
Ifølge vennene mine har jeg det, men jeg kan ikke huske det, så jeg tror ikke på det.

40. føretrekk du havet eller eit basseng?
Jeg foretrekker å være inne.

41. kva brukar du helst pengar på?
Meg selv. Sunn mat og pepsi max.

42. eig du dyre smykker?
Jeg har det jeg vant på Blog Awards i fjor. Jeg har ikke brukt det siden, og vet fortsatt ikke hva jeg skal med det.

43. kva er ditt favorittprogram på tv?
Jeg ser kun på Masterchef, og det ser jeg på internett. Jeg liker ikke forholde meg til faste tidspunkt på TV, dessuten vil jeg se alt på en gang.

44. kan du rulla med tunga?
Jeg forstår ikke. Å rulle med tungen kan gjøres på mange forskjellige måter. Det burde ha vært presisert på hvilken måte det var snakk om. Men jeg kan uansett ikke rulle med tungen. Jeg kan gå i spagaten.

45. kven er den morsommaste personen du kjenner?
Det ville ha blitt som å velge hvem av vennenene mine jeg var mest glad i. Jeg synes alle er kjempemorsomme.

46. søv du med kosedyr?
Av og til, hvis jeg kommer på det. Men som regel ligger han på gulvet.

47. kva har du som ringelyd?
Det kan jeg ikke huske, jeg har ikke hatt mobilen påskrudd siden 15. januar

48. har du klesplagg frå du var liten?
Denne jakken hang i gangen da jeg var hjemme i Molde i julen. Både min bror og jeg brukte den da vi var to år.

49. kva har du nærast deg no som er raudt?
American Psycho-boken har rød skrift.

50. flørtar du mykje?
Det er i tilfellet ikke meningen.

51. kan du bytta olje på bilen?
Bytte? Er det ikke bare å helle i? For å helle i kan jeg.

52. har du fått ei fartsbot nokon gong?
Ja, men jeg har ikke betalt noen av dem ettersom bilen ikke har stått i mitt navn.

53. kva var den forrige boka du leste?

American Psycho. Nå på Thomas Bernhards Betong.

54. leser du avisa?
Kun hvis noen henviser til noe spesielt. Det hender at jeg trykker på linker som fører meg til nyheter, men jeg angrer som regel i samme sekund.

55. abonnerer du på noko magasin?
Nei. Alt står på internett dersom jeg skulle lure på noe.

56. dansar du i bilen?
Nei.

57. kva for radiostasjon høyrte du på seinast?
P3. Jeg setter på P3 med en gang jeg står opp om morgenen. Twitter hører på P3 hele dagen. Men jeg slår av når de spiller Skrillex, for da begynner det å ryke av hodet til Twitter.

58. kva var det siste du skreiv ned på eit papir?
Jeg skrev «Linnea Myhre» i boken til den eldre herren med stokken. Han skulle absolutt søke på navnet mitt på google.

59. når var du i kyrkja sist?
Nei, det har jeg dessverre ikke oversikt over. Kanskje julaften 2009.

60. er du lykkelig?
Nei, det er ikke for meg.

Jeg holder det absolutt ikke ut lenger. Tre uker med meg selv er akkurat tre uker for lenge – jeg skal ikke legge skjul på det – men nå er det ikke lenger jeg som er det største problemet. Det er alle de andre. For det later til at folk ikke forstår at jeg har reist hit for å være alene. De tror jeg har reist hit for å skaffe meg venner.

I starten kan jeg innrømme at jeg ble så desperat etter menneskelig kontakt at jeg ga etter når folk snakket til meg. Men nå – etter å ha snakket med dem mer enn en gang – tror de ærlig talt at vi er venner – og dette helt på ordentlig.

Kun én dag etter at jeg hadde greid å be vaktmesteren om å dra til helvete, blir jeg vekket av en eldre amerikaner HJEMME hos meg selv allerede klokken HALV TI – KNOCK KNOCK – ARE YOU THERE – men jeg ligger på soverommet og gjemmer meg, så han gir seg og går etter uttalige rop. Tjue minutter senere er han imidlertid på døren IGJEN – KNOCK KNOCK – men jeg er fortsatt ikke her – for jeg vil fortsatt ikke bli forstyrret – jeg har ikke noe å si – jeg vil være alene.

Så han går. Men tjue minutter senere er han her IGJEN – KNOCK KNOCK – ARE YOU THERE – og akkurat idet han dukker opp i vinduet er jeg på vei til toalettet, så han ser meg og jeg blir nødt til å åpne.

- Well how are you! sier han og rekker meg blomster han har plukket fra en skitten busk på veien.

- Good, how are you, spør jeg uinteressert og legger blomstene på kjøkkenbenken hvor de umiddelbart visner.

Og han spør om vi skal gjøre noe, kjøre en tur for eksempel, gå ut og spise, plukke stein eller drikke oss fulle. Men jeg sier nei takk, for jeg vil ikke det, jeg vil bare hjem, og aller mest vil jeg ha anledning til å være hjemme uten at folk kommer og banker på uten å ha sagt fra først. Og jeg vurderer i noen sekunder å lage et skilt om nettopp det, men det sier jeg ikke, for jeg vil ikke at han skal bli lei seg.

- WHY, don’t be like that! skriker han og sier at jeg er kjedelig.

Og jeg sier at jeg fått soleksem på øynene og at jeg må være alene, men da skal vi visst plutselig til legen.

Men på en annen side forstår jeg at man lett kan få et inntrykk av at vi er venner, fordi min mor har oppdratt meg til å være veldig høflig. En annen nylig bekjent av meg – Ernest – og jeg gikk for eksempel en kjempelang tur på stranden her om dagen fordi han tvang meg. Men mest fordi jeg er høflig.

Jeg ble til og med med ham hjem fordi jeg er dum. Men aller mest fordi jeg er høflig.

Men Ernest er ikke av den innpåslitne typen, han bare mailer meg nå og da for å spørre hvordan det står til. Og til ham er jeg ærlig og sier at det egentlig ikke står så særlig bra til, fordi jeg har hjemlengsel, jeg får ikke sove, folk plager meg, og mest av alt hater jeg maten her. Men aller mest av alt hater jeg når hunkjønnet bak kassen på supermarkedet spør om jeg ikke har mindre sedler ettersom hun ikke har vekslepenger, og når hun åpner kasseapparatet nærmest flommer det over av mynt. Det er er tilnærmet et mareritt.

Og når jeg på toppen av det hele observerte at bartenderen jeg hadde sett meg ut allerede hadde en kjæreste – selv om jeg allerede godt vet at man ikke ligger med bartendere – da raknet det fullstendig for meg, og jeg måtte gå ned på stranden alene i mørket og kaste skjell ekstra hardt ut i vannet.

Til slutt har vi alle dyrene som kravler rundt på alt og alle HELE tiden, og det føles ut som om de kryper på innsiden av huden min bare jeg ser dem, og jeg kan ikke utstå det lenger, så jeg deler alle jeg kommer over i to med denne.

Og så ler jeg høyt, og jeg tror kanskje jeg er i ferd med å bli gal.

Dagene starter ekstremt tidlig her nede, jeg våkner allerede klokken 07. Noen ganger setter jeg på alarm for å våkne tidligere også, for man vet aldri når vaktmesteren kan dukke opp. Det gjelder å søke tilflukt på en av landsbyens mange kaféer så fort som mulig. Det er i det hele tatt svært risikabelt å være hjemme, for plutselig kommer han ut av en busk og vil snakke.

Jeg har dog ikke noe problem med å snakke med folk, men når det kommer til vaktmesteren – er det som å snakke til et dyr.

- So. I like you. You like me?

Og jeg sier at – joda, som jeg har sagt til deg 400 ganger tidligere – er du en kjekk kar. Ingen tvil om det.

- You do? So … I move with you to Norway?

Og jeg rister oppgitt på hodet og setter på musikk, og jeg spør ham hvilken musikk han liker. Og han trekker på lett skuldrene og sier:

- Pfft. I like rock and roll. Bon Jovi.

Og jeg ser tomt på ham mens jeg tenker at jeg må huske å be leieboeren min om å vanne plantene mine hjemme.

- So … You like me?

Jeg forstår det egentlig heller ikke. Jeg utstråler åpenbart ingen vennlighet, ettersom ingen andre her har sagt et ord til meg siden jeg kom, enda jeg sitter rundt på kaféene deres flere timer daglig.

Noen må for øvrig fortelle disse menneskene at de må slutte å strø gress over alt mulig – det er verken spesielt fint eller godt. Kanskje jeg skal fortelle dem det selv, faktisk.

Her er en fugl jeg så. I går så jeg også en kolibri i hagen. Det kan for øvrig ha vært en veps, den fløy bare forbi.

Mens denne jobber på taket av huset jeg bor i, slik at det konstant høres ut som om noen rutsjebaner der oppe. I dag var jeg dog tidlig oppe, og rakk å få tatt bilde av ham før han måtte på jobb. Og hadde han ikke jobbet i taket mitt, måtte jeg ha tatt livet av enda flere småkryp hver morgen.

Ikke at det hadde gjort meg noe, jeg er ikke så redd for maur, jeg spiser dem mer enn gjerne dersom de måtte velge å spasere på maten min. Jeg har sluttet å kjøpe vann på flasker også, de har jo gratis vann i springen, og vann er vann uansett hvordan man vrir og vender på det. Selv om det smaker klor.

Her tar jeg på meg myggspray.

Her er jeg ferdig med å ta på meg myggspray. Solbrillene går jeg med inne slik at jeg kan slippe å sminke meg. Jeg hater å sminke meg, og jeg synes det er spesielt belastende å måtte smile når man tar på seg rouge.

Slik ser jeg ut akkurat nå.

Noen kvelder har jeg drukket en del vin – hver kveld, faktisk – så jeg er forberedt dersom noen skulle komme på å snakke til meg. Men i går drakk jeg fire glass for mye, og det endte med at jeg selv tok initiativ til å snakke med herren på nabobordet. Og da jeg våknet i dag, hadde jeg ikke bare fått et myggstikk på foten fordi jeg hadde glemt å ta på meg myggnettingen – men jeg hadde også en middagsavtale tirsdag klokken 19.

Han har også spurt om jeg har lyst til å bli med ham å gå en tur på stranden, bort til reservatet for å se på skilpaddene. Men han går helt EKSTREMT sakte, dere vil ikke TRO det, så jeg vet ikke helt om jeg skal takke ja enda. Dessuten går skravla ustanselig, i går brukte han for eksempel en halvtime bare på å greie ut om hva brøleapene kan finne på oppe i trærne.

I tillegg synes jeg det er vanskelig å knytte seg til så gamle mennesker, fordi jeg er så redd for at noen skal dø før meg.

Vennlig hilsen Linnéa og herr MacBook. Costa Rica hilser nok sikkert også.

Jeg er litt usikker på dag og tid, men jeg våknet i alle fall klokken 07 av at jeg ikke var trøtt lenger.

Men det var egentlig like greit, for jeg hadde fått nok av å sove med himmelseng-myggnettingen tredd over hodet uansett.

Her er jeg med myggnettingen på. Jeg vet at det ikke er slik den skal brukes, men det går ikke an å henge den opp på en trygg måte. Og jeg bor jo uansett alene, så det er ingen som skal se meg.

Deretter gikk jeg på restaurant for å spise frokost. Det aller beste med å gå på restaurant, er at man kan bruke så mange servietter man bare vil. Så jeg pleier å sløse servietter.

Til frokost kjøpte jeg frukt med litt skall, som jeg i ugangspunktet ble frarådet å spise, men jeg vil bare informere om at jeg kommer til å gjøre det likevel. Jeg har allerede pusset tennene mine i lokalt vann og spist lunken fisk fordi jeg glemte meg, så jeg får vel bare dø, da. Her har jeg for øvrig ikke rukket å bruke noen servietter enda.

Her er jeg. Det blir ikke så mange bilder av meg dessverre, for jeg er jo alene, og det er så vanskelig å ta bilder av seg selv alene når det er så varmt.

De har en strand her som fungerer veldig godt til surfing, og siden jeg hadde sovnet etter frokost fordi jeg kjedet meg sånn, valgte jeg å gå for å surfe. Og vet dere hvem som bor her? (nei, ikke Knerten)

ALADDIN!

Uansett. Han som er vaktmester for huset jeg bor i er også surfelærer, så jeg spurte ham om han om han ikke kunne lære meg å surfe. Han sa det var greit, og så tvang han meg til smøre det to meter lange brettet, og jeg følte meg som han i Karate Kid, for det ble aldri bra nok. Til slutt gikk vi til stranden, men jeg fikk ikke til å bære brettet, for jeg har ikke så sterke armer.

Vi tok heller ikke med kamera, fordi det finnes ingen regler her, så det er lov til å stjele.

Vel nede på stranden tvang vaktmesteren meg til å ligge på magen i sanden og late som om jeg surfet, og jeg følte meg ekstremt dum og ville egentlig ikke surfe mer i det hele tatt.

På toppen av det hele begynte han også å plukke skjell og gi dem til meg, og jeg sa takk for det første, men da han ga meg det fjerde skjellet sa jeg at jeg egentlig ikke behøvde flere skjell, og at jeg helst ville lære å surfe før det ble mørkt. Så surfet vi litt, og jeg mistet bikinien min + at jeg fikk masse saltvann i hodet, så etterhvert sa jeg at jeg var lei og at jeg ønsket å avslutte.

Vel oppe på land ble vi stående og se ut over solnedgangen etter at han hadde tvunget meg til å binde fast en snor i surfebrettet.

- I like you, you know what I mean? Like maybe I want to kiss you. You know what I mean?

Og da sa jeg bare at jeg måtte hjem, for det måtte jeg jo uansett før eller siden.

- I like your hair. Can I touch it?

Og da sa jeg yes, for jeg ble smigret. Jeg er jo vant til at folk som regel bare sier at håret mitt er tynt og at jeg burde klippe meg, i tillegg til at de kaller meg dum. Så han tok på håret mitt.

- I like it. Can I kiss it?

Og da sa jeg at, vet du – det kan du faktisk ikke. For det ble litt i voldsomste laget synes jeg, men det forsto han ikke.

- Why can’t I kiss your hair? You don’t like me?

Og det var da jeg konkluderte med at folk i Costa Rica umulig kan ha et skoletilbud. Folk er veldig rare her, og de sier for eksempel hei når de går forbi. Og jeg har ikke sett dem før engang.

Til slutt gikk vi tilbake til surfebutikken hans for å hente tingene mine. Men i mellomtiden hadde det begynt å bli ganske mørkt ute, så idet jeg skulle ta fatt på hjemveien, ble jeg nødt til å bruke lommelykt. Noe som ikke gjorde meg noe, ettersom jeg ikke har noe imot lommelykt. På veien møtte jeg faktisk mange andre med lommelykt også, så det ble som et lite lommelykt-samfunn, og jeg synes det var hyggelig.

Så kom jeg hjem til huset jeg bor i, hvor jeg tredde på meg myggnettingen og la meg til å sove.

Da jeg omsider hadde greid å komme meg til hotellet i New Jersey, som for øvrig så mye finere ut på internett enn i virkeligheten – begynte jeg å få ganske vondt i magen. Jeg antok at det var fordi jeg ikke hadde spist, så jeg gikk ned i resepsjonen for å spørre herren med oransje skjorte om det var en matbutikk i umiddelbar nærhet.

