Ferie

Alle de tingene dere skrev til meg etter forrige innlegg – det synes jeg var skikkelig hyggelig av dere. Det skal dere ha. Til tider har dere vært en gjeng tapere alle sammen, men nå har dere endelig blitt voksne. Det gleder meg å se.
Jeg skal også bli voksen snart.

Siden sist har jeg blitt hjemløs. Men jeg var helt sikker på at jeg aldri skulle rekke å komme til Molde innen jeg døde av flyttingen. Etter å ha både flyttet og båret og pakket og vasket og sutret tilnærmet alene i dagevis, ble jeg til slutt nødt til å be til Gud om at det ordnet seg innen fristen.

Men Gud sa han ikke kunne hjelpe, så jeg ringte heller en vaskedame.

Hvis jeg skal komme med et tips, foreslår jeg at dere bor der dere bor nå for resten av livet. Med mindre dere har (masse) penger til å betale for hjelp med. Jeg hadde (nesten) ingen penger, så da passet det veldig bra at huseieren i tillegg trakk meg
11 000 kroner i depositum etter at jeg var ferdig. Nå har jeg i alle fall ingen penger. Men jeg har i det minste endelig sluppet fri fra dette fengselet.

Så dro jeg hjem til Mamma på ferie. De første dagene var det helt uutholdelig varmt, så jeg så meg bare helt nødt til å være inne.

Men problemet med å være inne, er at jeg de siste årene har tillagt meg en helt forferdelig (og dyr) uvane, nemlig det å konstant ha en varmekilde tett inntil kroppen. Altså en varmeovn, peis, varmepute eller i verste fall rett under WARM AND POWERFUL-viften på varmepumpa. I Molde nekter imidlertid mamma å la meg å dyrke denne uvanen, fordi hun mener det er dumt, og at jeg heller kan kle på meg. Men klær har ikke samme effekt, jeg fryser uansett, og når jeg fryser blir jeg sint og lei meg. Her er jeg sint og lei meg:

Derfor så jeg fram til at mamma og Kenneth skulle reise på en to uker lang ferie til Tyrkia, slik at jeg kunne lage badstu av stuen.

Når jeg skal kose meg skikkelig, pleier jeg å la det ligge på rundt 37 grader. Men de siste dagene har jeg bare kommet meg så vidt over 30-tallet (bildet over er fra påsken), siden jeg ikke vet hvordan man fyrer i peisen.  Jeg gleder meg til mamma kommer hjem, for da kan hun fyre i peisen for meg.

En annen ting jeg gleder meg til med at mamma kommer hjem, er at hun kan ta seg av hunden og katten også. Nå lurer jeg bare på hvem som kommer til å sulte ihjel først. Antakeligvis blir det meg.

Ellers har jeg hatt det kjempebra. Jeg har det egentlig bare kjempebra, for jeg får blant annet kose-jobbe på Bunnpris.

Og her om dagen var det litt regnbue ute.

En annen dag kjørte jeg til en øde strand og tok bilde,

før jeg kjørte hjem igjen og lekte litt med Twitter på stuegulvet.

En dag kastet jeg også ball ute på verandaen,

før Ulrich litt senere på dagen kom på besøk fra Trondheim, slik at vi kunne dra på stranden og bade litt. Men Ulrich plukket en hel bøtte konkylier i stedet, og da ble jeg redd. Men det gikk bra, og baderingen var også kjempebra.

På toppen av det hele fikk jeg tilbake manuset mitt fra språkvask,

i tillegg til et bilde Guro Beitohaugen har tatt av meg i anledning bok.

Det kommer til å ordne seg.

Endelig

Det er ikke så enkelt å gjøre seg ferdig med en blogg man har skrevet på i fem år, spesielt ikke når man ikke vet hva man skal erstatte den med. Jeg vil ikke være en av de som takker for seg og forsvinner, før de bare noen måneder senere angrer, og kommer krypende med halen mellom bena for å be om en ny sjanse. Er det slutt, så er det slutt. Man må videre, man må utvikle seg, og man må ikke minst finne en erstatning. Og det er det jeg endelig har greid.

I de siste 18 månedene har jeg skrevet på en roman. En roman jeg aldri trodde kom til å bli ferdig, siden det i utgangspunktet viste seg å være et selvmordsprosjekt. Jeg ombestemte meg heldigvis underveis, omtrent i Costa Rica, hvor jeg utelukkende dro for å skrive, men hvor jeg heller endte opp med å miste meg selv.

Å skrive en hel bok er en vanvittig lang og krevende prosess, og jeg forstår ærlig talt ikke at folk orker. Jeg tror jeg hater det like mye som å lese. Samtidig har jeg lest så mange bøker i løpet av det siste året, at jeg trodde jeg skulle slite av meg armene da jeg bar alle pappeskene med bøker ut fra leiligheten min forrige uke. Ut i bilen hvor to polakker ventet på å kjøre de vekk og stue dem inn et kott for bedre dager. Bøkene mine har blitt det kjæreste jeg eier, (dere kan kaste alt, men ikke bøkene) og det er nettopp derfor jeg ønsker å bli en del av det. Jeg vil ha min egen bok i min neste bokhylle. Ikke en blogg.

For verken jeg eller andre kan – som jeg også tidligere har presisert – blogge til vi dør. Men man kan alltids fortsette å skrive. Enten privat, eller i et annet format. Bloggen kommer med det til å dø i løpet av denne høsten, omtrent på den tiden hvor høstdepresjonen uansett kommer og tar meg – og det er da Evig søndag vil ha dukket opp som stedsfortreder. På den måten kan de som har et ønske om å lese tekstene mine fortsette med det, mens de som ikke bryr seg – kan fortsette å lese andre blogger. Helt til også disse slukner og dør.

Men husk: Dere må passe dere mens dere leser alle disse bloggene. Underbevisstheten plukker opp mer enn man er klar over.

For det er først nå – etter alle disse årene i bloggverdenen – at jeg innser at summen av kostholdsblogger har ødelagt hodet mitt. Igjen. Jeg burde jo bare ha holdt meg unna dem. En trodde kanskje aldri at man skulle la seg påvirke, men plutselig er de en del av hverdagen vår, og vi ender opp med å kjøpe og spise den samme maten som jentene vi egentlig trodde vi hatet. Det som kun har vært ment som velmente råd om kosthold og trening, har i mitt hode blitt satt feil sammen, før det på egen hånd har dannet sin egen, livsfarlige oppskrift. Og jeg tviler dessverre på at jeg er alene om akkurat det.

Evig søndag kommer i midten av august, og er den beste løsningen jeg fant på hvordan å ta livet av dette udyret av en blogg. For jeg vil ikke være en del av den lenger, jeg må videre.

Jeg kommer selvsagt til å fortsette med å blogge som vanlig til og med senhøsten. Det vil si nesten aldri, og kun om ting verken dere eller jeg kommer til å lære noe av. Jeg skal i det minste prøve. For jeg vil så gjerne avslutte det ordentlig.

I mellomtiden: Taco out.

Vinneren er:

Av de altfor mange bidragene jeg fikk til Hove-konkurransen, har jeg valgt ut de ti jeg liker best, før jeg ****helt tilfeldig**** har trukket ut én vinner. Her er mine ti favoritter:


Hove/Foto: Isabel Sandvær


Hove ’10/Foto: Madeleine Bergsjø


Hove/Foto: Johanne Guldal (Tar selvkritikk for å ha favorisert dette, det minner jo kanskje mer om russetreff.)


Hove ’11/Foto: Oline Eikeland


Hove/Elisabet Berg


Slottsfjell ’11/Foto: Truls Bakken


Rock Werchter ’11/Ida Gundersen


Hove ’10/Mia Engeseth. (Dette er dessverre juks og vil bli eliminert, selv om jeg av hele mitt hjerte ønsker å velge dere.)


Hove ’11/Foto: Miriam Øzkurt


Hove ’11/Foto: Lennea Lyssand

Og vinneren ER:

 

Ida Gundersen. Jeg har sendt deg en mail. Gratulerer og god festival + taco.


Rock Werchter ’11/Ida Gundersen

Ti anbefalinger fra meg

1. Det nye albumet til Beach House.

2. Touch-penn. Etter at jeg fikk en slik penn til iPhonen av mamma, kan jeg ikke huske hva jeg gjorde uten. Her om dagen skulle jeg på besøk til en venninne, da jeg greide å GLEMME pennen hjemme, og ble nødt til å bruke fingeren. Aldri mer. (Ca. 100 kr på Telebutikken.)

3. Hvis du på død og liv absolutt MÅ drikke alkohol, kan jeg anbefale denne hvitvinen: Niersteiner Weingenossenschaft Riesling Trocken 2010. Ikke drikk sprit.

4. Hendrix Hair. Resultatet er verdt hver eneste krone. (Jeg har ikke betalt, men jeg tror kanskje andre må det.) Jeg har i alle fall ganske fint hår nå, synes jeg.


5. Ikke lån bort penger til folk som ikke har penger.

6. Mer taco.

Det er bare en myte at man kun kan spise taco en gang i uken. Gjør den om til en sunn variant, og du kan ha taco akkurat når DU måtte ønske! Taco er ALLTID bra!

Lev ut din tacodrøm i dag!


7. Hår-greie. Den synes jeg er bra.

8. Sparkesykkel

Dette har jeg jo allerede sagt mangfoldige ganger, men jeg tror rett og slett ikke at dere forstår hva dere går glipp av. Det er kun i de første månedene (og under møtene med barn) at det er litt pinlig. Nå kaster alle heller bare lange blikk etter meg. Etterhvert blir man også på hils med andre sparkesyklister i sparkesykkelsamfunnet.

9. Klokke med fuglelyder.

Jeg kjøpte denne i julegave til mamma, siden jeg har hørt at man skal gi gaver man gjerne kunne ha tenkt seg selv. Denne lager forskjellige fuglelyder hver time! Jeg kjøpte den på Sprell – og jeg håper på å få overta den etterhvert.

10. Bret Easton Ellis’ «American Psycho». Jeg har kanskje sagt det før. Uansett, det holder ikke bare å se filmen. Alle burde lese denne boken.

Vær så god for anbefalingene.

Vinn: Hovefestivalen

KONKURRANSEN ER AVSLUTTET

Mine kjære venner. Det er en glede å få presentere årets festivalkonkurranse, som i bunn og grunn er den eneste typen konkurranse jeg noen sinne kommer til å arrangere for dere.

Man kan ikke vinne hele Hovefestivalen som uttrykt i tittelen, men du kan få gleden av vinne billetter til selve begivenheten – som etter min mening er Norges vakreste festival. Den foregår hovedsaklig i tidsrommet 26. – 29. juni, og arrangeres på Tromøy i Arendal (som ligger helt nederst i landet vårt, omtrent).

Dette er det du kan vinne:

– To ukespass til Hovefestivalen
– To campingpass til Hovefestivalen (campen har 16 års aldersgrense)
–  Åtte stk. verdikuponger på taco fra den mexicanske boden ♥

Hvordan vinne: Send meg et bilde av at du/vennen din hygger deg/seg på festival. Det er viktig at bildet kan publiseres, så unngå gjerne nakenbilder av kompisen din sovende i et telt, eller andre bilder du ikke har tillatelse til å bruke. Bildekvalitet har jeg som kjent aldri brydd meg om. Det eneste jeg krever å se, er følelsen av festival.

Jeg hadde for eksempel sendt inn et av disse:


Roskilde ’11/Foto: Christine


Roskilde ’11/Foto: Christine


Øya ’11


Hove ’10/Foto: Julie


Hove ’10/Foto: Julie


Coachella ’11/Foto: Julie


Coachella ’11

Nå har jeg heldigvis allerede fått en billett selv, slik at dere ikke trenger å bekymre dere for at jeg velger et av mine egne bilder og vinner min egen konkurranse.

Dette er noen av grunnene til at jeg skal på Hove, dersom noen skulle finne det interessant:

– The Shins
– (Lana Del Rey)
– M83
– The xx
– Toro Y Moi
– LidoLido
– Beirut



KONKURRANSEN ER AVSLUTTET

LYKKE TIL!

En film

Bergen er faen meg BRA, ass.

Jeg kan sikkert fortelle litt mer senere, men akkurat nå har jeg ikke lyst. Men jeg kan gjerne vise dere en film fra Årets mediepriser, som ble laget om «La Linnéa leve». Fra da vi vant, og sånt. Jeg synes den er kjempebra, og har sett den mange ganger allerede. God helg.

Tips: Instagram

De fleste sosiale medier har som regel sin storhetstid, før folk blir lei av det og søker nye utfordringer. Jeg er ganske lei av både Facebook, blogg og Twitter, og synes derfor at Instagram er litt nytt og artig, da. Selv om det kom i 2010.

Derfor vil jeg gjerne tipse de uvitende om denne appen Instagram, som finnes for iPhone og Android. Det er selvfølgelig verken spesielt interessant, lærerikt eller morsomt, men det er uansett ikke noe mindre interessant, lærerikt eller morsomt enn det de andre sosiale mediene dere allerede kaster bort tiden deres på er.

Long story short: Man kan altså lage sin egen konto og legge ut bilder av det man måtte ønske (bortsett fra cupcakes/muffins og det at du griller – da blir man kastet ut) – eller bare observere andre interessante og mindre interessante menneskers liv – i bilder. Men har du ikke din egen konto, så KAN DU IKKE VÆRE MED.

(Det eneste jeg synes er litt negativt, er alle de stygge filterne man kan legge på bildene – som på død og liv skal pynte på virkeligheten. På bildet over endte jeg for eksempel opp med asurblått hav, og på toppen av det hele var jeg til og med så uheldig at det fikk en RAMME!)

Dersom noen skulle være interessert i å følge for eksempel meg – kan dere søke på “linniiie“. Men dette er selvfølgelig helt frivillig. Jeg har for eksempel flest bilder av meg selv, meg selv som spiser taco, og andre sprell jeg foretar meg. Så kan man like og kommentere hverandres bilder dersom man ønsker det. Akkurat slik som på Facebook, egentlig.

Her er et utvalg – okey, nesten alle – bildene jeg har lagt ut på min konto (uten tekst). Bare om noen skulle være interessert, altså.

(Dette teltet skal jeg kjøpe til Hovefestivalen)





Takk for meg.

Quiz og taco

Mine kjære venner. Jeg tror jeg har. Brukket hodet.

For det var nemlig i går – onsdag – at Kamilla og jeg skulle på quiz.

Først spiste vi taco. (Jeg hadde taco på lørdag, søndag, mandag og tirsdag også.)

Før vi tok bilen fatt og cruiset oss inn til Molde (Kamilla bor på landet, Eide).

I Molde drakk jeg ett (fire) glass vin hjemme hos meg, før vi ble skysset ned til sentrum hvor quizen skulle foregå.

Under quizen drakk jeg enda ett (fire) glass vin, før den omsider var over og vi måtte se oss slått av laget som under hele konkurransen hadde gått veldig mye på do (seriøst jeg skal drepe dere).

 

Etter det, ryddet de vekk alle bordene og gjorde quizen om til discotek. Jeg hadde drukket enda ett (fire) glass vin, og følte meg dermed klar for å danse.

Jeg kan ikke danse, så jeg pleier bare headbange. Så jeg headbanget i to timer. Jeg headbanget mer eller mindre ustoppelig, helt til klokken 02 bare plutselig slo på lyset og fortalte at festen var slutt. Det var på dette tidspunktet jeg oppdaget at hodet mitt bare hang i én tråd, og at resten av trådene hadde røket. Jeg ble derfor bare pent nødt til å bruke hendene og bære hodet mitt ut i bilen. (Selve kroppen min var det noen andre som bar, tusen takk.)

Jeg antok at kroppen kom til å knyte det på plass igjen i løpet av natten, men da jeg våknet i dag (på Eide, WTF?) hang til min store fortvilelse hodet fortsatt bare i én tråd.

Her hjelper Nils meg å holde hodet på plass ved å holde meg i håret.

Men da jeg kledde på meg skjedde det imidlertid noe rart. Hodet fikk nemlig litt fart, og plutselig hang det på den andre siden av kroppen. Det var annerledes og litt deilig.

Men i lengden ble det utpraktisk, og Kamilla sa at jeg så dum og kvalm ut og at jeg ikke fikk prøve høytrykkspyleren hennes dersom jeg ikke la hodet tilbake foran kroppen.

Så hun hjalp meg å få hodet tilbake dit det hang best, selv om jeg skal ærlig innrømme at det hadde vært behageligst å kunne se rett fram slik som jeg er vant til.

Så fikk jeg høytrykkspyle i to timer, og så tok jeg bussen hjem til Molde hvor jeg spiste taco. (Det er vanskelig å spise taco med brukket hode, og jeg ble nesten nødt til å bruke sugerør for å få den i meg.)

