Meg som pynter Sondre til jul

På søndag formiddag bestemte jeg meg for å pynte litt til jul ved å teste ut fjorårets glitter i skjegget-trend på Sondre. Men som med alt annet i mitt liv, er det svært lite som planlegges på forhånd, og derfor hadde jeg noe lav selvtillit idet jeg gikk igang. Er likevel ganske fornøyd med resultatet, og kanskje kan det inspirere noen der hjemme til å pynte på samme måte.

Hvis det er noen som lurer, er aldersforskjellen mellom oss åtte år.

Herregud stakkar :(

img_1626

Ja, ja, god jul.

Fra meg til Internett

Jeg har lyst til å starte dette innlegget med et nytt bilde av meg selv.

img_1361

Jeg må si at jeg begynner å merke konsekvensene av å ha drevet en del med blogg i min
ungdom. For eksempel når jeg skal søke etter et bilde av meg selv på Google som skal brukes til et eller annet, så finner jeg 40.000 som definitivt aldri burde ha blitt brukt til noe som helst.

linnea_myhre-_872801p
:(

40.000 bilder som jeg for øvrig har lagt ut helt selv, men fra noe som føles ut som et helt annet liv. Bilder som kommer til å hjemsøke meg resten av livet, knyttet til blogginnlegg skrevet av en 18 år gammel jente. Noen ganger er det gøy, og andre ganger bare trist. Men mest trist, spesielt de gangene hvor jeg får telefoner fra folk som gjerne har googlet seg fram til gamle innlegg og meninger, og vil at jeg skal stille opp i radiopragrammet deres og fortelle mer om det.
Feks denne samtalen, som jeg har ca ti til tjue ganger i året:

– Vi lager en sak om korps, hvor vi gjerne vil ha en som hater korps med i debatten. Kunne du…
– Hvor har du det fra at jeg hater korps?
– Det står på Internett.
– Ah, du mener det blogginnlegget jeg skrev i 2007? Det begynner vel å bli ti år siden.
– Jaa, men det kom opp da jeg søkte.
– Ja, det gjør vel det.
– Så du har ikke de meningene lenger?
– Jeg vet ikke, det er akkurat som at jeg liksom … har blitt eldre. Eldre, og litt mindre opptatt av
korps.

syden-023

Okey, det var egentlig ikke det jeg skulle snakke om i det hele tatt.

For det jeg hadde tenkt å si – etter denne lange høsten med bokutgivelse – er en form for en takk. En hyllest og takk til alle som har lest, og som har sagt at de likte den. Tilbakemeldingene har betydd så mye for meg oppi alt dette andre, for jeg har slitt så innmari med å glede meg over resultatet denne gangen. I stedet for å være stolt over å ha skrevet og fullført enda en bok, har jeg vært så engstelig for å lese anmeldelser og høre hva folk mener at jeg har meldt meg helt ut.

Og det skuffer meg. Fordi jeg trodde det skulle være omvendt. Jeg trodde det skulle være sånn at jo eldre man blir, jo bedre selvtillit får man. At jo eldre man blir, jo mer plass tør man ta. Men i stedet har det vist seg at jeg bare blir mer og mer selvutslettende, og til tider kan jeg bruke timevis på å vurdere hvor vidt jeg skal tørre sende en mail eller skrive en tweet – ting jeg tidligere gjorde med den største selvfølge. Og det skremmer meg. ER DET LIKSOM SÅNN DET SKAL BLI? For det orker jeg i tilfellet ikke.

Uansett.

Ville bare si TAKK til alle som har lest, planlagt å lese, heid eller hva som helst. Det er jo dere jeg opprinnelig skriver til, og tenk at noen av de som har vært her fra starten er her enda! Selv om noen av dere fortsatt tror at jeg er 17 år gamle Linnéa som fortsatt hater korps og bare spiser lomper eller gule epler. Livet går videre, og ti år går overraskende fort. Spesielt på Internett.

For øvrig noe å tenke på for folk som akkurat har begynt å poste bilder av seg selv på Internett.

Jaja.

Til slutt har jeg lyst å avslutte med et par nye bilder av meg selv til Internett.

img_1460

img_1452

Og helt til slutt – siden det sikkert er tre måneder til neste bloggpost – her er en oversikt over julesigneringer og bokbad de neste ukene. Jeg håper vi sees! Tror jeg.

skjermbilde-2016-11-15-kl-15-25-41

KLEM

Innkjøpsvideo fra butikken

Jeg vet ikke med dere, men jeg har i alle fall sett en del på Youtube i det siste, og blitt inspirert til å dele mer av mine innkjøp. Her fra fredag ettermiddag etter en tur på Coop Xtra, hvor Sondre hadde blitt sendt ut for å kjøpe et mellommåltid. Dette er ikke et sponset innlegg, da Sondre
betalte 295 kr for dette mellommåltidet. Håper dere liker videoen, og blir inspirert til å handle
lignende mellommåltider.

img_1376

Ps. Jeg mente genmodifisert, ikke genmanipulert :/

Bananfluer og depresjon

Herregud, hvordan er det folk greier å blogge hver eneste dag egentlig?

Noen ganger fascinerer folk som blogger på det femte året meg, og jeg skjønner ikke hvorfor det ikke er mer utbredt med selvmord blant bloggere. Nå kan det godt hende at de som holder ut faktisk liker det de gjør, men personlig kan jeg ikke huske noe jeg synes var mer utmattende enn det å skrive blogg – enda jeg bare gjorde det en gang i uken.

Men det ser altså ut til at de holder det gående likevel. Hovedsakelig ved å skaffe seg nye klær, lamper, nips, barn og gudene vet hva. Men det setter jeg pris på. For jeg elsker jo å lese blogg, enda de fleste har en lei tendens til å skaffe seg barn til slutt, og jeg mister interessen.

Uansett, nå er det ikke slik at jeg har tenkt å blogge så veldig aktivt, men det er fint å ha et sted å gå til når man føler seg full av ting som vil ut. Eller bare tom, som nå.

For selv om jeg kanskje akkurat har gitt ut bok og egentlig burde være glad og fornøyd for gode tilbakemeldinger og mulighetene jeg har og får, så gjør jeg ikke det. Jeg greier ikke snakke fint om boken min, og mistror folk når de sier at de liker den.  Jeg tenker heller at jeg aldri skal skrive noe som helst igjen, og har lyst å unnskylde meg for at jeg eller det jeg lager ikke er bra nok. Selv om jeg vet at ingen av delene mest sannsynlig – i mine øyne – aldri kommer til å bli bra nok.

Og selv om jeg har bra folk rundt meg som ville ha sluppet alt de hadde i hendene for å komme og trøste meg, så greier jeg ikke bruke dem. Jeg føler meg i veien, og tør ikke be om noe. Jeg føler bare at jeg tar for mye plass, og siden jeg etter forholdene burde hatt det fint – har jeg ikke rett til å være lei meg.

Jeg synes høsten kom så innmari fort. At det plutselig ble så mørkt og kaldt, og kroppen så
ufattelig tung. Det er kanskje noe de fleste kan kjenne seg igjen i rundt denne årstiden, men for å være ærlig, fatter jeg ikke hvordan jeg skal holde ut.

Det er lenge siden jeg egentlig har følt det sånn, men med en drøss av høstdepresjoner av ulike alvorlighetsgrader i bagasjen vet jeg jo akkurat hva det er. Og ikke minst at det kommer til å gå over.

Og at selv om det eneste jeg har lyst til å gjøre er å være hjemme og sove, la være ta telefonen og bli usynlig, så er det eneste som hjelper det motsatte. Å gå på trening, ta telefonen, treffe venner og ta plass. Det koster bare litt mer enn vanlig.

En annen ting som er fascinerende med bloggere, er evnen de har til å skrive alvorlige innlegg med relativt viktige tima, for og så avslutte med et lettkledd eller litt for poserende bilde av seg selv. La meg prøve på det samme:

img_6843

Her er et fra en litt annen vinkel:

img_6841

Til slutt, vil jeg bare innrømme at vi har fått bananfluer på kjøkkenet, og for meg er det mye mer tabu enn depresjoner og alle andre psykiske lidelser til sammen. Jeg vil uansett ikke ha tips, verken mot bananfluer eller depresjon. Det viktigste er at jeg sier det til noen.

Hver gang du forlater meg

Jeg kommer aldri til å venne meg til følelsen av å ha fullført en bok, og enda mindre av å ha laget en boktrailer(!!!)

Men selv om prosessen mot utgivelse er så vond og usikker at jeg har lyst til å brenne manus + meg selv på bål, håper jeg likevel at det ikke er siste gang jeg får gjøre det. Det er enda en måned til selve boken er ute, men herregud, så redd for hva folk skal synes tror jeg
kanskje at jeg aldri har vært før. Det blir tydeligvis bare verre og verre, dette.

Akk, livet, dere. Noen som vet hva skal vi med det?

myhre. hver gang du forlater meg. omsl.qxp_Layout 1

Men jeg prøver for alt det er verdt å minne meg selv på hvem jeg skriver til. Jeg har skrevet denne romanen til dere, og ikke for å imponere bokanmelder som har lest bøker i 50 år. For det tror nok ikke jeg kommer til å gjøre. Det viktigste for meg er at dere liker den, og at den kan bety noe for en av dere, for oss. Kan noen minne meg på det?

Dette er en bok om ung og naiv kjærlighet, og om det nådeløse håpet når den ene elsker mer enn den andre. Det er en bok til alle som er eller har vært forelsket, eller på et eller annet tidspunkt kommer til å bli det. Det er en bok til alle med kjærlighetssorg, til alle som har straffet seg selv for å bli forlatt, og til alle som har følt seg fortapt uten den andre. For hva gjør man egentlig når man plutselig er alene?

Jeg håper dere vil lese den når tiden kommer, og for utålmodige sjeler kan den forhåndsbestilles litt billigere følgende steder: Tanum, Ark, Haugen Bok, AdLibris, og
Norli.

PS: For den som måtte befinne seg i nærheten av Oslo 21. september, har jeg slippfest og bokbad v/Finn Skårderud på Parkteatret! Billetter (150kr) er i salg her! You’re all very welcome! KLEM

                                                                      Dette må vel merkes som reklame for egen bok, I guess.

Når man nekter å følge Sunn fornuft

Okey, nå hadde jeg egentlig lyst til å kjøre på med et rolig personangrep her, men jeg skal prøve å la være. For det jeg egentlig har lyst å snakke om, er hvor fantastisk viktig jeg synes
Sunn Fornuft-plakaten er!

I en bloggverden der fokuset stadig kretser rundt mat, trening og kropp, er det viktig at vi tenker over hvordan skrive om det, så vi ikke er dårlige forbilder uten at vi vet det. Av de
bloggerne som skriver om disse tingene i dag, er det svært få som har særlig kompetanse til å gi spesifikke råd. De skriver med andre ord kun på vegne av egen kropp og sjel, og det er her noe av problemet oppstår.

Nå tror jeg ikke nødvendigvis at man får spiseforsyrrelser utelukkende av å lese blogg, men vi må minne hverandre på at det finnes tusenvis av jenter og gutter der ute som bruker timevis hver eneste dag inne på ulike blogger. Unge jenter og gutter som føler seg mislykket dersom de spiser noe mer enn bloggerens x antall gram havregryn, eller løper kortere enn deres x antall kilometer. Det er tusenvis som ikke lar seg påvirke også, men det er ikke poenget. Poenget er at for noen er for eksempel tall livsfarlig, men ikke alle bloggere vet det. Derfor er det så fint at det finnes folk med kunnskap som kan fortelle oss det, så vi kan tenke oss om neste gang vi skriver om disse temaene.

Skjermbilde 2016-07-26 kl. 11.43.24

Jeg mener: Hvorfor skal jeg egentlig fortelle verden hvor mange gram havregryn akkurat JEG spiser? Hvor mye akkurat min kropp veier, eller hvor langt akkurat jeg evner å løpe? Hva slags relevans har det for de som måtte lese bloggen min? Har ikke de en helt annen kropp enn meg, et helt annet sinn? Skal jeg lure dem til å tro at de kan bli som meg? Eller har jeg bare lyst å fortelle hvor flink jeg er? Holder det ikke bare å si at jeg digger havgregryn fordi det er sunt og godt, og at jeg elsker å løpe fordi det får meg til å føle meg bra?

Skjermbilde 2016-07-26 kl. 11.43.49

Disse ti rådene betyr selvfølgelig ikke at man ikke skal få lov å skrive om det man vil, men det betyr at man har et ansvar. Et ansvar for å spre treningsglede framfor å si «se så langt og fort jeg løper», og matglede og -inspirasjon framfor «se så sunt og/eller lite jeg spiser». Det skal så vanvittig lite til for å la være påvirke folk i negativ forstand, og det er det plakaten prøver å sette ord på.

Skjermbilde 2016-07-26 kl. 11.43.56

Jeg ser at det er flere bloggere som velger å ikke støtte Sunn Fornuft, og det synes jeg er så rart. Jeg lurer på om det er av mangel på forståelse, og at man rett og slett ikke er sitt eget ansvar bevisst. At de ikke skjønner hvor skadelig det de skriver kan være. Det er sikkert deilig å leve i en liten boble av botox og salatblader, men herregud. Flere av Norges største bloggere tjener
millioner på blogg, og da hadde det vært så fint om de orket å i alle fall lytte til noen velmente råd, og kanskje gi noe tilbake. Annet enn kalorioversikter og oppskrift til hvordan operere seg i utlandet. Vi har vel mer å tilby enn dét?

Jeg håper virkelig at enkelte bloggere ikke fortsetter å ta dette som et angrep, men som en påminnelse om hvilket ansvar som hviler på skuldrene våre, og hva slags holdninger vi sprer til unge som leser blogg.

Avslutningsvis vil jeg dele denne skjermdumpen, fra en av Norges mest leste bloggere sin spørsmålsrunde nylig. Makes you think.

Skjermbilde 2016-07-22 kl. 12.14.10

Ja, seriøst, hvem faen bryr seg om gode forbilder? Hvem faen bryr seg om at lillesøstrene og brødrene våre leser detaljerte beskrivelser om «riktige» karbohydrater og dietter på
favorittbloggene sine fra de er åtte år gamle, og får dårlig samvittighet dersom de ikke spiser det samme?

Hvem faen bryr seg om at de tror plastiske operasjoner og botox er løsningen på alle problemer, og at fin kropp og hud er synonymt med lykke?

Hvem faen bryr seg om at de får et fucka forhold til mat og kropp, og begynner å kaste opp frokosten sin når de er tolv?

Hvem faen bryr seg?

Fri og kjærlighet

Ja, hallo ja.

Altså, nå er det vanskelige tider her.

For etter at jeg ga fra meg en ny versjon av manuset mitt i forrige uke, var det ingenting annet jeg kunne gjøre, enn å vente på å få det tilbake. Noe som helt enkelt betydde at jeg var
arbeidsledig for en uke. Eller hadde fri, som noen kaller det.

IMG_7727

Nå er det ikke slik at jeg aldri har opplevd å ha fri før, for i min jobb tar jeg meg egentlig fri ganske ofte. Men i de tilfellene vet jeg i alle fall at jeg burde ha skrevet. Da har jeg i det minste en stemme i hodet som forteller meg at jeg er et ubrukelig menneske med dårlig arbeidsmoral, og som burde skamme meg for å i det hele tatt gjøre ting jeg har lyst til.

Men så: Hva gjør man egentlig når arbeidet og stemmen forsvinner, og man faktisk har helt FRI?

Ingenting, selvfølgelig.

Så jeg har gått i en hel fuckings uke og syntes SYND på meg selv fordi jeg hatt fri. For et ufattelig bra og reflektert menneske jeg er.

Men så, omsider, etter en hel uke i TOTAL MØRKE, kom manuset endelig tilbake, og det var nye utfordringer i vente.

