BRUSBLOGG: SPRITE ZERO LEMON LIME & CUCUMBER

Dette blogginnlegget er inspirert av blant andre Fotballfrue, John Arne Riise og Tone Damlis
uforglemmelige Farris-kampanje.

Som de fleste har fått med seg, så har jeg tatt en pause fra fotballen. Jeg har de siste årene blitt
fortalt at når man slutter med idrett så endrer livsstilen seg betraktelig. Det hadde de rett i!

I den forbindelsen (sic) har jeg bestemt meg for å begynne drikke mer Brus. Noe som er
forfriskende og ikke minst smaker veldig godt! Jeg må ha noe med kullsyre og gjerne med smak. Brus har mange forskjellige smaker som jeg liker godt, men for meg er det viktigste at det er friskt og slukker tørsten.

I dag falt valget på nye Sprite Zero Lemon Lime & Cucumber.

Sprite Lemon Lime & Cucumber er rikt på mineraler som kroppen trenger og er i tillegg en perfekt tørsteslukker – spesielt nå om sommeren, men egentlig når som helst, for eksempel etter trening, på lange bilturer, på kontorpulten en arbeidsdag eller til et bedre måltid. 

Nam jeg elsker Brus.

Ein iskald Sprite Zero Lemon Lime & Cucumber i varmen på sommaren er intet mindre enn fantastisk forfriskande. Eg forbinda det med sommar, og eg elskar sommar. Og Brus.

Denne brusen er faktisk en av de bedre nyhetene på Brus-markedet den siste tiden, og jeg må innrømme at jeg har drukket den tre ganger allerede. Designet er svært delikat, smaken er frisk, og med et hint av agurk som faktisk smaker VELDIG LIKT SOM ORDENTLIG AGURK – som er min FAVORITTGRØNNSAK. Veldig godt på leverpostei feks, anbefales.

Jeg kan forestille meg at denne er veldig god å blande i sommærlige drinker, for den smaker nesten som en drink i seg selv, og man får lyst å sluke hele i en slurk.

NAM NAM

Foto: Lars-Kristian Eriksen

Denne Brusen får lett en 5-er av meg, selv om den nok ikke havner i mitt personlige Brus-kjøleskap som fast Brus. Rett og slett fordi jeg aldri har vært en utpreget Sprite-fyr, på samme måte som jeg alltid velger rødt og rosa godteri over gult og oransje. Men jeg kommer nok til å kjøpe den med jevne mellomrom i sommer likevel, i tilfeller hvor jeg blir lei av andre hoved-Bruser som Pepsi Max, Monster og Fanta Exotic Zero.

Kr 21 på min lokale Coop Xtra.

Og du! Legg igjen et spor i kommentarfeltet og fortell meg hvilken Brus du foretrekker, så er du med i trekningen av en hel kasse :-) 

(Nei da, her kan du ikke vinne noe som helst. Bortsett fra en XPLORA GPS-klokke som du kan feste på barnet så du ikke mister det mens du blogger.)

BRUSBLOGG: FANTA EXOTIC ZERO

Ja, ja, gratulerer med dagen.

Det foregår særdeles spennende ting på Brus-markedet om dagen, og det virker som om flere Brus-produsenter har fått øynene opp for at vi trenger nye smaker og alternativ, særlig innenfor zero-hylla. Og her om dagen trodde jeg faktisk at jeg skulle stryke med under et besøk på Meny, og jeg skulle handle inn diverse småting man ikke får andre steder til helgen.

Jeg hadde med den nye sparkesykkelen min, og sparket sakte mot brusveggen, spent på å høre om det jeg hadde hørt rykter om var sant: Om Fanta Exotic faktisk hadde kommet i zero-versjon, eller om det bare var en drøm.

Fanta Exotic var nemlig min favorittbrus gjennom mange år da jeg var typ 12-13, og i en lang
periode levde jeg utelukkende på frøloff, taco-baguette og Fanta Exotic, og kunne ikke tenke meg et liv uten. Her er et bilde fra min Fanta Exotic-periode:


(Jeg er mennesket med skjørt)

Dessverre inntraff på et eller annet tidspunkt denne litt uheldige spiseforstyrrelsen, som bidro til at Fanta Exotic og alt annet som var godt ble som revet fra meg, og jeg utviklet et veldig
negativt forhold til alle de tingene jeg tidligere hadde satt høyt. Den skulle selvfølgelig vise seg å vare en stund også, og frykten for Fanta Exotic varte og rakk så lenge at jeg helt glemte hvor høyt jeg hadde elsket den. Jeg hadde rett og slett vent meg av såkalt «vanlig» brus.

I dag har jeg ikke noe imot «vanlig» sukkerbrus, utover at jeg ikke liker det like godt som kunstig sukkerbrus, og jeg drikker det om jeg får det servert. Men, til tross for et sterkt minne om at jeg pleide å elske Fanta Exotic, har jeg altså ikke inntatt akkurat denne brusen på over 15 år. Det holder fra min side rett og slett ikke mål.

Uansett, med en kurv under armen sparket jeg altså mot Fanta-seksjonen i Brus-hyllen, og ved siden av den «originale» Exoticen, fikk jeg fort øye på litt mer sølvfarget versjon: Fanta Exotic Zero.  Jeg kunne kjenne pulsen øke og tårene presse på idet jeg grep en fra hyllen og studerte den: Den var perfekt, og jeg ville kjøpe alle.

Jeg måtte imidlertid begrense meg, da jeg bare hadde med en ryggsekk som allerede hadde litt ting oppi, i tillegg til at jeg skulle ha en stor flaske annen Brus, to bokser te og en pose potetgull, som kom til å ta mye plass. Og plastposer i butikken driver jeg ikke med lenger, så da fikk jeg bare plass til to, som for så vidt er greit nok, men selvsagt ikke optimalt.

Jeg kan innrømme at jeg var litt redd da jeg kom hjem og skulle åpne Brusen, og for hvilke
minner og følelser smaken kunne vekke, da jeg har hatt en del episoder hvor jeg har brukket meg idet jeg har forsøkt innta mat- og drikkevarer jeg forbinder med et tidligere liv. Jeg var også redd for å bli skuffet – at det ikke skulle smake det samme – at det bare skulle være en hype. Litt slik som når den lenge savnede SOHO-sjokoladen kom tilbake på markedet etter typ 15 år, og ingen egentlig likte den lenger.


Foto: Nidar

Uansett, første slurk av Fanta Exotic … Jeg vet ikke hva jeg skal si – det er det største jeg har
opplevd i nyere tid, og jeg måtte felle en tåre Brus der jeg sto på kjøkkenet og lot den lyserøde væsken fylle munnen og svelget.


Bildet er tatt av meg, men inspirert av Camilla Pihl

Brusen er søt og smaker deilig av eksotiske frukter som fersken, pasjonsfrukt og appelsin, og smaker egentlig akkurat slik jeg husker. Den er nok ikke like «intens» som den originale
varianten, men for oss som er glad i light-varianter – er dette som å komme til Brus-himmelen, og det var som om alle brikkene i Brus-spillet som jeg kaller livet plutselig falt på plass.

Jeg vil gi denne terningkast SEKS, dog med et lite forbehold:

Jeg opplevde nemlig noe ganske dramatisk da jeg skulle pante de to flaskene. Begge hadde et to-kroners pantesymbol som jeg ikke har sett før, som jeg tenkte at var kult og spennende, men som heller skulle vise seg å være UMULIGE Å PANTE. Jeg måtte rett og slett kaste dem i
plastavfallet på Kiwi, som sikkert også resirkuleres og sånn, men det går ikke an å lage plastflasker som ikke kan pantes i 2018. Her må det skje en forandring SNAREST, jeg forstår ikke hva dere holder på med. Vi har nok plast som ligger og flyter rundt,
og jeg vil ikke se en ENESTE Fanta Exotic-flaske i naturen.

Håper dere får en like stor opplevelse som meg med denne Brusen, det unner jeg alle.
Kjøpes for ca 20 kr på min lokale Meny/Coop Xtra.

BRUSBLOGG: BCAA NOCCO CARNIVAL OG CARRIBEAN

Jeg smakte Nocco for første gang omtrent da det kom til Norge, som kan ha vært et par år siden. Den gangen fant jeg den på Narvesen på Flesland på vei mot flybussen, som er en slags tradisjon jeg har på reise. Jeg hadde gledet meg hele veien til Brusen på bussen, og jeg holdt på å boble over av kullsyre og glede da jeg på toppen av det hele fant en helt ny type Brus.
Skuffelsen var imidlertid enorm, og det er ikke ofte at jeg ikke drikker opp Brusen min, men denne gangen greide jeg faktisk ikke drikke mer enn et par slurker. Det smakte rett og slett
flytende søppel, noe som ble svært tramatisk, ettersom jeg hadde gitt all min lit til denne Brusen, og endte opp med å sitte Brus-løs og med en åpnet boks av noe jeg ikke kunne forstå verdien av hele veien til Bergen.

I etterkant har jeg ikke turt å prøve nye Nocco-drikker på markedet, og jeg har fnyst når jeg har sett bloggere og influencere sverge til disse drikkene i treningssammenheng for et «bedre
resultat». WTF.

Men, til tross for en skjev start, ble jeg inspirert da jeg i dag morges fikk et bilde av en ikke så brus-interessert fyr, som på eget initiativ hadde kjøpt seg den nyeste Nocco-drikken.

Jeg har sett denne stått plassert rundt på ulike SATS-senter og på utvalgte dagligvarehandler, og har tenkt at designet har sett både tiltalende og eksotisk ut. Jeg har fått lyst på den, til tross min dårlige erfaring med et lignende produkt, og det synes jeg er imponerende arbeid av Nocco-produsenten. I tillegg er jeg jo en fyr som kan gi flere sjanser, særlig når det kommer til Brus.

Så da jeg var en tur på SATS i dag, og så at de hadde et “to for 59”-tilbud på alle drikker + jeg var i relativt godt humør, slo jeg bare til. Dessuten tenkte jeg at det var fint å ha noe å sammenligne med, så da kjøpte jeg også den med ananas-print, som jeg også synes har et helt utrolig fint
design.

Jeg kan ikke si at jeg gledet meg til å prøve dem, men det var jo noe å gjøre, så jeg gikk hjem og satte på noe eksotisk Brus-musikk, og helte de to BCAA-boksene i hvert sitt glass.

Jeg registrerer at denne «Carnival» er en «limited edition»-greie, og det tenker jeg at er like greit, for fy faen for noe skvip. Og ikke for å henge ut han fyren som solgte den til meg på SATS, men å påstå at den er den «beste du har smakt», sier veldig mye om deg, og jeg føler meg faktisk lurt.

For det var ikke bare like ille som forrige gang – det var mye verre. Og det gjør meg provosert når jeg tenker på hvor mange jeg ser på trening hver dag som drikker dette, og som bare «mååå ha en liten NOCCO;)» før en styrkeøkt. Jeg kan ikke tro at det er sant.

Carnival vet jeg faktisk ikke helt hva jeg skal si smaker, men jeg tror kanskje de har prøvd å
kombinere fersken med smaken av Crocs.

Carribean-varianten derimot: Det smaker kanskje av ananas, men i tillegg både ser og smaker det som urin med hint av medisin og syre, og da jeg tok første slurk, kunne jeg ikke unngå å tenke på de slurkene jeg har tatt med ren hjemmebrent i barndommen, og følelsen man sitter igjen med: at spiserøret etser vekk.

Jeg forstår faktisk ikke hva de har gjort for å få det til å smake så jævlig, og hvordan de har fått kullsyren til å bli så «hard». Jeg forstår i det hele tatt ikke hvorfor noen i det hele tatt liker denne drikken: Det er jo noe helt åpenbart feil med den, og det kan ikke være meningen av man skal drikke det.

Men herregud, gjør som dere vil, jeg bare hater den, og angrer på at jeg trodde det var en Brus. