VELKOMMEN TIL BRUSBLOGG

Da jeg først begynte å blogge, for ca 80 år siden, var en av mine aller første innlegg en
anmeldelse av ulike Fjordland-retter.

Fjordland sluttet jeg imidlertid med natt til 1. januar 2013 (jeg slutter som regel med et mat- eller drikkeprodukt 1. januar hvert år, men bare de som har hatt en tendens til å ta over livet mitt).

Her er en liste over ting jeg har sluttet med de siste årene:

2013: Speltlomper (Det greide jeg, tror jeg har spist en håndfull lomper siden den gang, i forbindelse med pølser.)
2014: Fjordland (Greide det også, har spist kanskje to pakker ved tradisjonsmessige anledninger siden, men kommer ikke til å få tilbakefall her.)
2015: Brus (Kommer tilbake til denne.)
2016: Proteinbarer (Holdt i ca 5 mnd før en jeg kjenner veldig godt sa at jeg jo kunne unne meg en på lørdager, og så var det kjørt.)
2017: Proteinbarer (Holdt i ca 1,5 mnd før det samme skjedde.)

Uansett, dette skal ikke handle om mat, men om brus. For jeg er en fyr som er veldig glad i brus, og som har drukket brus hver dag de siste 13 årene (bortsett fra en uke da jeg var på reise til et land uten brus!) (samt den halvannen uken jeg prøvde meg uten i starten av 2015). I mine første brus-år gikk det utelukkende i Pepsi Max – som jeg fortsatt drikker hver dag – men i tillegg har jeg begynt å interessere meg for andre bruser (jeg vet at flertall for brus er flere brus, men jeg kommer til å bruke «bruser» heretter).
Jeg synes brusmarkedet i Norge har fått en positiv vekst de siste årene, med mange nye bruser jeg har hatt lyst å teste. Dette vil jeg gjerne dele med andre brusentusiaster, da jeg opplever at det er mye respons hver gang jeg poster noe om brus i mine SOME-kanaler. Derfor vil jeg ta dette på alvor, og ta det videre – eller tilbake – til bloggen, hvor jeg begynte med denslags.

Og nå vet jeg hva noen av dere kanskje tenker: ORAL BEE HAR OGSÅ EN BRUSBLOGG, DETTE ER PLAGIAT.

Til dette kan jeg bare si: Ja, Oral Bee har en brusblogg. Denne ble jeg bevisst på via en venn, da jeg fortalte om brusblogg-idéen min. Derfor synes jeg ikke dette kan defineres som plagiat, bare fordi han var først ute. Vi er begge brusvenner, og det er plass til flere. Dessuten: Oral Bee har en brusblogg hvor han eksluderer lightbrus, visstnok fordi lightbrus ikke er “verdig”.

Dette har jeg lyst å utfordre. Rett og slett fordi ikke alle kan drikke vanlig brus hver dag, av ulike grunner. Noen er «allergiske» mot sukker, mens andre synes det er unødvendig eller for søtt. Noen liker å unne seg med opptil flere bruser hver dag, slik som meg. Derfor synes jeg det er fornuftig å velge den sukkerfri varianten mesteparten av tiden, men egentlig mest fordi jeg liker den best.

Jeg vet at noen er skeptiske til brus med kunstig søtning, og vil heller drikke vann(!) eller brus med sukker, og det er helt greit. Dette er imidlertid ikke en blogg om effekten av søtningsmiddel eller sukker – så om dette er noe du vil diskutere, kan du forsvinne herfra med det samme, da eventuelle kommentarer om dette vil bli sensurert og slettet. Dette er en blogg utelukkende for å hedre brusen: en reise gjennom mine opplevelser og smaker av både nye og gamle bruser på markedet. Det er selvsagt lov å engasjere seg og mene mye om brus, men selve innholdsfortegnelsen er meg likegyldig.

Jeg kommer til å poste hyppige anmeldelser i dagene som kommer, så det er bare å holde seg fast, finne fram brusen og følge med.
Her er et lite hint om hva som kan dukke opp i første omgang:

Oki BYE

 

Bulimi og overspising

Det tok litt tid å følge opp som lovet, men temaet var vanskeligere å snakke om enn jeg trodde. I tillegg er det vanskelig å lage en one-take jeg kan leve med, siden jeg fortsatt ikke har tenkt lære meg hvordan man klipper videoer.

Uansett: Jeg håper dere skjønner litt mer om hvor mye alle disse lidelsene har til felles, og hvor viktig det er at vi prøver å forstå. Sjansen for at du kjenner en som sliter med en av disse lidelsene uten at du vet det er stor, og jeg skulle ønske jeg lærte mer om dette da jeg gikk på skolen. Heller dét, enn ulike typer stein og blader. Men det er kanskje bare meg.

Jeg skrev en artikkel om det samme for Morgenbladet her, for den som måtte foretrekke det skriftlig – og kanskje litt ryddigere.

KLEM

Idéen om en spiseforstyrrelse, del 1

Til dere som ikke leser: her er en video om et tema som er så viktig! I første del handler det i hovedsak om mytene rundt anoreksi, men jeg kommer tilbake til bulimi og overspisningslidelser. Jeg har skrevet en sak om det samme her.

Og har dere noen spørsmål, svarer jeg gjerne i kommentarfeltet eller i en egen video.
Til dere som er jævlig lei av at jeg snakker om spiseforstyrrelser: Jeg kommer til å snakke om det helt til folk skjønner hva det er, og hvorfor det er viktig at vi snakker om det. :)

KLEM

Håndbagasje-video

Etter en uke på ferie med sykdom, har vi bestemt oss for å reise hjem en uke før tiden.

Men en annen og mye større ting vi har bestemt oss for, er å etterhvert legge opp våre
respektive yrker for å satse mer på YouTube. Mye fordi vi ser dette kan bli ganske stort, men også fordi vi føler vi har noe viktig å formidle. Denne gangen deler vi våre tips til hva man kan ha med av mat og underholdning i håndbagasjen på reise, både for lengre og kortere turer.
Her er det noe å hente for absolutt alle.

Lik og del gjerne med en som har vært på ferie, eller gi tilbakemelding på hva du foretrekker å ha i håndbagasjen når du er ute og reiser.

Andre ting/tips vi glemte å nevne:
– Jeg tåler ikke for mye melk
– Det er langt å gå til Hollywood-skiltet rett etter å ha drukket for mye melk
– Husk avbestillingsforsikring
– Ikke fly Norwegian

Meg som pynter Sondre til jul

På søndag formiddag bestemte jeg meg for å pynte litt til jul ved å teste ut fjorårets glitter i skjegget-trend på Sondre. Men som med alt annet i mitt liv, er det svært lite som planlegges på forhånd, og derfor hadde jeg noe lav selvtillit idet jeg gikk igang. Er likevel ganske fornøyd med resultatet, og kanskje kan det inspirere noen der hjemme til å pynte på samme måte.

Hvis det er noen som lurer, er aldersforskjellen mellom oss åtte år.

Herregud stakkar :(

img_1626

Ja, ja, god jul.

Fra meg til Internett

Jeg har lyst til å starte dette innlegget med et nytt bilde av meg selv.

img_1361

Jeg må si at jeg begynner å merke konsekvensene av å ha drevet en del med blogg i min
ungdom. For eksempel når jeg skal søke etter et bilde av meg selv på Google som skal brukes til et eller annet, så finner jeg 40.000 som definitivt aldri burde ha blitt brukt til noe som helst.

linnea_myhre-_872801p
:(

40.000 bilder som jeg for øvrig har lagt ut helt selv, men fra noe som føles ut som et helt annet liv. Bilder som kommer til å hjemsøke meg resten av livet, knyttet til blogginnlegg skrevet av en 18 år gammel jente. Noen ganger er det gøy, og andre ganger bare trist. Men mest trist, spesielt de gangene hvor jeg får telefoner fra folk som gjerne har googlet seg fram til gamle innlegg og meninger, og vil at jeg skal stille opp i radiopragrammet deres og fortelle mer om det.
Feks denne samtalen, som jeg har ca ti til tjue ganger i året:

– Vi lager en sak om korps, hvor vi gjerne vil ha en som hater korps med i debatten. Kunne du…
– Hvor har du det fra at jeg hater korps?
– Det står på Internett.
– Ah, du mener det blogginnlegget jeg skrev i 2007? Det begynner vel å bli ti år siden.
– Jaa, men det kom opp da jeg søkte.
– Ja, det gjør vel det.
– Så du har ikke de meningene lenger?
– Jeg vet ikke, det er akkurat som at jeg liksom … har blitt eldre. Eldre, og litt mindre opptatt av
korps.

syden-023

Okey, det var egentlig ikke det jeg skulle snakke om i det hele tatt.

For det jeg hadde tenkt å si – etter denne lange høsten med bokutgivelse – er en form for en takk. En hyllest og takk til alle som har lest, og som har sagt at de likte den. Tilbakemeldingene har betydd så mye for meg oppi alt dette andre, for jeg har slitt så innmari med å glede meg over resultatet denne gangen. I stedet for å være stolt over å ha skrevet og fullført enda en bok, har jeg vært så engstelig for å lese anmeldelser og høre hva folk mener at jeg har meldt meg helt ut.

Og det skuffer meg. Fordi jeg trodde det skulle være omvendt. Jeg trodde det skulle være sånn at jo eldre man blir, jo bedre selvtillit får man. At jo eldre man blir, jo mer plass tør man ta. Men i stedet har det vist seg at jeg bare blir mer og mer selvutslettende, og til tider kan jeg bruke timevis på å vurdere hvor vidt jeg skal tørre sende en mail eller skrive en tweet – ting jeg tidligere gjorde med den største selvfølge. Og det skremmer meg. ER DET LIKSOM SÅNN DET SKAL BLI? For det orker jeg i tilfellet ikke.

Uansett.

Ville bare si TAKK til alle som har lest, planlagt å lese, heid eller hva som helst. Det er jo dere jeg opprinnelig skriver til, og tenk at noen av de som har vært her fra starten er her enda! Selv om noen av dere fortsatt tror at jeg er 17 år gamle Linnéa som fortsatt hater korps og bare spiser lomper eller gule epler. Livet går videre, og ti år går overraskende fort. Spesielt på Internett.

For øvrig noe å tenke på for folk som akkurat har begynt å poste bilder av seg selv på Internett.

Jaja.

Til slutt har jeg lyst å avslutte med et par nye bilder av meg selv til Internett.

img_1460

img_1452

Og helt til slutt – siden det sikkert er tre måneder til neste bloggpost – her er en oversikt over julesigneringer og bokbad de neste ukene. Jeg håper vi sees! Tror jeg.

skjermbilde-2016-11-15-kl-15-25-41

KLEM

Innkjøpsvideo fra butikken

Jeg vet ikke med dere, men jeg har i alle fall sett en del på Youtube i det siste, og blitt inspirert til å dele mer av mine innkjøp. Her fra fredag ettermiddag etter en tur på Coop Xtra, hvor Sondre hadde blitt sendt ut for å kjøpe et mellommåltid. Dette er ikke et sponset innlegg, da Sondre
betalte 295 kr for dette mellommåltidet. Håper dere liker videoen, og blir inspirert til å handle
lignende mellommåltider.

img_1376

Ps. Jeg mente genmodifisert, ikke genmanipulert :/

Bananfluer og depresjon

Herregud, hvordan er det folk greier å blogge hver eneste dag egentlig?

Noen ganger fascinerer folk som blogger på det femte året meg, og jeg skjønner ikke hvorfor det ikke er mer utbredt med selvmord blant bloggere. Nå kan det godt hende at de som holder ut faktisk liker det de gjør, men personlig kan jeg ikke huske noe jeg synes var mer utmattende enn det å skrive blogg – enda jeg bare gjorde det en gang i uken.

Men det ser altså ut til at de holder det gående likevel. Hovedsakelig ved å skaffe seg nye klær, lamper, nips, barn og gudene vet hva. Men det setter jeg pris på. For jeg elsker jo å lese blogg, enda de fleste har en lei tendens til å skaffe seg barn til slutt, og jeg mister interessen.

Uansett, nå er det ikke slik at jeg har tenkt å blogge så veldig aktivt, men det er fint å ha et sted å gå til når man føler seg full av ting som vil ut. Eller bare tom, som nå.

For selv om jeg kanskje akkurat har gitt ut bok og egentlig burde være glad og fornøyd for gode tilbakemeldinger og mulighetene jeg har og får, så gjør jeg ikke det. Jeg greier ikke snakke fint om boken min, og mistror folk når de sier at de liker den.  Jeg tenker heller at jeg aldri skal skrive noe som helst igjen, og har lyst å unnskylde meg for at jeg eller det jeg lager ikke er bra nok. Selv om jeg vet at ingen av delene mest sannsynlig – i mine øyne – aldri kommer til å bli bra nok.

Og selv om jeg har bra folk rundt meg som ville ha sluppet alt de hadde i hendene for å komme og trøste meg, så greier jeg ikke bruke dem. Jeg føler meg i veien, og tør ikke be om noe. Jeg føler bare at jeg tar for mye plass, og siden jeg etter forholdene burde hatt det fint – har jeg ikke rett til å være lei meg.

Jeg synes høsten kom så innmari fort. At det plutselig ble så mørkt og kaldt, og kroppen så
ufattelig tung. Det er kanskje noe de fleste kan kjenne seg igjen i rundt denne årstiden, men for å være ærlig, fatter jeg ikke hvordan jeg skal holde ut.

Det er lenge siden jeg egentlig har følt det sånn, men med en drøss av høstdepresjoner av ulike alvorlighetsgrader i bagasjen vet jeg jo akkurat hva det er. Og ikke minst at det kommer til å gå over.

Og at selv om det eneste jeg har lyst til å gjøre er å være hjemme og sove, la være ta telefonen og bli usynlig, så er det eneste som hjelper det motsatte. Å gå på trening, ta telefonen, treffe venner og ta plass. Det koster bare litt mer enn vanlig.

En annen ting som er fascinerende med bloggere, er evnen de har til å skrive alvorlige innlegg med relativt viktige tima, for og så avslutte med et lettkledd eller litt for poserende bilde av seg selv. La meg prøve på det samme:

img_6843

Her er et fra en litt annen vinkel:

img_6841

Til slutt, vil jeg bare innrømme at vi har fått bananfluer på kjøkkenet, og for meg er det mye mer tabu enn depresjoner og alle andre psykiske lidelser til sammen. Jeg vil uansett ikke ha tips, verken mot bananfluer eller depresjon. Det viktigste er at jeg sier det til noen.

Hver gang du forlater meg

Jeg kommer aldri til å venne meg til følelsen av å ha fullført en bok, og enda mindre av å ha laget en boktrailer(!!!)

Men selv om prosessen mot utgivelse er så vond og usikker at jeg har lyst til å brenne manus + meg selv på bål, håper jeg likevel at det ikke er siste gang jeg får gjøre det. Det er enda en måned til selve boken er ute, men herregud, så redd for hva folk skal synes tror jeg
kanskje at jeg aldri har vært før. Det blir tydeligvis bare verre og verre, dette.

Akk, livet, dere. Noen som vet hva skal vi med det?

myhre. hver gang du forlater meg. omsl.qxp_Layout 1

Men jeg prøver for alt det er verdt å minne meg selv på hvem jeg skriver til. Jeg har skrevet denne romanen til dere, og ikke for å imponere bokanmelder som har lest bøker i 50 år. For det tror nok ikke jeg kommer til å gjøre. Det viktigste for meg er at dere liker den, og at den kan bety noe for en av dere, for oss. Kan noen minne meg på det?

Dette er en bok om ung og naiv kjærlighet, og om det nådeløse håpet når den ene elsker mer enn den andre. Det er en bok til alle som er eller har vært forelsket, eller på et eller annet tidspunkt kommer til å bli det. Det er en bok til alle med kjærlighetssorg, til alle som har straffet seg selv for å bli forlatt, og til alle som har følt seg fortapt uten den andre. For hva gjør man egentlig når man plutselig er alene?

Jeg håper dere vil lese den når tiden kommer, og for utålmodige sjeler kan den forhåndsbestilles litt billigere følgende steder: Tanum, Ark, Haugen Bok, AdLibris, og
Norli.

PS: For den som måtte befinne seg i nærheten av Oslo 21. september, har jeg slippfest og bokbad v/Finn Skårderud på Parkteatret! Billetter (150kr) er i salg her! You’re all very welcome! KLEM

                                                                      Dette må vel merkes som reklame for egen bok, I guess.

Når man nekter å følge Sunn fornuft

Okey, nå hadde jeg egentlig lyst til å kjøre på med et rolig personangrep her, men jeg skal prøve å la være. For det jeg egentlig har lyst å snakke om, er hvor fantastisk viktig jeg synes
Sunn Fornuft-plakaten er!

I en bloggverden der fokuset stadig kretser rundt mat, trening og kropp, er det viktig at vi tenker over hvordan skrive om det, så vi ikke er dårlige forbilder uten at vi vet det. Av de
bloggerne som skriver om disse tingene i dag, er det svært få som har særlig kompetanse til å gi spesifikke råd. De skriver med andre ord kun på vegne av egen kropp og sjel, og det er her noe av problemet oppstår.

Nå tror jeg ikke nødvendigvis at man får spiseforsyrrelser utelukkende av å lese blogg, men vi må minne hverandre på at det finnes tusenvis av jenter og gutter der ute som bruker timevis hver eneste dag inne på ulike blogger. Unge jenter og gutter som føler seg mislykket dersom de spiser noe mer enn bloggerens x antall gram havregryn, eller løper kortere enn deres x antall kilometer. Det er tusenvis som ikke lar seg påvirke også, men det er ikke poenget. Poenget er at for noen er for eksempel tall livsfarlig, men ikke alle bloggere vet det. Derfor er det så fint at det finnes folk med kunnskap som kan fortelle oss det, så vi kan tenke oss om neste gang vi skriver om disse temaene.

Skjermbilde 2016-07-26 kl. 11.43.24

Jeg mener: Hvorfor skal jeg egentlig fortelle verden hvor mange gram havregryn akkurat JEG spiser? Hvor mye akkurat min kropp veier, eller hvor langt akkurat jeg evner å løpe? Hva slags relevans har det for de som måtte lese bloggen min? Har ikke de en helt annen kropp enn meg, et helt annet sinn? Skal jeg lure dem til å tro at de kan bli som meg? Eller har jeg bare lyst å fortelle hvor flink jeg er? Holder det ikke bare å si at jeg digger havgregryn fordi det er sunt og godt, og at jeg elsker å løpe fordi det får meg til å føle meg bra?

Skjermbilde 2016-07-26 kl. 11.43.49

Disse ti rådene betyr selvfølgelig ikke at man ikke skal få lov å skrive om det man vil, men det betyr at man har et ansvar. Et ansvar for å spre treningsglede framfor å si «se så langt og fort jeg løper», og matglede og -inspirasjon framfor «se så sunt og/eller lite jeg spiser». Det skal så vanvittig lite til for å la være påvirke folk i negativ forstand, og det er det plakaten prøver å sette ord på.

Skjermbilde 2016-07-26 kl. 11.43.56

Jeg ser at det er flere bloggere som velger å ikke støtte Sunn Fornuft, og det synes jeg er så rart. Jeg lurer på om det er av mangel på forståelse, og at man rett og slett ikke er sitt eget ansvar bevisst. At de ikke skjønner hvor skadelig det de skriver kan være. Det er sikkert deilig å leve i en liten boble av botox og salatblader, men herregud. Flere av Norges største bloggere tjener
millioner på blogg, og da hadde det vært så fint om de orket å i alle fall lytte til noen velmente råd, og kanskje gi noe tilbake. Annet enn kalorioversikter og oppskrift til hvordan operere seg i utlandet. Vi har vel mer å tilby enn dét?

Jeg håper virkelig at enkelte bloggere ikke fortsetter å ta dette som et angrep, men som en påminnelse om hvilket ansvar som hviler på skuldrene våre, og hva slags holdninger vi sprer til unge som leser blogg.

Avslutningsvis vil jeg dele denne skjermdumpen, fra en av Norges mest leste bloggere sin spørsmålsrunde nylig. Makes you think.

Skjermbilde 2016-07-22 kl. 12.14.10

Ja, seriøst, hvem faen bryr seg om gode forbilder? Hvem faen bryr seg om at lillesøstrene og brødrene våre leser detaljerte beskrivelser om «riktige» karbohydrater og dietter på
favorittbloggene sine fra de er åtte år gamle, og får dårlig samvittighet dersom de ikke spiser det samme?

Hvem faen bryr seg om at de tror plastiske operasjoner og botox er løsningen på alle problemer, og at fin kropp og hud er synonymt med lykke?

Hvem faen bryr seg om at de får et fucka forhold til mat og kropp, og begynner å kaste opp frokosten sin når de er tolv?

Hvem faen bryr seg?