Det detaljerte kroppspresset

Brusbloggen engasjerer seg.

Vi var mange som fulgte med på Debatten i går, om bloggere og deres påvirkningskraft. Det var flere ting som var viktige og interessante, men en ting mange hang seg opp i, handlet om påvirkningskraften man som blogger har når man poster innhold av detaljefokusert mat og kropp. Jeg leste gjennom Jodel, og ca 90% kunne ikke FATTE hva som er problematisk med at andre viser bilder av for eksempel hva de spiser, og kunne ikke brydd seg mindre. Sistnevnte gjør for så vidt ikke jeg heller, men det betyr ikke at jeg ikke lar meg påvirke. Og alt handler om hvordan vi presenterer det, og at det kanskje er noe vi bør lære oss.

For mange er mat en stor del av livet, og mange elsker å la seg inspirere av andres restaurantbesøk og oppskrifter. Og sånn skal det være. Det som imidlertid kan være uheldig, er når kosthold (og andre ting) blir for konkret, og lett kan kopieres. Når detaljer som mengder og gram blir for tydelige, tilrettelegges det for sammenligning. Som er det vi ser at unge gjør i dag: De sammenligner seg, og definerer seg ut ifra andres vaner. Spiser hun mindre enn meg, trener hun mer? Veier hun mindre, har hun tynnere lår? Mange opplever dette som et press. Først og fremst fra sitt eget indre, men hvordan unngår man at det opprettholdes? Skal alle bare slutte lese blogger, eller er det noe bloggere kan gjøre for å tilrettelegge?

Når kroppsvekt, antall gram havregryn til frokosten eller tilbakelagte kilometer/treningsøkter i uken blir nevnt, er det nærmest umulig å ikke sammenligne seg. Særlig som ung og på jakt etter identitet. Noen tar ikke skade av det, mens andre presser det inn i et hode som allerede er fylt av usikkerhet, tall og oppskrifter på drømmekroppen. Hadde vi formulert oss litt annerledes, hadde de kanskje ikke plukket det opp på samme måte. Å bli inspirert til å gjøre kroppen sin godt ved å trene eller spise sunt er vel og bra, men trenger vi å påvirke dem til å føle at de må gjøre det på akkurat samme måte som noen andre?

Kristine Ullebø vil stå på sin rett til å publisere bilder av mat, hva hun har bestilt på restaurant og oppskrifter til gode middager. Samtidig vil hun ikke dele alt hun spiser i løpet av en dag. Og det er her nøkkelen ligger.

For poenget er ikke at man aldri bør dele bilder av mat, restaurantbesøk eller andre ting man smaker på og vil dele med verden. Problemet oppstår når det blir for konkret, og detaljenivået så høyt at man kopiere det: enten med vilje, eller i underbevisstheten.

I øyeblikket Ullebø hadde publisert en dagsmeny, kan vi banne på at noen hadde begynt kopiere det allerede samme dag. Noen hadde kanskje scrollet forbi i ren “hvorfor skal jeg vite dette”-frustrasjon, mens andre hadde studert den av ren nysgjerrighet, og kanskje sammenlignet sitt eget kosthold. Noen hadde ikke kjent særlig på det, mens andre hadde følt seg mindre gode, mindre sunne eller utilstrekkelige. Noen hadde kanskje trodd at de ikke lot seg påvirke, før de et par dager senere står i butikken og kommer på hva Kristine spiste, og dropper det de egentlig hadde tenkt spise, fordi de har lyst å se ut som Kristine.

Det er påvirkning.

Folk er forskjellige. Men å fortelle ungdom at “folk er forskjellige og det må vi leve med, just love yourself osv”, er enklere sagt enn gjort. Hadde det vært så lett, hadde ikke så mange som 85% av unge jenter følt på kroppspress, eller hatt et anstrengt forhold til mat.

Så vil noen sikkert stille spørsmålet: Ja, men er det greit så lenge jeg legger ut STORE porsjoner, da? Er det det lille vi er så redde for? Og hvorfor kan ikke tynne jenter legge ut bilder av kroppen sin, mens de litt større blir hyllet?

Det er en trend i tiden at de avkledde idealkroppene som blir vist fram får kritikk, mens de som er større og “tør” kle av seg får ros. Noen synes det er så provoserende at de kaller det “romantisering av usunt kosthold og kropp”, og at det bør være likt for alle. Og det bør det jo selvsagt være.

Jeg kan godt innrømme at også jeg en gang i blant kan få litt nok når tusen jenter samtidig skal kle av seg og harselere med egen kropp for å få fram et poeng. Men samtidig vet jeg at vi trenger det. Så lenge vi kan huske, har vi sett de tynne idealkroppene bli løftet fram og beundret, mens resten har blitt skjøvet unna og gjemt. Kropp har ikke bare vært kropp, og det har aldri vært likt for alle.

Vi har trodd at bikinikropp er noe som skal være lite, og ikke kan tas bilde av med mindre det ligner idealet. Dette er i forandring, og et større mangfold av andre typer kropper har kommet til syne. Og folk elsker det. Det betyr imdidlertid ikke at alle heller bør se slik ut, og at de med såkalte idealkropper bør føle seg truet.

Folk jubler ikke fordi de heier på usunt kosthold eller helseproblemer, de jubler fordi de får se noe annet. De jubler fordi de er lei av å se poserende og uoppnåelige modellkropper på sponset tur til Mexico i alle kanaler, og vakre bilder av rugsprø med blomster på. Det må være lov å bli fuckings dritlei, og det må være lov å ønske noe sårt tiltrengt velkommen.

For at det skal jevnes ut og balanseres, må det mer enn bare ett bilde til. Det må mer enn én forside på et kvinneblad til, og vi må kanskje stå en stund i en overflod av eksponering av kropper som tidligere har blitt undertrykt.

På samme måte som menn må sitte stille i båten mens kvinnene reiser seg og hever stemmen etter #metoo. Uten at noen skal bli sure fordi det har gått “for langt”, og føler at de “nesten ikke kan be noen på kaffe lenger”. Ja vel, så har du ikke bare misforstått, men det er også noe du må finne deg i for en stund.

Siden alltid har menn hatt makten i sin hule hånd, og da kan man vel for guds skyld ta en liten pause i maktkampen og la noen andre ta litt plass. Det betyr ikke at det i lengden ikke er plass til alle, men gi dem nå litt tid på å prøve jevne ut balansen. Sånt gjøres ikke over natten.

Kvinner har stått på sidelinjen og vært undertrykte altfor lenge, og det samme gjelder den typen kvinnekropp som tidligere ikke har passet med idealet. La dem få vise seg fram: vise at de er like gode som hvem som helst, uten at man trenger gi dem skyldfølelse for å ta plass.
La andre bli inspirert og føle seg mer selvsikre, uten at man skal definere hva som er gode eller dårlige forbilder basert på kroppsvekt.

MAKE SOME ROOM for alle, og ikke føl deg urettferdig behandlet fordi du er tynn og ikke får like positiv og mye oppmerksomhet som tidligere. Forhåpentligvis er vi på vei et sted hvor kropp ikke skal definere oss som mennesker i like stor grad som den har gjort, og da må vi tillate at noen prøver å riste litt i oss.

Å være fornøyd med kroppen sin er dritbra, men skal vi ikke gi andre mulighet til å føle det samme? Hadde det ikke vært rått om vi alle kunne gjøre noen små grep som vi visste virket, så alle kunne ha fått kjent på den følelsen?

 

Brusblogg: Monster Energy Ultra Zero

Og med det sagt, vil jeg gjerne sparke i gang med Brusbloggens første energidrikk!

Monster Energy Zero Ultra er visstnok en “feminin” energidrikk rettet mot kvinner, og selv om jeg ikke synes vi skal skille mellom verken Brus eller energidrikk for menn og kvinner på denne måten, skal jeg innrømme at dette er min ultimate Brus/energidrikk, som har fulgt meg i mange år. Jeg tror bare det er tilfeldig at jeg er kvinne.

Første gang jeg smakte den må ha vært i New York for kanskje tre år siden, etter å ha snust på flere norske energidrikker gjennom oppveksten – uten å finne en som passet MEG.

Jeg visste allerede ved første blikk og slurk at det var en match, til tross for at jeg skjønte at det kunne bli problematisk, da engergidrikk faktisk kan være jævlig farlig om man drikker for mye eller ofte. Derfor priset jeg meg lykkelig for at jeg ikke bodde fast i USA, og spøkte ca daglig om at jeg aldri kunne flytte dit, utelukkende på grunn av denne energidrikken. Det var trist, men også sant.

Tiden gikk, og det var i den tid at jeg gikk rundt og tørstet i Kristiania, at jeg passerte Narvesen på Jernbanetorget og kastet et blikk inn og i retning brusskapet. Jeg bråstoppet da jeg fikk øye på en skinnende blikkboks jeg dro kjensel på – som sto ut blant alle de mørke og dystre
boksene.

