Fra meg til Internett

Jeg har lyst til å starte dette innlegget med et nytt bilde av meg selv.

img_1361

Jeg må si at jeg begynner å merke konsekvensene av å ha drevet en del med blogg i min
ungdom. For eksempel når jeg skal søke etter et bilde av meg selv på Google som skal brukes til et eller annet, så finner jeg 40.000 som definitivt aldri burde ha blitt brukt til noe som helst.

linnea_myhre-_872801p
:(

40.000 bilder som jeg for øvrig har lagt ut helt selv, men fra noe som føles ut som et helt annet liv. Bilder som kommer til å hjemsøke meg resten av livet, knyttet til blogginnlegg skrevet av en 18 år gammel jente. Noen ganger er det gøy, og andre ganger bare trist. Men mest trist, spesielt de gangene hvor jeg får telefoner fra folk som gjerne har googlet seg fram til gamle innlegg og meninger, og vil at jeg skal stille opp i radiopragrammet deres og fortelle mer om det.
Feks denne samtalen, som jeg har ca ti til tjue ganger i året:

– Vi lager en sak om korps, hvor vi gjerne vil ha en som hater korps med i debatten. Kunne du…
– Hvor har du det fra at jeg hater korps?
– Det står på Internett.
– Ah, du mener det blogginnlegget jeg skrev i 2007? Det begynner vel å bli ti år siden.
– Jaa, men det kom opp da jeg søkte.
– Ja, det gjør vel det.
– Så du har ikke de meningene lenger?
– Jeg vet ikke, det er akkurat som at jeg liksom … har blitt eldre. Eldre, og litt mindre opptatt av
korps.

syden-023

Okey, det var egentlig ikke det jeg skulle snakke om i det hele tatt.

For det jeg hadde tenkt å si – etter denne lange høsten med bokutgivelse – er en form for en takk. En hyllest og takk til alle som har lest, og som har sagt at de likte den. Tilbakemeldingene har betydd så mye for meg oppi alt dette andre, for jeg har slitt så innmari med å glede meg over resultatet denne gangen. I stedet for å være stolt over å ha skrevet og fullført enda en bok, har jeg vært så engstelig for å lese anmeldelser og høre hva folk mener at jeg har meldt meg helt ut.

Og det skuffer meg. Fordi jeg trodde det skulle være omvendt. Jeg trodde det skulle være sånn at jo eldre man blir, jo bedre selvtillit får man. At jo eldre man blir, jo mer plass tør man ta. Men i stedet har det vist seg at jeg bare blir mer og mer selvutslettende, og til tider kan jeg bruke timevis på å vurdere hvor vidt jeg skal tørre sende en mail eller skrive en tweet – ting jeg tidligere gjorde med den største selvfølge. Og det skremmer meg. ER DET LIKSOM SÅNN DET SKAL BLI? For det orker jeg i tilfellet ikke.

Uansett.

Ville bare si TAKK til alle som har lest, planlagt å lese, heid eller hva som helst. Det er jo dere jeg opprinnelig skriver til, og tenk at noen av de som har vært her fra starten er her enda! Selv om noen av dere fortsatt tror at jeg er 17 år gamle Linnéa som fortsatt hater korps og bare spiser lomper eller gule epler. Livet går videre, og ti år går overraskende fort. Spesielt på Internett.

For øvrig noe å tenke på for folk som akkurat har begynt å poste bilder av seg selv på Internett.

Jaja.

Til slutt har jeg lyst å avslutte med et par nye bilder av meg selv til Internett.

img_1460

img_1452

Og helt til slutt – siden det sikkert er tre måneder til neste bloggpost – her er en oversikt over julesigneringer og bokbad de neste ukene. Jeg håper vi sees! Tror jeg.

skjermbilde-2016-11-15-kl-15-25-41

KLEM

9 thoughts on “Fra meg til Internett

  1. Amalie Halse

    Midt i en eksamensperiode har jeg ikke hatt anledning til å kjøpe og lese den nye boken din. Idag hadde jeg eksamen. Natt til i dag kl 00.42 bestemte jeg meg for at jeg ikke orket å vente lenger, så jeg bare kastet fra meg livet(boken i økonomistyring) og dro frem Evig Søndag. Dét begynte jeg å lese på. Natt til eksamen 00.42. Ble liggende i flere timer, så gikk ikke ekstremt bra på eksamen. Men dette er historier folk fra internett deler som du ikke er interessert i.

    Jeg får en tilfredsstillelse jeg ikke kan sette ord på ved å lese verkene dine. Jeg gleder meg skikkelig til å lese boken din.

    Reply
  2. Spiseforstyrret-23

    Elsker at du ennå blogger, om enn litt sjeldnere enn før. “Hver gang du forlater meg” var uten tvil en ny favoritt, selvom jeg ennå er litt flau for at jeg felte en tåre mens jeg satt å leste den på kafe. En av servitørene må ha fått med seg at en tåre trillet for han kom tilbake og sa at alle som blir beveget av bøker fortjener en kaffe på huset. Jeg vil nevne at jeg sjelden blir rørt på den måten, men alle bøkene du har skrevet så langt har truffet noe i meg, på forskjellige måter. Tusen takk for at du fortsetter å skrive om kjærlighet, om at livet ikke alltid er en dans på roser og kanskje spesielt for at du skriver så ærlig om de mest tabu tingene som spiseforstyrrelser og depresjon.. Du er min helt!

    Reply
  3. Elise

    Hver gang du forlater meg er helt fantastisk! Jeg ble rørt, fortvilet, håpefull og kjente meg igjen flere ganger.. Så denne skal gis i julegave til en håndfull venninner (som også kommer til å møte seg selv i døren av å lese denne).

    Jeg for min del, kunne prise meg lykkelig over at det som var gjenkjennbart er et avsluttet kapittel i livet mitt.

    Nå har jeg alle bøkene dine og håper du fortsetter å skrive! Jeg elsker dem!

    Reply
  4. Chassi

    Hei! Fint innlegg! Allikevel er jeg en av dem som sender deg en henvendelse basert på jegvetikke skikkelig gamle dager kanskje. Håper, krysser fingre og bananene her for at du bidrar for det om.

    Fortsatt god førjulstid!

    Reply

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *