Dagene starter ekstremt tidlig her nede, jeg våkner allerede klokken 07. Noen ganger setter jeg på alarm for å våkne tidligere også, for man vet aldri når vaktmesteren kan dukke opp. Det gjelder å søke tilflukt på en av landsbyens mange kaféer så fort som mulig. Det er i det hele tatt svært risikabelt å være hjemme, for plutselig kommer han ut av en busk og vil snakke.

Jeg har dog ikke noe problem med å snakke med folk, men når det kommer til vaktmesteren – er det som å snakke til et dyr.

- So. I like you. You like me?

Og jeg sier at – joda, som jeg har sagt til deg 400 ganger tidligere – er du en kjekk kar. Ingen tvil om det.

- You do? So … I move with you to Norway?

Og jeg rister oppgitt på hodet og setter på musikk, og jeg spør ham hvilken musikk han liker. Og han trekker på lett skuldrene og sier:

- Pfft. I like rock and roll. Bon Jovi.

Og jeg ser tomt på ham mens jeg tenker at jeg må huske å be leieboeren min om å vanne plantene mine hjemme.

- So … You like me?

Jeg forstår det egentlig heller ikke. Jeg utstråler åpenbart ingen vennlighet, ettersom ingen andre her har sagt et ord til meg siden jeg kom, enda jeg sitter rundt på kaféene deres flere timer daglig.

Noen må for øvrig fortelle disse menneskene at de må slutte å strø gress over alt mulig – det er verken spesielt fint eller godt. Kanskje jeg skal fortelle dem det selv, faktisk.

Her er en fugl jeg så. I går så jeg også en kolibri i hagen. Det kan for øvrig ha vært en veps, den fløy bare forbi.

Mens denne jobber på taket av huset jeg bor i, slik at det konstant høres ut som om noen rutsjebaner der oppe. I dag var jeg dog tidlig oppe, og rakk å få tatt bilde av ham før han måtte på jobb. Og hadde han ikke jobbet i taket mitt, måtte jeg ha tatt livet av enda flere småkryp hver morgen.

Ikke at det hadde gjort meg noe, jeg er ikke så redd for maur, jeg spiser dem mer enn gjerne dersom de måtte velge å spasere på maten min. Jeg har sluttet å kjøpe vann på flasker også, de har jo gratis vann i springen, og vann er vann uansett hvordan man vrir og vender på det. Selv om det smaker klor.

Her tar jeg på meg myggspray.

Her er jeg ferdig med å ta på meg myggspray. Solbrillene går jeg med inne slik at jeg kan slippe å sminke meg. Jeg hater å sminke meg, og jeg synes det er spesielt belastende å måtte smile når man tar på seg rouge.

Slik ser jeg ut akkurat nå.

Noen kvelder har jeg drukket en del vin – hver kveld, faktisk – så jeg er forberedt dersom noen skulle komme på å snakke til meg. Men i går drakk jeg fire glass for mye, og det endte med at jeg selv tok initiativ til å snakke med herren på nabobordet. Og da jeg våknet i dag, hadde jeg ikke bare fått et myggstikk på foten fordi jeg hadde glemt å ta på meg myggnettingen – men jeg hadde også en middagsavtale tirsdag klokken 19.

Han har også spurt om jeg har lyst til å bli med ham å gå en tur på stranden, bort til reservatet for å se på skilpaddene. Men han går helt EKSTREMT sakte, dere vil ikke TRO det, så jeg vet ikke helt om jeg skal takke ja enda. Dessuten går skravla ustanselig, i går brukte han for eksempel en halvtime bare på å greie ut om hva brøleapene kan finne på oppe i trærne.

I tillegg synes jeg det er vanskelig å knytte seg til så gamle mennesker, fordi jeg er så redd for at noen skal dø før meg.

Vennlig hilsen Linnéa og herr MacBook. Costa Rica hilser nok sikkert også.

Jeg er litt usikker på dag og tid, men jeg våknet i alle fall klokken 07 av at jeg ikke var trøtt lenger.

Men det var egentlig like greit, for jeg hadde fått nok av å sove med himmelseng-myggnettingen tredd over hodet uansett.

Her er jeg med myggnettingen på. Jeg vet at det ikke er slik den skal brukes, men det går ikke an og henge den opp på en trygg måte. Og jeg bor jo uansett alene, så det er ingen som skal se meg.

Deretter gikk jeg på restaurant for å spise frokost. Det aller beste med å gå på restaurant, er at man kan bruke så mange servietter man bare vil. Så jeg pleier å sløse servietter.

Til frokost kjøpte jeg frukt med litt skall, som jeg i ugangspunktet ble frarådet å spise, men jeg vil bare informere om at jeg kommer til å gjøre det likevel. Jeg har allerede pusset tennene mine i lokalt vann og spist lunken fisk fordi jeg glemte meg, så jeg får vel bare dø, da. Her har jeg for øvrig ikke rukket å bruke noen servietter enda.

Her er jeg. Det blir ikke så mange bilder av meg dessverre, for jeg er jo alene, og det er så vanskelig å ta bilder av seg selv alene når det er så varmt.

De har en strand her som fungerer veldig godt til surfing, og siden jeg hadde sovnet etter frokost fordi jeg kjedet meg sånn, valgte jeg å gå for å surfe. Og vet dere hvem som bor her? (nei, ikke Knerten)

ALADDIN!

Uansett. Han som er vaktmester for huset jeg bor i er også surfelærer, så jeg spurte ham om han om han ikke kunne lære meg å surfe. Han sa det var greit, og så tvang han meg til smøre det to meter lange brettet, og jeg følte meg som han i Karate Kid, for det ble aldri bra nok. Til slutt gikk vi til stranden, men jeg fikk ikke til å bære brettet, for jeg har ikke så sterke armer.

Vi tok heller ikke med kamera, fordi det finnes ingen regler her, så det er lov til å stjele.

Vel nede på stranden tvang vaktmesteren meg til å ligge på magen i sanden og late som om jeg surfet, og jeg følte meg ekstremt dum og ville egentlig ikke surfe mer i det hele tatt.

På toppen av det hele begynte han også å plukke skjell og gi dem til meg, og jeg sa takk for det første, men da han ga meg det fjerde skjellet sa jeg at jeg egentlig ikke behøvde flere skjell, og at jeg helst ville lære å surfe før det ble mørkt. Så surfet vi litt, og jeg mistet bikinien min + at jeg fikk masse saltvann i hodet, så etterhvert sa jeg at jeg var lei og at jeg ønsket å avslutte.

Vel oppe på land ble vi stående og se ut over solnedgangen etter at han hadde tvunget meg til å binde fast en snor i surfebrettet.

- I like you, you know what I mean? Like maybe I want to kiss you. You know what I mean?

Og da sa jeg bare at jeg måtte hjem, for det måtte jeg jo uansett før eller siden.

- I like your hair. Can I touch it?

Og da sa jeg yes, for jeg ble smigret. Jeg er jo vant til at folk som regel bare sier at håret mitt er tynt og at jeg burde klippe meg, i tillegg til at de kaller meg dum. Så han tok på håret mitt.

- I like it. Can I kiss it?

Og da sa jeg at, vet du – det kan du faktisk ikke. For det ble litt i voldsomste laget synes jeg, men det forsto han ikke.

- Why can’t I kiss your hair? You don’t like me?

Og det var da jeg konkluderte med at folk i Costa Rica umulig kan ha et skoletilbud. Folk er veldig rare her, og de sier for eksempel hei når de går forbi. Og jeg har ikke sett dem før engang.