Bilde tatt 25.06.16 kl. 17.01

Jeg formelig løp til døren da jeg hørte det ringte på nede i første – kunne ikke vente med å få livet mitt tilbake – til å få noe å gjøre. Men så, idet jeg åpnet døren og hørte budmannen nærme seg etasjen vår, var det som om kroppen min plutselig forsto hva som var i ferd med å skje. At for hvert trappetrinn han og manuset mitt tok, glapp friheten litt etter litt – og snart skulle jeg være fanget i en evig ond sirkel av arbeid og ufrihet. Det folk flest gjerne kaller livet.
Jeg hater livet.

Så jeg lukket døren.

Neida.

Bilde tatt 25.06.16 kl. 16.59 #4

Ikke denne jenta. Her i huset tar vi mot alt med åpne armer, både utfordringer og fri, selv om det jeg ønsker meg mest av alt er heis. Men i dette tilfellet tok jeg altså imot livet, før jeg hentet potetgullrestene jeg hadde spart fra i går. Vi vet jo alle sammen at det nederst i posen ikke teller, så da jeg var på fest i går, delte jeg litt av det som var på toppen, før jeg brettet sammen posen og la den i veska. Om du ikke har rester som meg – kan du bare knuse alt som er i posen også, så får du en hel pose med rester som ikke teller.

Bilde tatt 25.06.16 kl. 17.05 #5

Ps. Om dere synes jeg ser brun ut, så er det fordi jeg har tatt spraytan, og IKKE fordi jeg har vært ute.

Uansett.

Bilde tatt 25.06.16 kl. 18.37 #6

Så jeg åpnet livet og tok innover meg beskjeden som fulgte med: «Du må være ferdig med dette til torsdag.»

Bilde tatt 25.06.16 kl. 17.02 #5

Men heldigvis hadde det kommet nye verdener i Candy Crush, så det ordnet seg.

Bilde tatt 25.06.16 kl. 18.50

Uansett. Jeg gleder meg veldig til å bli ferdig, og ikke minst til å dele det med dere. Så får jeg bare krysse fingre for at noen har lyst til å lese det jeg har grått og jobbet så hardt for å fullføre, og at den kan bety noe for flere enn bare meg. Det er første gang jeg har skrevet noe om kjærlighet, og det har vært vanskeligere enn alt annet.
Vanskelig, vondt og fint på samme tid, akkurat sånn som kjærlighet er.

myhre. hver gang du forlater meg. omsl.qxp_Layout 1

Den kommer forresten i midten av september, men jeg tror den kan forhåndsbestilles her allerede!

Skal bare skrive den helt ferdig først. Men ikke før til uken.

Okey, folkens, da er det bare å spre seg. Ingenting å se her.

 

 

snapchat/instagram: @linniiie

Når rosabloggere blir bokanmeldere


Okey, er det flere bloggere som skal skrive «bokanmeldelse» av den erotiske romanen Calendar
Girl
i nærmeste framtid?

49215c56a4d516b1a506b0888cb9f24b

Jeg foreslår nei.

Jeg forstår meg ikke på forlagsbransjen om dagen, som pumper ut bøker til
rosabloggere. Hvordan skal rosabloggere – som daglig skriver om sminke og klær for penger – greie å omtale litteratur slik at det blir troverdig?

Jeg kjenner godt til «jeg skriver ikke om noe jeg ikke kan gå god for»-frasen: den bloggere har brukt i årevis for å forsvare all driten de reklamerer for. Det har for øvrig blitt en unnskyldning jeg til en viss grad tro på, ettersom blogging har blitt en så stor business at man ikke lenger KAN gå god for alt man ufrivillig får i posten.

Men når det kommer til bøker (eller filmer, for den saks skyld), føler jeg at det det må behandles på en annen måte.

For det første, nekter jeg å tro at en rosablogger som vanligvis aldri skriver om bøker, orker lese en hel bok. Men dersom de først skulle tvinge seg til gjøre det, tviler jeg på at de i etterkant lar være skrive om den. Hadde jeg brukt mangfoldige timer på å lese en middelmådig bok jeg hadde blitt påtvunget på grunn av yrket mitt – hadde jeg krevd min lønn, jeg også. Og på grunn av at bloggerne gjør nettopp det, opplever akkurat nå tusenvis av stakkars blogglesere å bli mer eller mindre lurt til å lese husmorsporno.

Her skulle gjerne ha postet bilder av noen av de aktuelle bloggerne – som alle stort sett har posert lesende på et saueskinn foran peisen – men det er dessverre ikke lov. Det så i alle fall omtrent slik ut: 

Bilde tatt 30.05.16 kl. 22.21 #3

«Men herregud, vi må jo treffe ungdommen», sier forlangsbransjen og hopper ned i gryta av
rosabloggere. «Tenk på alle bildene vi kan få – bilder av godt leste bloggere som holder våre bøker!»

Bilde tatt 30.05.16 kl. 22.21 #4

Jeg hørte en annen vri på det, da Cappelen Damm (samme forlag som gir ut Calendar Girl) gjorde noe lignende via Tusvik og Tønne sin podcast forleden, hvor de hadde sponset omtale av Silje Aanes Fagerlunds Eneste. Der hadde både Sigrid og Lisa lest, og begge likte den nokså godt. MEN, i motsetning til hos bloggerne, turte de å trekke fram det de ikke likte ved den også. De turte å si at de ikke var helt i målgruppen, og at det kanskje ikke var helt deres kopp te.

Nå er Sigrid og Lise voksne og smarte damer, som skjønner at meningene deres ikke kan kjøpes for penger. De skjønner at ingen kommer til å tro på dem dersom de roser en roman opp i skyene uten å kunne argumentere for det. I stedet blir hele poenget å gjøre oss obs på den, diskutere og gjøre oss interesserte. Hvilket jeg også ble.

Denslags makedføring er i mine øyne gull verdt, i alle fall sammenlignet med å bare sende den ut til x antall bloggere, med et løfte om x antall kroner dersom de skriver noe fint.

Som «Jeg kan ikke huske sist jeg slukte 396 sider på én og samme dag. …Jeg klarte ikke å legge den fra meg for å fylle opp magesekken engng (sic)!»
– Blogger (23)

For det første: Kan ikke folk slutte å si at de ikke greier å legge fra seg bøker? I 2016 er det helt uproblematisk å legge fra seg en bok. Det eneste som er problematisk, er at vi ikke lenger greier å lese bøker uten å lure på hva som skjer på Internett.

For det andre: Jeg tror ikke på deg.

Bilde tatt 30.05.16 kl. 22.20 #7

Nå mener jeg ikke at bloggere skal prøve å lete etter feil for å virke troverdige, i alle fall ikke dersom de faktisk elsket boken, og gjerne vil anbefale den videre.
Det jeg heller prøver å si, er at det er unødvendig å presse bøker på bloggere som egentlig ikke er interessert i litteratur. Det finnes haugevis av bokbloggere som gledelig tar seg av det.

Det kan for all del hende at Calendar Girl er en helt grei bok som man kan drukne tankene i når man ikke orker å tenke på sitt eget miserable liv. Men da synes jeg bloggere skal få tenke seg dit selv – skrive på egen oppfordring, og ikke ta seg betalt for å lese en bok de aldri hadde lest ellers.

Bilde tatt 30.05.16 kl. 22.21 #7

Okey, men nå kommer isbilen. Snakkes.

For ordens skyld: Boken på bildet er kun en illustrasjonsbok, og som jeg ikke har fått penger for å lese og omtale som favoritt.

True story: Panikkangst og reke

Natt til i går, våknet jeg av at jeg kastet opp.

Bilde tatt 14.05.16 kl. 13.04 #2

Ja.

Det høres kanskje ikke så dramatisk ut, men det var det.

Så jeg presenterer dere: Ting jeg tenkte mens jeg kastet opp, i kronologisk rekkefølge:

– Nå slipper jeg å trene bein i morgen
– Oi, er det i dag Kygo slipper album?
– Nå revner magen min
– Nå dør jeg
– Lurer på om dette er like vondt som å føde
– Jeg skal aldri ha barn
– Herregud, skal jeg føde?

Bilde tatt 14.05.16 kl. 13.30 #2
(Kan se ut som om jeg har bart her. Det har jeg.)

Deretter begynte jeg å tenke over hva jeg hadde spist og drukket tidligere samme kveld, i et lite rekeselskap med noen venner:
– Blåbær
– Hvitvin
– Salte potetgullhjerter (ganske god faktisk, terningkast 4)
– Nachochips med ostesmak, first price (ikke min idé, men terningkast 4 til den også)
– Smashkuler (ikke fan, blir for smått)
– 1/2 lompe med ketchup og sennep, uten pølse (typisk unødvendig småsnack etter litt vin)

– EN reke.

enhanced-buzz-13715-1372358501-10
Illustrasjonsreke via John

Så kastet jeg opp enda mer. Gikk inn på badet og knelte foran toalettet, skalv ukontrollert mens det kjentes ut som om noen knivstakk meg i magen, kastet opp til jeg ikke hadde mer å gi.

Så tok jeg med meg en bøtte og gikk tilbake i sengen, holdt pusten.

Bilde tatt 14.05.16 kl. 13.34

Og så: Du vet når du trodde det ikke gikk an å ha det vondere? At du har peaket på smerteskalaen?

Da blir det verre.

Så jeg gikk fra å føle at jeg skulle føde et barn, til å føle at jeg skulle føde åtte.
Ut fra brystet, liksom. Og det er i det øyeblikket at kroppen min bare:

– Nei, skulle en ha kjørt på med et lite panikkanfall i tillegg, da?

Bilde tatt 14.05.16 kl. 13.40 #3

Jeg har bare hatt panikkangst én gang tidligere, og da ble jeg kjørt til legevakten fordi jeg trodde jeg hadde hjerteinfarkt. Til dere som ikke har hatt det: det er litt sånn det kjennes ut. Hjertebank og smerter i brystet, vanskeligheter for å puste. Så jeg ble bare liggende å gråte og gispe etter luft, mens jeg drunket i svette og tanker om at jeg skulle kveles/dø/revne.

Heldigvis hadde jeg en mann i sengen som ba meg slappe av. Til tross for at jeg nettopp hadde kastet opp på ham. Se ham inn i øynene og puste.

– Helt rolig, det går fint.
– JEG DØR!
– Nei, bare pust, det går over.
– TA LIVET AV MEG!
– Se på meg! Pust!
– Kan du sette på noe Kygo?

Neida, husker ikke hva jeg sa.

Så kastet jeg opp en gang til, og da kom den:

Den siste biten av reken.

enhanced-buzz-13715-1372358501-10

Og da sa kroppen bare: Okey, god natt!
Og så sovnet jeg.

Yes, det ble en like god historie som jeg så for meg, det.

18553004

Men kroppen er fantastisk, da.

Ganger jeg har tatt feil

Jeg tror jeg er ganske god på å innrømme når jeg tar feil. I alle fall overfor andre.
For meg selv, derimot: not so much. Jeg tenkte derfor å presentere noen påstander jeg har stått fast ved opp gjennom min ungdom, som i etterkant har vist seg å ikke stemme.

«Jeg er skapt for å være alene»

Det var en liten periode (eh, more like 2-3 år) der jeg bare satt inne, og orket ikke være sammen med noen. Jeg var fast bestemt på at jeg ikke likte være sosial, og at det var meningen at jeg skulle være alene. Jeg tror ingen er skapt for å være alene. Man kan godt sette pris på alenetid nå og da – det gjør jeg fortsatt – men det er forskjell på å være alene, og det å være ensom.

Jeg har aldri vært så deprimert som i den perioden jeg insisterte på å holde mitt eget selskap, men det slo meg aldri der og da at det var det som var problemet.
At jeg hadde verdens dårligste selskap.

Bilde tatt 09.04.2011 kl. 12.34
#neverforget

I dag bor jeg med en av mine beste venner, og jeg kan ikke forstå hvorfor jeg satt inne i alle de årene og ødela meg selv. Det hender likevel at det er dager hvor jeg våkner til tomt hus, og jeg har bare lyst å legge meg under stretchlakenet og bli der. At mennesker er det siste jeg vil se, og at jeg heller vil dø enn å oppsøke venner, snakke med noen. Men tiden har lært meg at
det eneste jeg trenger da, er nettopp mennesker.

1512528_10153689411170171_2582847_n


«Alt hadde blitt så mye bedre om jeg bare var litt tynnere»

Jeg har brukt mye tid på å ønske meg tynnere, og tidligere så jeg på det som en løsning på alle mine problemer. Men jo mer jeg begynte å eksperimentere med mat og kropp, jo mer usikker ble jeg på meg selv. Jeg skulle ønske jeg forsto at jeg måtte ha det bra med seg selv før jeg kunne sette pris på hvordan jeg så ut, og ikke dømme dagsformen min utifra hvor mye jeg veide.
Nå skal det sies at man absolutt kan skaffe seg litt selvtillit gjennom å utføre en omfattende forandring, men i det store og hele handler det jo om hvordan man har det inni.
Ser jeg meg selv i speilet på en dårlig dag, ser jeg bare feil og mangler, mens på en god dag, er jeg stort sett fornøyd.

Skjermbilde 2016-04-19 kl. 17.31.07
Foto: Renate Torseth

Jeg husker godt da dette bildet ble tatt, og hvor misfornøyd jeg var med kroppen min på
det tidspunktet. Jeg ville egentlig ikke bli tatt bilde av sittende på kjøkkenbenken, fordi jeg var redd for at det ville se ut som om jeg hadde store lår. Hva gir du meg?? Jeg skulle så indelig ønske at jeg forsto hvor vakker jeg var, og at slapp hate kroppen min på den måten.

«Jeg kommer aldri til å bli bra nok»

Jeg tror aldri jeg har vært en utpreget flink pike, for jeg har stort sett akseptert at jeg er mindre intelligent, og med dårligere hukommelse enn vennene mine. Jeg har for eksempel aldri greid få en 6-er i hele mitt liv, og synes ærlig talt det må være lov. Men jeg har kanskje tatt det igjen på å se meg selv i speilet, og føle at jeg aldri blir bra nok. At jeg aldri blir perfekt.

For uansett hvor mange mil jeg har løpt, hvor lite eller mye jeg har spist, eller hvor flink jeg har vært å holde «reglene» mine, har jeg alltid vært misfornøyd med mitt eget speilbilde.
Og jeg har tatt for gitt at det alltid kommer til å være slik.

Men slik er det ikke. Det er ikke før i det siste, at jeg har sett meg i speilet og tenkt at fuck it, I’m happy. At jeg er tilfreds, er stolt av min egen kropp, og at jeg har det bra sånn som jeg er.
Det rare er at jeg tror ikke jeg ser noe annerledes ut enn den gangen jeg var misfornøyd. Det er bare tankene som har endret seg, og dette kanskje i kombinasjon med at jeg har blitt eldre.
Det kan godt være at det er en midlertidig følelse, men den finnes, i alle fall. Og det er en fin tanke.

IMG_6734
Foto: Lise R

«Det kommer ikke til å ordne seg»

Jeg har hatt mange og lange perioder hvor det ikke har eksistert lys i enden av tunnelen, og det har vært fristende å gi opp. Jeg er så glad for at jeg hadde nok tålmodighet til å holde ut, og for at jeg ga ting tid til å ordne seg. For det gjør det. Følelser og sorg avtar faktisk med tiden,
og dumme hendelser og problemer blir mindre viktige. Det eneste som er kjipt, er bare at det ofte tar så sjukt lang tid. Men slik er det. Ting tar tid, og tid tar tid.

Og så – når ting har tatt tid og har løst seg – oppstår det kanskje nye og større problemer.
Og slik kommer det kanskje også til å fortsette. Men det er i de øyeblikkene, at jeg husker tilbake på alle de andre gangene det har ordnet seg. Og jeg tenker at det faen meg får ordne seg denne gangen også.

Du får ikke mer enn du kan bære, sa en gang en vis mann eller kvinne. Husker ikke hvem.
Kan hende at det var han her.

IMG_6570

Dette skulle egentlig bli en lenger liste, men jeg skriver jo så mye at jeg ikke orker lese det selv engang.
I’ll be back, men da med en liste over ganger jeg har hatt rett.