Det skulle vise seg at via et skip hadde lagt til i Bjørgvin, via kanskje Silkeveien eller andre ruter, men med sikkert opptil flere tusen liter Monster Energy Ultra Zero om bord. Jeg skjønte umiddelbart at livet mitt på mange måter var over, men samtidig reddet. Derfra gikk jeg rett inn og tok en boks i hver hånd, og slik ble jeg stående i en lang stund. Mine damer og herrer: jeg var fortapt.

Jeg skiller egentlig ikke mellom Brus og energidrikk, ettersom jeg ikke har noe effekt av den ekstra koffeinen i energidrikken, og kan drikke det feks rett før leggetid uten problem. Det jeg
imidlertid er veldig opptatt av, er å ALDRI drikke mer enn én energidrikk daglig, rett og slett fordi det kan føre til hjertetrøbbel og i verste fall DØD.

Jeg har ikke lyst å si noe om akkurat hvor mye eller ofte jeg inntar Monster, men jeg kan si at det er så sjeldent som mulig, og at jeg prøver å erstatte den med andre Bruser der det lar seg gjøre.

(Her fra en periode i fjor vår, hvor jeg egentlig skulle slutte, og drakk mye Monster i skjul. Det var en mørk og skamfull tid, og jeg anbefaler alle å være åpne om sine eventueller Brus- eller energidrikkavhengigheter.)

Jeg har allerede sagt noe om design og smak, men jeg kan altså si at innholdet samsvarer veldig med innpakningen. Den hvite, litt glorete boksen er dekorert med brokade/tribal-print som står litt ut av boksen, og glinser pent av sølv. Selve fonten er perfekt for energidrikkuttrykket jeg gjerne vil identifisere meg med, og jeg bærer den med stolthet så ofte jeg kan.

Fargen er som dere ser helt utrolig, og egner seg godt i glass med stett for en litt større opplevelse. Personlig drikker jeg den oftest fra boks, for optimal lykke- og skamfølelse.

Smaken er søt, og ikke likt noe jeg annet jeg har smakt tidligere, så jeg vil gi gjerne gi denne terningkast 6. Jeg vil også trekke fram at den norske versjonen faktisk er ganske mye bedre enn den amerikanske, til tross for at de noen steder har jumbo-sized med skrukork der borte også, så kan det faktisk bli for mye av det gode.

Kan kjøpes på Narvesen og andre kiosker til typ 38 kr, men rundt 20 kr på min lokale Kiwi og Coop Xtra.

PS. Det er lett å gjøre seg avhengig av deilige drikker som Monster, så vær varsom om du har tenkt å smake.
PPS. Ikke send meg linker om folk som har dødd av å drikke energidrikk. Jeg sender dere link når jeg er død.

Brus og påvirkning

Okey, dette kan bli et litt omfattende innlegg. Men jeg må bare få sagt det før vi kan fortsette som planlagt.

For det som er litt farlig med å vise Brus i sosiale medier, er at folk kan bli smittet. Det var for eksempel en periode for noen år siden at jeg postet en del Bruser på min Instagram-profil, ofte i vakre omgivelser eller fine glass og kopper, fordi dette – som dere sikkert har forstått – er noe jeg er interessert i.

Her er et lite utvalg av både publiserte og upubliserte bilder:


Jeg ble spesielt ivrig de gangene jeg var i USA, hvor de hadde mange energidrikker jeg ikke hadde smakt maken til i Norge. Bildene var egentlig mest til glede for meg selv og andre eventuelle Brus- og energidrikkentusiaster, men etterhvert begynte beskyldninger å sive inn i både kommentarfelt og private innbokser:

– Du er et dårlig forbilde, fordi du reklamerer for Brus og BRUS ER FARLIG

– Dette er åpenbart skjult reklame OG JEG HAR ANMELDT DEG TIL FORBRUKEROMBUDET + POLITIET

– HAR DU IKKE LEST SAKEN OM HAN SOM DØDE AV ENERGIDRIKK, SLETT DET BILDET (dette var en kommentar fra Trude Drevland)

Dette er selvfølgelig noe jeg tar på alvor. Jeg vil ikke være noe dårlig forbilde som pusher Brus på unge (eller voksne) uten at de merker det selv. Jeg vil ikke at noen skal føle at de må drikke brus fordi jeg gjør det, eller går i butikken og kjøper Brus – for så å bli avhengig. Jeg vil ikke at noen skal drikke seg ihjel på energidrikk, bare fordi de har sett meg drikke én.

Før disse beskyldningene var jeg riktig nok allerede bevisst, men følte at det var innafor siden jeg hadde kjøpt alle Brusene mine selv. Jeg er ikke sponset – jeg er bare en vanlig fyr som liker brus. Men siden jeg ikke ville at noen skulle få problemer med Brus på grunn av meg, kan jeg
innrømme at jeg i det siste året har forsøkt å drikke energidrikk og andre Bruser i hemmelighet.

Noen ganger har jeg riktig nok lagt ut i SoMe likevel, men stort sett med disclaimers og advasler om at man bør være moderat i sin brusdrikking, og holde spesielt energidrikker til ferier eller spesielle anledninger.

Her etter en jobb jeg hadde gruet meg litt til, og følte behov for å feire på vei hjem.

Og her på ferie i Paris. Kanskje den beste dagen hittil i mitt liv. Monster + duer = life.

Jeg prøver ikke å si at jeg er et perfekt forbilde når det kommer til påvirkning. Men man blir jo påvirket av alt, og jeg tenker at det er bedre å bli påvirket til å prøve en ny brus, heller enn å kjøpe underlivsparfyme(!), veldig stygge og dyre klokker eller signe seg opp med et abonnement for barberhøvler som bare kommer og kommer i posten og ikke er mulig å avslutte.
Men kanskje jeg tar feil.

Brusbloggen er ikke bedre enn noen andre, men bare vit at jeg vet. På samme måte som dere må tenke dere om neste gang dere er i butikken og legger en brus dere égentlig ikke hadde tenkt å kjøpe i kurven – bare fordi dere så det på en dum brusblogg. Da må man vite at man har latt seg påvirke, og vurdere om det er noe man har lyst å være med på.

«Har jeg lyst å bli en Brus?»

Det betyr ikke at jeg fraskriver meg ansvaret som brusformidler eller -forbilde, for det går ikke an. Så lenge man har én venn eller leser som får med seg hva du sier og gjør, spiser eller drikker, må du vite at hen kan påvirkes. Vi har alle ansvar overfor hverandre, og alt vi sier og gjør betyr noe.

Med det sagt, vil jeg gjerne takke for deres overveldende engasjement for Brusbloggen. Vi er
tydeligvis mange som er interesserte i Brus, og det gleder meg. Neste anmeldelse kommer senere i dag, og er som dere kanskje forstår en hvit, liten favoritt.

Skål

BRUSBLOGG: VILLA LETT

Okey, sinnet fra forrige brusbloggpost har omsider gått over til tristhet, uten at jeg vet helt
hvorfor. Dette er uansett ikke noe jeg får gjort noe særlig med, så derfor kommer dette til å bli et litt trist innlegg om Brus. Til tross for at Brus pleier å være noe som gjør meg glad, så er det ikke alltid at medisiner funker.

Jeg tror uansett det var forrige onsdag at jeg omsider fikk fatt i ukens Brus, etter at jeg hadde vært klar over dens eksistens i nærmere en uke.
Nemlig den helt nye brusen fra Villa (eller Villa Farris som noen kaller den): Villa lett.

Jeg har ikke et veldig nært forhold til Villa, ettersom den ikke har eksistert i lettvariant tidligere. Men et glass nå og da i festlige lag har det nok likevel blitt, særlig i tilfeller hvor verten ikke har hatt peiling på populærbrus.

Det første problemet under testen av denne nye og spennende Brusen, oppsto da jeg skulle åpne flasken. Korken satt alt for godt, og ettersom den i tillegg var ganske liten – fikk jeg ikke grep, og jeg brant nesten vekk innsiden håndflaten i forsøket på å få meg litt Brus.

I tillegg sto God morgen Norge på i bakgrunnen, hvor nok et innslag om Frank Løke ble sendt – og ikke for å være kjip, men jeg tror kanskje ikke jeg orker mer daglig Frank Løke på GMN om nye tema han kanskje har noe å si noe om nå. Det gjorde meg bare enda mer rasende og lei meg, og jeg ville slå av TV-en i protest, men hadde allerede hendene fulle med en brusflaske som ikke ville åpne seg, og det var rett og slett ikke en god opplevelse.

Til slutt ble jeg så desperat etter å få opp brusen og slå av TV-en at jeg måtte ta i bruk tennene. Jeg vet ikke om dette er en generell bug, eller om det bare gjaldt min flaske, men å måtte bite opp flasken er i alle fall uaktuelt for min del, og kommer til å påvirke både resultatet og mine framtidige valg av Bruser i butikken.

Jeg skal likevel innrømme at jeg synes brusen var nokså god, og smakte vanlig champagnebrus. Jeg ante dog en litt rar og ubestemmelig ettersmak, men det kan være fordi jeg ikke er helt vant til den ennå, for slik er det jo ofte med Brus: Først smaker det sølevann, og da gjelder det bare å helle innpå nok så man blir vant til den, og først da kan man sette pris på den.

Jeg kommer til å gi Villa Lett én ny sjanse, men om jeg må bruke tennene for å få meg en ussel dråpe champagnebrus da også, kommer jeg til å saksøke produsenten og kreve store penger for traumer etter God morgen Norge-innslag + tap av livskvalitet.

Hadde det ikke vært for god smak, fin gullfarget brus og OK design, hadde jeg gitt en treer.
Jeg ender likevel opp med å gi den en foreløpig terningkast 4, med forbehold om endringer.

Pris: KR 22 hos min lokale Rema 1000.

PS. Lettbrus kan være skadelig for tennene, så drikk med måte.
PSS. Gi gjerne en lyd dersom du har en favorittlettbrus du ønsker at jeg skal teste. Veldig obskur Brus som er vanskelig for folk flest å relatere seg til, vil ikke bli anmeldt her i Brusbloggen.

Brusblogg: Fanta Zero Pink Grapefruit

Ja vel.

Nå har jeg egentlig vært ganske sur i mange dager, men brusbloggen kan ikke lide under mitt humør. Dessverre har jeg ingen verktøy for å skru av surheten, derfor får det heller bli en sur brusblogg fra meg akkurat i dag.

Dagens brus kom jeg over på tirsdag, bare et par timer etter at jeg hadde landet på Oslo Lufthavn etter en ti timer lang flytur, hvor jeg hadde vært sur hele veien. Da jeg kom hjem hadde hun som hadde bodd i leiligheten forsøkt å drukne plantene mine, og jeg måtte
bokstavelig talt helle ut flere desiliter vann fra hver potte, og det gjorde meg rasende. Derfra måtte jeg fylle opp kjøleskapet med bruser og div annet, så jeg bestemte meg for å gå ut og handle.

Uten noe annet enn Britney-hettegenser og lommebok, løp jeg ut i snøen og ned på min lokale Kiwi for å handle det essensielle: havregryn, bær og brus til frokost + div annet. Etter å ha lagt bær i kurven, snur jeg meg med tomt blikk mot resten av butikken, allerede ute av stand til å huske hva jeg skal ha. Men plutselig, dukker dagens første glede opp rett foran øynene på meg: En sekspakning Fanta Zero Pink Grapefruit – I SMÅ, RUNDE FLASKER!

Jeg hadde aldri sett noe lignende. Verken typen brus eller flasker, og til tross for min daværende vrede, vil jeg gjerne gi denne opplevelsen terningkast 6. På under et millisekund hadde jeg grepet fatt i sekspakningen, og mens jeg nærmest gispet etter luft, la jeg den forsiktig den mot kinnet, før jeg plasserte den i kurven. Dette til tross for en ganske stiv pris på kroner 79.90 – det ble ubetydelig, da dette var en brus jeg skulle ha.

Etter å ha småjogget ivrig gjennom butikken kom jeg omsider til kassen for å betale, og jeg kunne ikke tro at jeg snart skulle eie en sekspakning Fanta Zero Pink Grapefruit. På veien hadde jeg også revet med meg noen andre bruser, deriblant en Monster Ultra, altså en
energidrikk. Da det ble min tur, så alt ut til å gå helt fint, helt til kvinnen bak kassen skulle scanne Monster-drikken min, så på den og sa …. “Legitimasjon?”

Og jeg bare …

Jeg har opplevd å bli nektet å kjøpe Monster ved et par anledninger tidligere, av folk under
opplæring og/eller magelfull kunnskap om energidrikk og kjøp av dem. De gangene har jeg dog holdt fatningen, men akkurat denne dagen var det ikke sjans i havet – hun var en voksen kvinne som nektet en annen voksen kvinne å kjøpe brus, og måtte få høre det. Så jeg bare:

– UNNSKYLD MEG, DET DER ER EN FUCKINGS BRUS.

Og hun bare:
– Jaa, men jeg trenger likevel legitimasjon.

Og jeg bare:
– HVORFOR DET? HVIS DEN HAR ALDERSGRENSE SÅ ER DET FORDI IKKE 12-ÅRINGER SKAL KJØPE 80 STYKKER OM GANGEN OG SHOTTE ALLE! JEG ER SNART TRETTI ÅR OG SKAL BARE HA EN FUKCINGS BRUS!!!

Og hun bare:
– Legitimasjon …

Så jeg begynte å fikle med lommeboken mens det nærmest frådet ut av munnen på meg, og i et øyeblikk så jeg for meg at jeg kastet alle kortene og kvitteringene mine på henne med stor kraft – at jeg mistet alle hemninger og trykket legitimasjonen opp i ansiktet hennes til hun ba om nåde, lovet at hun aldri skulle spørre igjen. I stedet gir jeg henne sertifikatet mitt mens jeg ser på henne med det kaldeste og ondeste blikket jeg har, og hun lar Monster-boksen rulle videre nedover båndet.

Uansett….

Vel hjemme lot jeg Fantaen ligge i kjøleskapet i nærmere seks timer, før jeg ikke greide å vente lenger, og jeg forsiktig skudde korken av den lille, søte flasken brus.

Men allerede der, kom jeg på hvorfor jeg ikke er så glad i Fanta Zero i utgangspunktet. For bare av lyden kunne jeg høre at dette var en brus lav på kullsyre, og som helst burde drikkes i én slurk, skal man i det hele tatt ha glede av den. (Jeg vet ikke om dette er et problem med vanlig Fanta også, men jeg opplever i alle fall at brusen dør etter å ha skrudd av korken et par ganger, og må helles ut. Sad.)

Det var likevel med stor spenning at jeg la flasketuten mot munnen, og håpte, håpte, håpte den smakte som min barndoms største brusforelskelse: Fanta Exotic.

Det gjorde den imidlertid ikke, til tross for at den kan minne noe om den. Denne varianten har en mye surere ettersmak, og selv om den er helt grei, så gir den meg ingenting. De små flaskene gir heller ingen mening, de er upraktiske og dumme, og kan verken pantes eller brukes som drikke- og varmeflaske i etterkant. Jeg føler meg dessuten lurt som måtte kjøpe alle disse flaskene, og kjenner at jeg er provosert over at jeg enda har fire stykker igjen i kjøleskapet. Jeg kommer selvsagt til å drikke dem, men likevel velger jeg å gi alle de seks idiotiske små og rullende flaskene terningkast 1.

BRUSBLOGG: DIET COKE TWISTED MANGO

Det finnes mange ulike grupper mennesker, men to av hovedgruppene jeg opererer med, er Cola-gruppen og Pepsi-gruppen. I mine øyne er ikke medlemmer av den ene gruppen mer verdt enn medlemmene av den andre, da det er mange faktorer som spiller inn for hvordan man havnet der i utgangspunktet. Arv og miljø er nøkkelfaktorer, mens noen hevder at det kan være både kulturelt og religiøst betinget. Noen har til og med sagt at etnisitet spiller en stor rolle, uten at jeg ønsker å spekulere i det.

Jeg befinner meg uansett i Pepsi-gruppen, av den grunn at den som oppdro meg foretrakk Pepsi Max, og lærte meg det samme. I tillegg ble jeg selvsagt ble sterkt påvirket av mitt største idol i livet, som tilfeldigvis også likte Pepsi, og jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har sett denne reklamen, for å lære meg pepsidansen og -låten.

Bilde: Pepsi

Å drikke Cola byr meg imidlertid ikke imot, men det er ikke mitt førstevalg. Er jeg på en restaurant hvor de kun har bruser fra Coca Cola Company, blir jeg ikke sur og går hjem. Jeg trekker på skuldrene og bestiller en Cola Zero. Det går greit, og noen ganger smaker jeg for å være ærlig ikke forskjell heller – særlig ikke når det er dispenserbrus med isbiter.

Jeg ble imidlertid veldig nysgjerrig da jeg så Coca Cola nylig lansere Cola med fire nye smaker med nytt, sprekt design, og jeg følte meg heldig som befant meg i USA – brusens hjemland. Bare få dager senere var den i butikken, og jeg skal naturligvis teste alle.


Bilde: Cocacola Company

Mange tenker kanskje at jeg er heldig som er i California med allverdes tilgang til allverdens brus, men vit også at dersom Nord-Korea plutselig skulle bestemme seg for å fyre av en feks     interkontinental ballistisk missil i morgen, så dør jeg først. Skulle det skje, er det er stor fare for at jeg i løpet av kort tid faktisk bare opphører å eksistere, eller at jeg brenner ihjel.

Gode nyheter for VG, som kan være stolte av å ha en nordmann blant de som brant ihjel, men kjipt for meg. Ingen flere bruser på denne fyren.

Uansett, først ut i denne serien er Diet Coke Twisted Mango, som jeg kjøpte på en CVS (min favorittbutikk etter Ralphs) i San Francisco etter en litt for lang sykkeltur. Jeg var så tørst at jeg hadde sand i munnen da jeg entret butikken – så at en hylle med splitter nye (dog varme) Cola-varianter sto plassert ved kassen, føltes som et tegn fra Gud.

Over til selve smaksopplevelsen.

Til tross for at brusen var varm, fant jeg den overraskende frisk og god, og mangosmaken er en spennende og uvanlig kombinasjon jeg ikke har smakt tidligere. Designet er delikat, og mango-ettersmaken akkurat passe balansert. Den blir nok imidlertid ikke en ny favoritt, da jeg helst
inntar Cola og Pepsi-drikker sammen med mat, og derfor foretrekker at de er litt «anonyme» i smaken. Mangoen vil i dette tilfellet ta litt mye plass, men er perfekt alene.
Jeg ender derfor opp på terninkast 5, og kan anbefale den på det sterkeste.

Brusbloggen har ikke lyktes i få kontakt med Coca Cola Company for å høre når denne eventuelt kommer til Norge.

BRUSBLOGG: MOUNTAIN DEW DIET

Det føles mest naturlig å starte her.

Mountain Dew er en brus som har vært på markedet i mange år, men først og framst i Utlandet og på Deli Deluca. Den er kanskje kjent for å være den mest sukkerholdige brusen av alle, og hvis man youtuber Mountain Dew + teeth…….just don’t.


Bilde: PepsiCo

Jeg har ikke hatt et særlig nært forhold til denne brusen tidligere, men da Mountain Dew Diet kom på det norske markedet i fjor, var jeg selvsagt ikke vond å be. Jeg var midt i en periode der jeg drakk mye energidrikk, og hadde begynt drikke det som «dessert» etter frokost hver dag. Dette var et stort personlig nederlag, da jeg ser på energidrikk som en versting jeg vil drikke så sjeldent som mulig. Jeg trengte en erstatning.

Siden det, har jeg drukket Mountain Dew Diet til dessert etter frokost både titt og ofte. Egentlig hver dag. Jeg synes smaken minner om en blanding av Sprite og …litt fruktig Ginger Ale
kanskje?, og er i mine øyne en veldig bra brus med iøyenfallende design og en lys grønn farge.

Til vanlig drikker jeg en porsjonsflaske (0,5l), mens i USA (hvor jeg befinner meg nå) er det ikke like lett å porsjonere seg. Ikke bare er porsjonsflaskene 0,65, men noen gang er de også
vanskelige å finne, så man må kjøpe sånne store 2-litersflasker. Da er det lett å skli ut, noe jeg gjorde i dag, og jeg drakk rett og slett to liter brus like etter frokost. Det kan jeg faktisk ikke
anbefale, og effekten blir gjerne følelsen av å ha en vannballong i magen. Særlig når dagen er lang, og flere bruser vil dukke opp.

Jeg vil likevel gi denne brusen terninkast 6. Jeg synes den er best alene og ikke ved siden av mat, rett og slett fordi smaken er så framtredende.


Bilde av meg på vei ut med brus.

Pris: 25 kr (inkl. pant) på min lokale Joker.

Kom gjerne med innspill dersom du har tanker om Mountain Dew Diet eller andre bruser – dette er jo bare min personlige brusreise, og er langt ifra fasiten.
PS. Lightbrus kan også gi skader på tennene, så drikk med måte.

VELKOMMEN TIL BRUSBLOGG

Da jeg først begynte å blogge, for ca 80 år siden, var en av mine aller første innlegg en
anmeldelse av ulike Fjordland-retter.

Fjordland sluttet jeg imidlertid med natt til 1. januar 2013 (jeg slutter som regel med et mat- eller drikkeprodukt 1. januar hvert år, men bare de som har hatt en tendens til å ta over livet mitt).

Her er en liste over ting jeg har sluttet med de siste årene:

2013: Speltlomper (Det greide jeg, tror jeg har spist en håndfull lomper siden den gang, i forbindelse med pølser.)
2014: Fjordland (Greide det også, har spist kanskje to pakker ved tradisjonsmessige anledninger siden, men kommer ikke til å få tilbakefall her.)
2015: Brus (Kommer tilbake til denne.)
2016: Proteinbarer (Holdt i ca 5 mnd før en jeg kjenner veldig godt sa at jeg jo kunne unne meg en på lørdager, og så var det kjørt.)
2017: Proteinbarer (Holdt i ca 1,5 mnd før det samme skjedde.)