Til slutt gikk vi tilbake til surfebutikken hans for å hente tingene mine. Men i mellomtiden hadde det begynt å bli ganske mørkt ute, så idet jeg skulle ta fatt på hjemveien, ble jeg nødt til å bruke lommelykt. Noe som ikke gjorde meg noe, ettersom jeg ikke har noe imot lommelykt. På veien møtte jeg faktisk mange andre med lommelykt også, så det ble som et lite lommelykt-samfunn, og jeg synes det var hyggelig.

Så kom jeg hjem til huset jeg bor i, hvor jeg tredde på meg myggnettingen og la meg til å sove.

Da jeg omsider hadde greid å komme meg til hotellet i New Jersey, som for øvrig så mye finere ut på internett enn i virkeligheten – begynte jeg å få ganske vondt i magen. Jeg antok at det var fordi jeg ikke hadde spist, så jeg gikk ned i resepsjonen for å spørre herren med oransje skjorte om det var en matbutikk i umiddelbar nærhet.

- Ta hotellbussen inn til flyplassen igjen, lufttoget til terminal C, og så 62-bussen inn til byen.

- Ja vel, sa jeg.

I starten var det ikke så vanskelig. Jeg kom meg ut av døren på hotellet og inn på hotellbussen. Her er jeg i hotellbussen:

Omtrent to timer senere fant jeg endelig 62-bussen, men da hadde det blitt så kaldt og mørkt at jeg egentlig bare ville hjem. Men da var det allerede for sent å snu, for jeg jeg hadde allerede rakt ut hånden og vinket inn bussen.

Det første jeg la merke til var menneskene på bussen, som alle mest sannsynlig nettopp hadde sluppet ut av fengselet og var på vei hjem til ingenting. Det andre var at de kun tok 1-dollars-sedler.

- I only have big money! sa jeg ganske sjokkert og redd.

Mannen bak rattet lignet ganske mye på Obama -

men jeg tror ikke det var ham, for han så bare stygt på meg og sa:

- Where are you going, mam.

- I don’t know, sa jeg, for jeg gjorde jo ikke det.

- You don’t know where you’re going, mam? spurte han sint.

- No. Just to the city, where they sell apples, maybe. But I can walk, it’s not that cold, løy jeg.

Men i samme øyeblikk trykket han på knappen slik at døren bak meg lukket seg. Og han spurte igjen hvor jeg skulle. I tilfellet jeg hadde kommet på det, antar jeg.

Jeg stirret forskrekket bak i bussen på alle fangene og lurte på hva jeg skulle si, da en ganske ung og frodig herre begynte å rope:

- HOW MUCH DO YOU NEED

Og med det mistet jeg all evne til å snakke – jeg gikk bare bort og tok imot de to dollarne han rakte ut, før jeg bukket og gikk tilbake til sjåføren. Så la jeg de to sedlene på et bånd som slukte dem.

- MISS, YOU GOT TO KNOW WHERE YOU ARE GOING! skrek bussjåføren.

- Yes, sa jeg, og gikk fort helt bak i bussen og satte meg i midten sammen med en eldre dame som hørte på Secret Garden i headset.

Men det så ikke ut til at noen skulle av bussen, og jo lengere bussen kjørte, jo lengere avstand ble det mellom bygningene. Og etter omtrent 15 minutter, kom den unge og frodige herren som hadde gitt meg penger listende bort i Nike-skoene sine fra 1999 og satte seg i setet ovenfor meg.

- Miss, are you 18 years old? spurte han.

- No, sa jeg.

- Ok, sa han, og gikk tilbake på plassen sin.

Og da var det faen meg nok, og det var nå helt åpenbart hvilket institusjon denne bussen var på vei til, så jeg måtte bare komme meg av bussen og til helvete vekk. Så jeg trykket på knappen og hoppet av bussen umiddelbart, hvorpå jeg ble stående igjen alene i ødemarkens mørke.

Så jeg begynte å gå. Og jeg gikk og jeg gikk helt til jeg møtte en mann på et busstopp, som også lignet ganske på Obama, men som heller ikke kan ha vært ham, ettersom han ikke så ut til å forstå engelsk.

- You know any shops around? Food shop, spurte jeg.

- Bus? spurte han.

- No, shop. You know? Buy food shop, forklarte jeg.

- Whaaa, gurglet han og så meg tomt inn i øynene.

Og da revnet det bare for meg, og jeg begynte å løpe, for jeg var så kald, og jeg var litt redd også, men jeg var mest kald, og jeg tenkte på tesen om at å dø av kulde skulle være den beste måten å dø på. Er det dét som er den mest behagelige måten, tør jeg ikke tenke på hvor vondt det må være å dø av andre årsaker, som for eksempel å bli overkjørt av trikken og deles i to deler.

Men etter å ha løpt i kanskje ti minutter, kunne jeg i det fjerne skimte et neon-rødt skilt hvor det sto noe ubetydelig, men det betydde i alle fall liv, og det viste seg å være en liten butikk.

Og i kassen sto to yngre jenter, som begge kan ha vært døtrene til Obama, jeg vet ikke.

Jeg spurte ikke heller, jeg spurte bare om de ikke visste om en taxi, og det gjorde de, og etter 15 minutter sto det en tilfeldig bil utenfor og tutet. Men det sto jo ikke taxi på bilen, så jeg ble usikker, men jeg gikk inn i den likevel fordi jeg er dum.

Og mens jeg lurte på om jeg skulle lukke døren eller ikke, så jeg på taxisjåføren og vurderte om jeg kunne stole på ham. Men han kan ikke ha vært i slekt med Obama, for han hadde mexicanske flagg hengende i speilet og sombrero på hodet, nesten.

Så spurte jeg om han kunne kjøre meg tilbake til hotellet mitt i Newark, men da bare snudde han seg mot meg og spurte om jeg mente alvor.

- You came all the way to this city to buy a bottle of soda? spurte han og så på posen min med en flakse Pepsi Max.

- Yes, sa jeg.

Og han bare ristet på hodet så pynten på sombreroen danset i alle retninger.

- Why don’t you have a taxi light on your taxi? spurte jeg og lukket døren.

- There are no lights in New Jersey.

NB: Bloglovin har ikke registrert den nye bloggadressen min enda, jeg vet ikke hva de roter med. Men jeg skal få fikset det før eller siden.

Herregud. I natt fikk jeg bare sånn …14 timer søvn. I motsetning til dagen før, hvor jeg sto opp klokken 07.34 for å få «gjort ting». Det endte naturligvis kun med at jeg ikke fikk gjort noe som helst – jeg ble kun et offer for altfor mange timer i løpet av en dag.

Fikk bakt noen boller, da.

Jeg forstår bare ikke hvorfor folk står opp så tidlig, jeg synes det er ille nok fra før av bare å stå opp. Det er kanskje bare for de med jobb og skole uansett, for ingen av de delene er for meg.

Så i dag hadde jeg bestemt meg for å ikke stå opp i det hele tatt. I de siste ukene har jeg nemlig nok en gang blitt så lei av meg selv at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre, så nederlaget var derfor ganske stort da det gikk opp for meg at jeg allerede mandag skal reise til Costa Rica med meg selv. Og være alene med nettopp meg selv i tre uker.

Med det var jeg bare enda mer overbevist om at det var for synd på meg til at jeg kunne stå opp, helt til jeg kom på at jeg måtte ned til sentrum av Helvete for å få tatt disse vaksinene til reisen. Jeg hadde egentlig bestemt meg for å spare penger og ikke ta dem, ettersom det ikke gjør meg noe om jeg dør der borte. Men så viser det seg at sannsynligheten for å dø nærmest er lik null, mens det å bli syk – av for eksempel feber – er svært vanlig. Derfor ble jeg bare nødt til å ta dem likevel, ettersom jeg blir helt ekstremt syk av å være syk. Og minst av alt tåler jeg varme, noe som passer enda dårligere siden jeg skal til nettopp Costa Rica.

Ja, ja. Her er hele verden og jeg på Reiseklinikken.

Hit skal jeg

Og her er resultatet av den sprøyten som kostet 750 kroner. Kvinnen med sprøytene prøvde faktisk også på å tvinge meg til å ta flere, men da måtte jeg bare sett ned foten, ettersom jeg antar at det er samme rutine som når selgere i klesbutikker prøver seg på mersalg, og får bonuser dersom kunden er dum nok til å takke ja.

Så fikk jeg beskjed om å KUN spise:

- Gjennomstekt og glovarm mat
- Frukt som må skrelles

Mat jeg ikke liker:

- Gjennomstekt og glovarm mat
- Frukt som må skrelles

Uansett. Guess who is back fra juleferie!

Jeg har jo ikke sett Twitter på nesten en måned, og denne gangen har jeg gledet meg kjempemye til han kom hjem, ettersom jeg har hatt to overraskelser til ham.

Jeg var nemlig inne på Google her om dagen, hvor jeg plutselig fant et bilde av denne! Hahaha!

Deretter fant jeg enda flere bilder av den samme fuglen. Hahahha, SE DA, HERREGUD SE!!!

HAHAHAH, JEG LER MEG I HJÆL! KARLSSON PÅ TAKET!!

Så da Twitter kom hjem, sto jeg klar med to splitter nye hatter som jeg hadde laget helt selv. Han fikk selvfølgelig fortelle hva han hadde gjort på ferie først, men da jeg omsider tok fram den ene hatten ble han bare redd?

Og jeg ble så ekstremt skuffet. For ikke engang hjelmen jeg hadde laget av en Pepsi Max-kork ville han prøve.

Så nå har vi tatt en alvorsprat sammen, og blitt enige om at han skal flytte. Det var hyggelig så lenge det har varte, men jeg kan bare ikke ha en undulat som ikke vil gå med hatt.

Det aller tristeste med julen, er når den omsider er ferdig, og man kommer hjem og må pakke vekk all den nye glitterpynten. Jeg pleier å starte med gruingen til julen er over allerede 1. desember, og er nesten lettet idet den er over og jeg kan slippe å grue meg på en stund. I tillegg pleier jeg å savne mamma før jeg rekker å reise hjem igjen fra Molde. Her er mamma og jeg som en slags illustrasjon, i to ulike situasjoner:

Men idet jeg kom hjem fra Molde, viste det seg at leieboeren min har blitt kjæreste med min egen søster. Så nå bor jeg altså sammen med min søsters kjæreste, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med det. Heldigvis er dette problemet større enn det med å måtte fjerne julepynten, jeg tenker faktisk nesten ikke over det med julepynten lenger engang.

Over til et annet og enda større problem igjen: Jeg har bestemt meg for å slutte helt fullstendig med inntaket av lomper. Og ettersom jeg må slutte helt fullstendig med inntaket av lomper, betyr det at jeg egentlig ikke har noe som helst igjen av mat igjen å spise. Jeg må faktisk begynne å spise noe annet. Så i går så var jeg på butikken i 30 minutter, men alt jeg kom ut med var en pakke Dent Oi-pastiller med helt ny smak.

Skulle gjerne ha vist bilde, men jeg har allerede spist den opp og kastet den i restavfallet, og den har leieboeren min dessverre båret ut.

Jeg kan heller vise bilde av noe jeg fikk helt uventet i posten før jul, fra Kristine - som jeg har lest bloggen til i en stund. For ved en feiltakelse, kom jeg til å kommentere et av innleggene hennes i en hyggelig tone, noe jeg absolutt skal fortsette med, for da fikk jeg nemlig et hefte med sunne oppskrifter – som hun hadde laget helt selv. Bare fordi både hun og jeg er snill.

Så i dag gikk jeg rett fra SATS og bort på en helsekostbutikk for å sjekke hva som fantes av ingrediensene i heftet, og ikke minst hva prisen lå på. Og tenkte jeg det ikke, det var så dyrt at jeg holdt på å skli på gulvet, og alt det jeg trengte kom opp i over en høvding til sammen.

- Dette har du overhodet ikke råd til, sa jeg dermed til meg selv, og godtok det med det samme.

Men plutselig sto jeg utenfor butikken med 15 kilo dritt jeg ikke ante hva jeg skulle med, og jeg tenkte på hvor dum jeg var, og at jeg burde ha vært steinet til døde.

Jeg kommer naturligvis ikke til å følge opp noe av dette – jeg kommer aldri til å blogge om mat, for det må overlates til noen som har et normalt forhold til det. For jeg vet hvor dumme folk som leser blogger er, meg selv inkludert, det var jo en eller annens fitnessbloggers feil at jeg valgte å dedikere hele livet mitt til lomper. Jeg kunne ha bedt dere spise glass, og dere hadde gjort det.

Avslutningsvis vil jeg også dele en av kommentarene som har dukket opp nylig, fra en ung jente som undrer seg over hva som har skjedd.

Jeg vet ikke om dere har merket det, men blogging sluttet jeg med allerede for ganske mange år siden. Jeg har heller skrevet et helt kapittel en gang i uken, framfor å blogge om gråstein og nye bluser hver dag. At Silje ikke synes jeg er morsom lenger heller, bekymrer jeg meg ikke så mye over, spesielt ikke etter å ha vært innom Facebook-profilen hennes og sett hvilke ting hun personlig liker og synes er morsomme:

Er det dette som er framtiden? In that case, så synes jeg i alle fall det er utrolig pinlig.

Ja, ja. Jeg kan informere om at også jeg feirer jul, og trives med det.

Jeg prøver dog å holde meg så mye som mulig inne, for med en gang man går ut døren, risikerer man å treffe på noen man kjenner. Og når man treffer på noen man kjenner, må man snu seg og løpe i motsatt retning så fort man bare kan, og det kan være ganske farlig nå som det er så glatt. Det er derfor jeg likte Oslo så godt i starten, fordi jeg ikke kjente noen jeg måtte løpe fra. Men plutselig er man venn med alle.

Jeg har opptil flere ganger også prøvd å løpe fra meg selv, selv om jeg vet at det ikke er meg det er noe galt med – som ikke vil snakke med folk. Men med 13 sekunder som beste tid på 60-meteren på barneskolen – finnes det ikke sjans i havet. For psyken løper åpenbart mye fortere enn beina, og står som regel og venter på meg ved målstreken.

Og på toppen av det hele er WordPress et mareritt, og jeg forstår ikke hvorfor folk orker å blogge her i det hele tatt, som om ikke blogging er jævlig nok fra før av.

Her er i alle fall et bilde av min bror og jeg på julaften.

Og her er katten til mamma og jeg.

Og her er et bilde av to ting jeg fikk til jul.

Bla bla bla. Ingen bryr seg.

I tillegg har opptil flere folk jeg egentlig ikke kjenner så godt ønsket meg god jul i chatten på Facebook – noe jeg ikke forstår – kan de ikke heller ønske sine egne venner god jul? Jeg forstår ikke hva det er med folk, for også i det virkelige liv skal mennesker jeg så vidt kjenner småprate, enda de ser at jeg ikke kan utstå det, og at jeg ikke engang greier å svare på det de spør om. Jeg lurer på om de gjør det for å plage meg, eller om de rett og slett er dumme.

Så i natt slettet jeg 300 venner på Facebook, mest på grunn av at jeg ikke er interessert deres liv, men også på grunn av at de sjeldent liker tingene jeg poster der inne.

Men jeg antar at alle mennesker er verdt like mye, det heter i alle fall det i teorien.

I tillegg fikk jeg nesten alle bøkene jeg hadde ønsket meg.

Samt en tre uker lang tur til Costa Rica fra meg selv 16. januar.

Noe de færreste av mine venner og familiemedlemmer forstår, ettersom jeg ikke kan spansk – i tillegg til at jeg reiser alene.

Men det er jo det som er poenget – at jeg ikke ønsker å snakke med noen. Og dersom jeg måtte gå ut av huset, møter jeg i det minste ikke noen jeg kjenner.

Det eneste jeg skal si, er at siste episode av La Linnéa Leve er her. Den er litt ubehagelig, men hva kan man gjøre.

Via NRKP3

Men bare vent litt til.

For se, da, jeg har fått nytt design. Jeg har alltid ønsket meg en funksjon hvor jeg kan svare på én og én kommentar, og nå kan jeg altså det. Ellers vil jeg nok en gang ønske alle en fortreffelig jul. Vi kan kanskje snakkes en annen dag.

På onsdag, eller kanskje det var på tirsdag. Når jeg tenker meg om, kan det også ha vært på torsdag, faktisk. Hvis dere må vite det, kan jeg eventuelt finne ut av det senere. I tilfellet kan dere sende meg en mail, så skal jeg love å gjøre alt jeg kan for å finne ut hvilken dag det var.

Uansett. Det er – som dere kanskje har lagt merke til – snart jul, og Twitter har heller ikke i år mulighet til å bli med til Molde ettersom han er allergisk mot dyr.

Derfor tilbød Helene seg – som han også var på juleferie hos i fjor – å passe ham.

(Illustrasjonsbilde fra i fjor)

Men da dagen hvor Helene skulle hente Twitter omsider kom, kunne jeg ikke finne fugleesken han pleier å reise i. De fleste fugler – i alle fall undulater – bør nemlig fraktes i en kompakt eske/boks, hvis ikke fryser de til is og sprekker.

(Illustrasjonsbilde av fugleesken fra i fjor)

Men jeg kunne altså ikke finne denne reiseesken hans, ettersom noen mest sannsynlig har stjålet den. Så jeg måtte frakte ham i en pizzaeske.

Men det gikk bra, og Twitter er etter alt jeg har forstått framme og på juleferie.

Leieboeren min spiser for øvrig kun pizza, derfor pizzaeksen. Han er et slikt menneske jeg ikke trodde at eksisterte.
Her om dagen kom han for eksempel og satte seg i sofaen mens jeg allerede satt der, som om det var det mest naturlige i hele verden. I mangel på noe å snakke om, benyttet jeg derfor anledningen til å spørre om noe jeg sto fast i på internett.

- Kan du komme på et enklere ord for ordet «oppskjørtet»? spurte jeg.

- Hmm. Keen?

- Nei.

- Stoka?

- Absolutt ikke.

- Begjær?

Ellers har jeg fått to nye par sokker av mamma, og det var etter at jeg fikk disse to par sokkene med fuglemotiv at jeg bestemte meg for at jeg utelukkende skal bruke sokker med fuglemotiv. Derfor kastet jeg alle de andre sokkene mine.

Men i tillegg til flere par sokker med fuglemotiv – ønsker jeg meg nå også en snøugle, ganske lik den på paret til venstre. Bare at den er hvit. Jeg skal prøve å få tak i en slik ugle, men ifølge wikipedia er de svært sjeldne og vanskelige å fange. Det kan til og med hende at jeg må dra helt til Sibir, og det vet jeg ikke om jeg har tid til.

Dessuten kunne jeg også ha tenkt meg et reinsdyr.

Noe jeg finner mer sannsynlig å få tak i, ettersom man kan hente reinsdyr oppe på Sognsvann og ta t-banen rett hjem.

Det er så mye jeg har lyst på, men som jeg bare har bilde av på en sokk eller er laget av glitter-papp.

Men bortsett fra det, er det eneste jeg ønsker meg til jul – bortsett fra ny TV, decoder, en jobb, boksåpner, taco-fat, økonomisk trygghet, enveisbillett til Amerika, digitalkamera og håndklær – en ferdig plan over hva jeg skal gjøre med resten av livet mitt.

I mellomtiden ønsker jeg alle en riktig god jul.

Translation to all my English readers:

Episode 6 & 7. Skal du kun se én, ser du nr. 7. Den er min favoritt i hele serien. Farvel.

Se episode 1&2, 3, 4&5. Via NRKP3

Døden steg inn gjennom vinduene og trengte inn i våre borger. Den rev småbarn bort fra gaten og unge menn fra torgene. Tal således, sier Herren: Lik av mennesker skal ligge som gjødsel ut over marken, som kornband etter høstfolkene; det er ingen som samler dem opp.

For en stund siden etterlyste jeg på Twitter en lik kappe som den mannen med ljåen har.

Men til min store fortvilelse, fikk jeg bare linker til kapper laget av tynn plastikk og med spisse kanter.

Gleden var derfor stor da mamma i forrige uke hadde med seg en ny morgenkåpe til meg, som – hold dere fast – var NESTEN HELT LIK mannen med ljåen sin. Den hadde riktignok hvit plysj i hetten, men hvis man drar den skikkelig langt ned i ansiktet er det ingen som legger merke til det.

Men vent litt, før jeg går videre. Allerede nå spør kanskje noen seg om hvor vidt dette er interessant, slik som Stein her gjør i hvert eneste innlegg:

Jeg tror nok definisjonen på interessant er ulik for veldig mange – jeg finner for eksempel ikke dette er interessant overhodet. Nå finner jeg dog svært få ting interessante, jeg følger for eksempel verken med på nyheter eller politikk, og jeg leser ingen bøker med med en spesiell tematikk.
Jeg kan til nød strekke meg til å si at jeg synes Masterchef er interessant, men der går også grensen.

Men som i likhet med svært mange andre, synes en at sin egen person er interessant – eller i alle fall er det eneste som betyr noe. Når folk for eksempel mailer meg side opp og side ned med sine problemer, scroller jeg alltid bare ned til bunnen for å se om det står noe om meg der. (Etterfulgt av å be dem om å søke hjelp, naturligvis.)

Noen av dere har til og med påstått at jeg praktiserer egosentrisk tenkning (manglende evne til å skjelne mellom eget og andre menneskers syn på et problem eller en situasjon. Egosentrisk tenkning er særlig fremtredende hos barn opp til fem års alder.)

Men jeg vil bare avvise disse påstandene umiddelbart, og heller hevde at jeg forstår hvordan de fleste av dere tenker, og at jeg i alle høyeste grad forstår problemene deres. Men jeg vil unødig være en del av noe av det. Jeg mener ikke at man ikke skal bry seg, men at man må da greie å kunne begrense seg til ting man interesserer seg for. Hadde vi alle praktisert dette, hadde vi for eksempel sluppet unna den overflødige smalltalken.

Men uansett, før jeg avbryter meg selv igjen, vil jeg gjerne fortelle at jeg har interesse av å vise dere diverse ting fra mitt liv.

Som for eksempel et bilde av Norges mest sexy kvinne

Eller et bilde av den nye sofaputen min

Eller et bilde av de nye serviettene mine med fuglemotiv

Eller et bilde av Twitter og meg

Eller kanskje et bilde av meg på skøyter

For så lenge man velger å lese en blogg i utgangspunktet, har man ikke noe man skulle ha sagt. Eller, man har som regel mye man skulle ha sagt, men man behøver ikke å understreke det åpenbare og påpeke at man ikke finner det interessant.

Samtidig setter jeg veldig stor pris på kommentarer. Så hva kan man gjøre.