Hvis noen har tips mot brukne hoder, tar jeg veldig gjerne imot. Jeg skal i grill(taco)party i morgen, og kunne gjerne tenke meg å danse mer.

Bursdag

I dag skriver jeg bare fordi jeg har bursdag.

Jeg hadde i år som i fjor – og alle de fem årene før der igjen – tenkt til å la den passere i stillhet, siden jeg ikke vet hvordan man arrangerer noe annet enn barnebursdager. Det er uansett ingen som kommer tidsnok til bursdager lenger heller, folk tror de bare kan valse inn når det passer dem best.


Tilfeldig bilde fra Instagram-kontoen min: For øvrig fra en bursdag jeg deltok i på fredag, hvor Lise og jeg ankom nest først. Da var vi garantert både sitteplasser og velkomstdrink.

Og når vi likevel er inne på dette med å besøke hverandre, så ser det dessverre heller ikke lenger ut til at folk vet sin besøkelsestid. For de går ikke hjem, de bare blir og blir og blir, tar seg til rette og tror jeg setter pris på selskapet deres. Det er derfor jeg har sluttet å invitere folk på besøk. Kan de ikke forholde seg til det jeg mener er noen av samfunnets viktigste normer, kan de heller bare være hjemme.

Det er derfor jeg blir så glad når andre heller inviterer meg på besøk. Da er jeg alltid der til riktig tid, eller aller helst gjerne en time før. Og på lørdag overrasket Bella og Guro meg med en nestenbursdag hjemme hos Bella. Men jeg visste om det på forhånd, for jeg liker ikke overraskelser.

Men jeg ble veldig glad og fikk en bok og sminke og roser og smågodt.

Og jeg drakk og jeg drakk, hele to flasker vin drakk jeg, men likevel kunne jeg ikke ense noen som helst promille – som når jeg tenker meg om er det eneste jeg jager etter når jeg først skal drikke alkohol. Helt optimalt er det når jeg har drukket så mye at jeg tror jeg kan fly. Men selv om jeg var helt overbevist om at det var noe galt med vinen min og at jeg ikke var full, skulle det neste dag vise seg at jeg må ha vært sørpe-shitfaced-mistet-det-helt-fullstendig-drita likevel, ettersom jeg våknet til en mail fra SATS om at jeg hadde booket en – Gud forby – YOGATIME. Og dette på min egen BURSDAG! Så jeg skrek høyt, skrekkslagen var jeg, og jeg skalv av redsel helt til jeg fikk tenkt meg om og kom på at jeg egentlig bare kunne avbestille timen.

Men på en annen side hadde jeg jo uansett ingen planer for bursdagen min, og Guro hadde jo også booket den samme timen, og så har jeg vel strengt tatt aldri prøvd yoga før heller. Så da mandagen kom og klokken nærmet seg 11, grep jeg sparkesykkelen fatt og tok på meg dunjakken. Jeg lurte på om jeg skulle ta med den nye boken jeg leser (Less Than Zero), i tilfellet det skulle bli langtekkelig, men jeg ombestemte meg i siste sekund og sparketsyklet nedover Thereses Gate.

Femten minutter inn i timen var jeg i ferd med å bryte sammen av kjedsomhet, og jeg forbannet meg selv for å ikke ha tatt med boken min likvel, for HERREGUD SERIØST DRIVER FOLK MED DET HER FLERE GANGER I UKEN?

Det var i det store og hele veldig vanskelig å holde seg våken, og dessuten tvang instruktøren oss til å puste kun med nesen, noe som i lengden ble svært farlig, ettersom jeg er forkjølet og faktisk ikke har mulighet til å puste med nesen.

Og på toppen av det hele ble jeg – hold dere fast – nødt til å stå i KØ på butikken. Enda jeg hadde bursdag! Jeg ble nødt til å stå så lenge kø at alle taco-ingrediensene mine smeltet, og det er ikke greit, forstår dere ikke det, ICA?

Jeg blir forresten 22 år, men jeg er fortsatt ikke gammel nok til å komme inn på noen av de utestedene jeg ønsker i Oslo. Det synes jeg er veldig trist, så jeg tror jeg bare skal flytte herfra så lenge og heller gjøre som vaktene alltid ber meg om:

– Kom tilbake om tre år.

– Men da lever jeg jo ikke lenger! skriker jeg desperat.

– Fint.