- Ta hotellbussen inn til flyplassen igjen, lufttoget til terminal C, og så 62-bussen inn til byen.

- Ja vel, sa jeg.

I starten var det ikke så vanskelig. Jeg kom meg ut av døren på hotellet og inn på hotellbussen. Her er jeg i hotellbussen:

Omtrent to timer senere fant jeg endelig 62-bussen, men da hadde det blitt så kaldt og mørkt at jeg egentlig bare ville hjem. Men da var det allerede for sent å snu, for jeg jeg hadde allerede rakt ut hånden og vinket inn bussen.

Det første jeg la merke til var menneskene på bussen, som alle mest sannsynlig nettopp hadde sluppet ut av fengselet og var på vei hjem til ingenting. Det andre var at de kun tok 1-dollars-sedler.

- I only have big money! sa jeg ganske sjokkert og redd.

Mannen bak rattet lignet ganske mye på Obama -

men jeg tror ikke det var ham, for han så bare stygt på meg og sa:

- Where are you going, mam.

- I don’t know, sa jeg, for jeg gjorde jo ikke det.

- You don’t know where you’re going, mam? spurte han sint.

- No. Just to the city, where they sell apples, maybe. But I can walk, it’s not that cold, løy jeg.

Men i samme øyeblikk trykket han på knappen slik at døren bak meg lukket seg. Og han spurte igjen hvor jeg skulle. I tilfellet jeg hadde kommet på det, antar jeg.

Jeg stirret forskrekket bak i bussen på alle fangene og lurte på hva jeg skulle si, da en ganske ung og frodig herre begynte å rope:

- HOW MUCH DO YOU NEED

Og med det mistet jeg all evne til å snakke – jeg gikk bare bort og tok imot de to dollarne han rakte ut, før jeg bukket og gikk tilbake til sjåføren. Så la jeg de to sedlene på et bånd som slukte dem.

- MISS, YOU GOT TO KNOW WHERE YOU ARE GOING! skrek bussjåføren.

- Yes, sa jeg, og gikk fort helt bak i bussen og satte meg i midten sammen med en eldre dame som hørte på Secret Garden i headset.

Men det så ikke ut til at noen skulle av bussen, og jo lengere bussen kjørte, jo lengere avstand ble det mellom bygningene. Og etter omtrent 15 minutter, kom den unge og frodige herren som hadde gitt meg penger listende bort i Nike-skoene sine fra 1999 og satte seg i setet ovenfor meg.

- Miss, are you 18 years old? spurte han.

- No, sa jeg.

- Ok, sa han, og gikk tilbake på plassen sin.

Og da var det faen meg nok, og det var nå helt åpenbart hvilket institusjon denne bussen var på vei til, så jeg måtte bare komme meg av bussen og til helvete vekk. Så jeg trykket på knappen og hoppet av bussen umiddelbart, hvorpå jeg ble stående igjen alene i ødemarkens mørke.

Så jeg begynte å gå. Og jeg gikk og jeg gikk helt til jeg møtte en mann på et busstopp, som også lignet ganske på Obama, men som heller ikke kan ha vært ham, ettersom han ikke så ut til å forstå engelsk.

- You know any shops around? Food shop, spurte jeg.

- Bus? spurte han.

- No, shop. You know? Buy food shop, forklarte jeg.

- Whaaa, gurglet han og så meg tomt inn i øynene.

Og da revnet det bare for meg, og jeg begynte å løpe, for jeg var så kald, og jeg var litt redd også, men jeg var mest kald, og jeg tenkte på tesen om at å dø av kulde skulle være den beste måten å dø på. Er det dét som er den mest behagelige måten, tør jeg ikke tenke på hvor vondt det må være å dø av andre årsaker, som for eksempel å bli overkjørt av trikken og deles i to deler.

Men etter å ha løpt i kanskje ti minutter, kunne jeg i det fjerne skimte et neon-rødt skilt hvor det sto noe ubetydelig, men det betydde i alle fall liv, og det viste seg å være en liten butikk.

Og i kassen sto to yngre jenter, som begge kan ha vært døtrene til Obama, jeg vet ikke.

Jeg spurte ikke heller, jeg spurte bare om de ikke visste om en taxi, og det gjorde de, og etter 15 minutter sto det en tilfeldig bil utenfor og tutet. Men det sto jo ikke taxi på bilen, så jeg ble usikker, men jeg gikk inn i den likevel fordi jeg er dum.

Og mens jeg lurte på om jeg skulle lukke døren eller ikke, så jeg på taxisjåføren og vurderte om jeg kunne stole på ham. Men han kan ikke ha vært i slekt med Obama, for han hadde mexicanske flagg hengende i speilet og sombrero på hodet, nesten.

Så spurte jeg om han kunne kjøre meg tilbake til hotellet mitt i Newark, men da bare snudde han seg mot meg og spurte om jeg mente alvor.

- You came all the way to this city to buy a bottle of soda? spurte han og så på posen min med en flakse Pepsi Max.

- Yes, sa jeg.

Og han bare ristet på hodet så pynten på sombreroen danset i alle retninger.

- Why don’t you have a taxi light on your taxi? spurte jeg og lukket døren.

- There are no lights in New Jersey.

NB: Bloglovin har ikke registrert den nye bloggadressen min enda, jeg vet ikke hva de roter med. Men jeg skal få fikset det før eller siden.

Herregud. I natt fikk jeg bare sånn …14 timer søvn. I motsetning til dagen før, hvor jeg sto opp klokken 07.34 for å få «gjort ting». Det endte naturligvis kun med at jeg ikke fikk gjort noe som helst – jeg ble kun et offer for altfor mange timer i løpet av en dag.

Fikk bakt noen boller, da.

Jeg forstår bare ikke hvorfor folk står opp så tidlig, jeg synes det er ille nok fra før av bare å stå opp. Det er kanskje bare for de med jobb og skole uansett, for ingen av de delene er for meg.

Så i dag hadde jeg bestemt meg for å ikke stå opp i det hele tatt. I de siste ukene har jeg nemlig nok en gang blitt så lei av meg selv at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre, så nederlaget var derfor ganske stort da det gikk opp for meg at jeg allerede mandag skal reise til Costa Rica med meg selv. Og være alene med nettopp meg selv i tre uker.

Med det var jeg bare enda mer overbevist om at det var for synd på meg til at jeg kunne stå opp, helt til jeg kom på at jeg måtte ned til sentrum av Helvete for å få tatt disse vaksinene til reisen. Jeg hadde egentlig bestemt meg for å spare penger og ikke ta dem, ettersom det ikke gjør meg noe om jeg dør der borte. Men så viser det seg at sannsynligheten for å dø nærmest er lik null, mens det å bli syk – av for eksempel feber – er svært vanlig. Derfor ble jeg bare nødt til å ta dem likevel, ettersom jeg blir helt ekstremt syk av å være syk. Og minst av alt tåler jeg varme, noe som passer enda dårligere siden jeg skal til nettopp Costa Rica.

Ja, ja. Her er hele verden og jeg på Reiseklinikken.

Hit skal jeg

Og her er resultatet av den sprøyten som kostet 750 kroner. Kvinnen med sprøytene prøvde faktisk også på å tvinge meg til å ta flere, men da måtte jeg bare sett ned foten, ettersom jeg antar at det er samme rutine som når selgere i klesbutikker prøver seg på mersalg, og får bonuser dersom kunden er dum nok til å takke ja.

Så fikk jeg beskjed om å KUN spise:

- Gjennomstekt og glovarm mat
- Frukt som må skrelles

Mat jeg ikke liker:

- Gjennomstekt og glovarm mat
- Frukt som må skrelles

Uansett. Guess who is back fra juleferie!

Jeg har jo ikke sett Twitter på nesten en måned, og denne gangen har jeg gledet meg kjempemye til han kom hjem, ettersom jeg har hatt to overraskelser til ham.

Jeg var nemlig inne på Google her om dagen, hvor jeg plutselig fant et bilde av denne! Hahaha!

Deretter fant jeg enda flere bilder av den samme fuglen. Hahahha, SE DA, HERREGUD SE!!!

HAHAHAH, JEG LER MEG I HJÆL! KARLSSON PÅ TAKET!!

Så da Twitter kom hjem, sto jeg klar med to splitter nye hatter som jeg hadde laget helt selv. Han fikk selvfølgelig fortelle hva han hadde gjort på ferie først, men da jeg omsider tok fram den ene hatten ble han bare redd?

Og jeg ble så ekstremt skuffet. For ikke engang hjelmen jeg hadde laget av en Pepsi Max-kork ville han prøve.

Så nå har vi tatt en alvorsprat sammen, og blitt enige om at han skal flytte. Det var hyggelig så lenge det har varte, men jeg kan bare ikke ha en undulat som ikke vil gå med hatt.

Det aller tristeste med julen, er når den omsider er ferdig, og man kommer hjem og må pakke vekk all den nye glitterpynten. Jeg pleier å starte med gruingen til julen er over allerede 1. desember, og er nesten lettet idet den er over og jeg kan slippe å grue meg på en stund. I tillegg pleier jeg å savne mamma før jeg rekker å reise hjem igjen fra Molde. Her er mamma og jeg som en slags illustrasjon, i to ulike situasjoner:

Men idet jeg kom hjem fra Molde, viste det seg at leieboeren min har blitt kjæreste med min egen søster. Så nå bor jeg altså sammen med min søsters kjæreste, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med det. Heldigvis er dette problemet større enn det med å måtte fjerne julepynten, jeg tenker faktisk nesten ikke over det med julepynten lenger engang.

Over til et annet og enda større problem igjen: Jeg har bestemt meg for å slutte helt fullstendig med inntaket av lomper. Og ettersom jeg må slutte helt fullstendig med inntaket av lomper, betyr det at jeg egentlig ikke har noe som helst igjen av mat igjen å spise. Jeg må faktisk begynne å spise noe annet. Så i går så var jeg på butikken i 30 minutter, men alt jeg kom ut med var en pakke Dent Oi-pastiller med helt ny smak.

Skulle gjerne ha vist bilde, men jeg har allerede spist den opp og kastet den i restavfallet, og den har leieboeren min dessverre båret ut.

Jeg kan heller vise bilde av noe jeg fikk helt uventet i posten før jul, fra Kristine - som jeg har lest bloggen til i en stund. For ved en feiltakelse, kom jeg til å kommentere et av innleggene hennes i en hyggelig tone, noe jeg absolutt skal fortsette med, for da fikk jeg nemlig et hefte med sunne oppskrifter – som hun hadde laget helt selv. Bare fordi både hun og jeg er snill.

Så i dag gikk jeg rett fra SATS og bort på en helsekostbutikk for å sjekke hva som fantes av ingrediensene i heftet, og ikke minst hva prisen lå på. Og tenkte jeg det ikke, det var så dyrt at jeg holdt på å skli på gulvet, og alt det jeg trengte kom opp i over en høvding til sammen.

- Dette har du overhodet ikke råd til, sa jeg dermed til meg selv, og godtok det med det samme.

Men plutselig sto jeg utenfor butikken med 15 kilo dritt jeg ikke ante hva jeg skulle med, og jeg tenkte på hvor dum jeg var, og at jeg burde ha vært steinet til døde.

Jeg kommer naturligvis ikke til å følge opp noe av dette – jeg kommer aldri til å blogge om mat, for det må overlates til noen som har et normalt forhold til det. For jeg vet hvor dumme folk som leser blogger er, meg selv inkludert, det var jo en eller annens fitnessbloggers feil at jeg valgte å dedikere hele livet mitt til lomper. Jeg kunne ha bedt dere spise glass, og dere hadde gjort det.

Avslutningsvis vil jeg også dele en av kommentarene som har dukket opp nylig, fra en ung jente som undrer seg over hva som har skjedd.

Jeg vet ikke om dere har merket det, men blogging sluttet jeg med allerede for ganske mange år siden. Jeg har heller skrevet et helt kapittel en gang i uken, framfor å blogge om gråstein og nye bluser hver dag. At Silje ikke synes jeg er morsom lenger heller, bekymrer jeg meg ikke så mye over, spesielt ikke etter å ha vært innom Facebook-profilen hennes og sett hvilke ting hun personlig liker og synes er morsomme:

Er det dette som er framtiden? In that case, så synes jeg i alle fall det er utrolig pinlig.

Ja, ja. Jeg kan informere om at også jeg feirer jul, og trives med det.

Jeg prøver dog å holde meg så mye som mulig inne, for med en gang man går ut døren, risikerer man å treffe på noen man kjenner. Og når man treffer på noen man kjenner, må man snu seg og løpe i motsatt retning så fort man bare kan, og det kan være ganske farlig nå som det er så glatt. Det er derfor jeg likte Oslo så godt i starten, fordi jeg ikke kjente noen jeg måtte løpe fra. Men plutselig er man venn med alle.

Jeg har opptil flere ganger også prøvd å løpe fra meg selv, selv om jeg vet at det ikke er meg det er noe galt med – som ikke vil snakke med folk. Men med 13 sekunder som beste tid på 60-meteren på barneskolen – finnes det ikke sjans i havet. For psyken løper åpenbart mye fortere enn beina, og står som regel og venter på meg ved målstreken.

Og på toppen av det hele er WordPress et mareritt, og jeg forstår ikke hvorfor folk orker å blogge her i det hele tatt, som om ikke blogging er jævlig nok fra før av.

Her er i alle fall et bilde av min bror og jeg på julaften.

Og her er katten til mamma og jeg.

Og her er et bilde av to ting jeg fikk til jul.

Bla bla bla. Ingen bryr seg.

I tillegg har opptil flere folk jeg egentlig ikke kjenner så godt ønsket meg god jul i chatten på Facebook – noe jeg ikke forstår – kan de ikke heller ønske sine egne venner god jul? Jeg forstår ikke hva det er med folk, for også i det virkelige liv skal mennesker jeg så vidt kjenner småprate, enda de ser at jeg ikke kan utstå det, og at jeg ikke engang greier å svare på det de spør om. Jeg lurer på om de gjør det for å plage meg, eller om de rett og slett er dumme.

Så i natt slettet jeg 300 venner på Facebook, mest på grunn av at jeg ikke er interessert deres liv, men også på grunn av at de sjeldent liker tingene jeg poster der inne.

Men jeg antar at alle mennesker er verdt like mye, det heter i alle fall det i teorien.

I tillegg fikk jeg nesten alle bøkene jeg hadde ønsket meg.

Samt en tre uker lang tur til Costa Rica fra meg selv 16. januar.

Noe de færreste av mine venner og familiemedlemmer forstår, ettersom jeg ikke kan spansk – i tillegg til at jeg reiser alene.

Men det er jo det som er poenget – at jeg ikke ønsker å snakke med noen. Og dersom jeg måtte gå ut av huset, møter jeg i det minste ikke noen jeg kjenner.

Det eneste jeg skal si, er at siste episode av La Linnéa Leve er her. Den er litt ubehagelig, men hva kan man gjøre.

Via NRKP3

Men bare vent litt til.

For se, da, jeg har fått nytt design. Jeg har alltid ønsket meg en funksjon hvor jeg kan svare på én og én kommentar, og nå kan jeg altså det. Ellers vil jeg nok en gang ønske alle en fortreffelig jul. Vi kan kanskje snakkes en annen dag.