Uansett, dette skal ikke handle om mat, men om brus. For jeg er en fyr som er veldig glad i brus, og som har drukket brus hver dag de siste 13 årene (bortsett fra en uke da jeg var på reise til et land uten brus!) (samt den halvannen uken jeg prøvde meg uten i starten av 2015). I mine første brus-år gikk det utelukkende i Pepsi Max – som jeg fortsatt drikker hver dag – men i tillegg har jeg begynt å interessere meg for andre bruser (jeg vet at flertall for brus er flere brus, men jeg kommer til å bruke «bruser» heretter).
Jeg synes brusmarkedet i Norge har fått en positiv vekst de siste årene, med mange nye bruser jeg har hatt lyst å teste. Dette vil jeg gjerne dele med andre brusentusiaster, da jeg opplever at det er mye respons hver gang jeg poster noe om brus i mine SOME-kanaler. Derfor vil jeg ta dette på alvor, og ta det videre – eller tilbake – til bloggen, hvor jeg begynte med denslags.

Og nå vet jeg hva noen av dere kanskje tenker: ORAL BEE HAR OGSÅ EN BRUSBLOGG, DETTE ER PLAGIAT.

Til dette kan jeg bare si: Ja, Oral Bee har en brusblogg. Denne ble jeg bevisst på via en venn, da jeg fortalte om brusblogg-idéen min. Derfor synes jeg ikke dette kan defineres som plagiat, bare fordi han var først ute. Vi er begge brusvenner, og det er plass til flere. Dessuten: Oral Bee har en brusblogg hvor han eksluderer lightbrus, visstnok fordi lightbrus ikke er “verdig”.

Dette har jeg lyst å utfordre. Rett og slett fordi ikke alle kan drikke vanlig brus hver dag, av ulike grunner. Noen er «allergiske» mot sukker, mens andre synes det er unødvendig eller for søtt. Noen liker å unne seg med opptil flere bruser hver dag, slik som meg. Derfor synes jeg det er fornuftig å velge den sukkerfri varianten mesteparten av tiden, men egentlig mest fordi jeg liker den best.

Jeg vet at noen er skeptiske til brus med kunstig søtning, og vil heller drikke vann(!) eller brus med sukker, og det er helt greit. Dette er imidlertid ikke en blogg om effekten av søtningsmiddel eller sukker – så om dette er noe du vil diskutere, kan du forsvinne herfra med det samme, da eventuelle kommentarer om dette vil bli sensurert og slettet. Dette er en blogg utelukkende for å hedre brusen: en reise gjennom mine opplevelser og smaker av både nye og gamle bruser på markedet. Det er selvsagt lov å engasjere seg og mene mye om brus, men selve innholdsfortegnelsen er meg likegyldig.

Jeg kommer til å poste hyppige anmeldelser i dagene som kommer, så det er bare å holde seg fast, finne fram brusen og følge med.
Her er et lite hint om hva som kan dukke opp i første omgang:

Oki BYE

 

Bulimi og overspising

Det tok litt tid å følge opp som lovet, men temaet var vanskeligere å snakke om enn jeg trodde. I tillegg er det vanskelig å lage en one-take jeg kan leve med, siden jeg fortsatt ikke har tenkt lære meg hvordan man klipper videoer.

Uansett: Jeg håper dere skjønner litt mer om hvor mye alle disse lidelsene har til felles, og hvor viktig det er at vi prøver å forstå. Sjansen for at du kjenner en som sliter med en av disse lidelsene uten at du vet det er stor, og jeg skulle ønske jeg lærte mer om dette da jeg gikk på skolen. Heller dét, enn ulike typer stein og blader. Men det er kanskje bare meg.

Jeg skrev en artikkel om det samme for Morgenbladet her, for den som måtte foretrekke det skriftlig – og kanskje litt ryddigere.

KLEM

Idéen om en spiseforstyrrelse, del 1

Til dere som ikke leser: her er en video om et tema som er så viktig! I første del handler det i hovedsak om mytene rundt anoreksi, men jeg kommer tilbake til bulimi og overspisningslidelser. Jeg har skrevet en sak om det samme her.

Og har dere noen spørsmål, svarer jeg gjerne i kommentarfeltet eller i en egen video.
Til dere som er jævlig lei av at jeg snakker om spiseforstyrrelser: Jeg kommer til å snakke om det helt til folk skjønner hva det er, og hvorfor det er viktig at vi snakker om det. :)

KLEM