Bananfluer og depresjon

Herregud, hvordan er det folk greier å blogge hver eneste dag egentlig?

Noen ganger fascinerer folk som blogger på det femte året meg, og jeg skjønner ikke hvorfor det ikke er mer utbredt med selvmord blant bloggere. Nå kan det godt hende at de som holder ut faktisk liker det de gjør, men personlig kan jeg ikke huske noe jeg synes var mer utmattende enn det å skrive blogg – enda jeg bare gjorde det en gang i uken.

Men det ser altså ut til at de holder det gående likevel. Hovedsakelig ved å skaffe seg nye klær, lamper, nips, barn og gudene vet hva. Men det setter jeg pris på. For jeg elsker jo å lese blogg, enda de fleste har en lei tendens til å skaffe seg barn til slutt, og jeg mister interessen.

Uansett, nå er det ikke slik at jeg har tenkt å blogge så veldig aktivt, men det er fint å ha et sted å gå til når man føler seg full av ting som vil ut. Eller bare tom, som nå.

For selv om jeg kanskje akkurat har gitt ut bok og egentlig burde være glad og fornøyd for gode tilbakemeldinger og mulighetene jeg har og får, så gjør jeg ikke det. Jeg greier ikke snakke fint om boken min, og mistror folk når de sier at de liker den.  Jeg tenker heller at jeg aldri skal skrive noe som helst igjen, og har lyst å unnskylde meg for at jeg eller det jeg lager ikke er bra nok. Selv om jeg vet at ingen av delene mest sannsynlig – i mine øyne – aldri kommer til å bli bra nok.

Og selv om jeg har bra folk rundt meg som ville ha sluppet alt de hadde i hendene for å komme og trøste meg, så greier jeg ikke bruke dem. Jeg føler meg i veien, og tør ikke be om noe. Jeg føler bare at jeg tar for mye plass, og siden jeg etter forholdene burde hatt det fint – har jeg ikke rett til å være lei meg.

Jeg synes høsten kom så innmari fort. At det plutselig ble så mørkt og kaldt, og kroppen så
ufattelig tung. Det er kanskje noe de fleste kan kjenne seg igjen i rundt denne årstiden, men for å være ærlig, fatter jeg ikke hvordan jeg skal holde ut.

Det er lenge siden jeg egentlig har følt det sånn, men med en drøss av høstdepresjoner av ulike alvorlighetsgrader i bagasjen vet jeg jo akkurat hva det er. Og ikke minst at det kommer til å gå over.

Og at selv om det eneste jeg har lyst til å gjøre er å være hjemme og sove, la være ta telefonen og bli usynlig, så er det eneste som hjelper det motsatte. Å gå på trening, ta telefonen, treffe venner og ta plass. Det koster bare litt mer enn vanlig.

En annen ting som er fascinerende med bloggere, er evnen de har til å skrive alvorlige innlegg med relativt viktige tima, for og så avslutte med et lettkledd eller litt for poserende bilde av seg selv. La meg prøve på det samme:

img_6843

Her er et fra en litt annen vinkel:

img_6841

Til slutt, vil jeg bare innrømme at vi har fått bananfluer på kjøkkenet, og for meg er det mye mer tabu enn depresjoner og alle andre psykiske lidelser til sammen. Jeg vil uansett ikke ha tips, verken mot bananfluer eller depresjon. Det viktigste er at jeg sier det til noen.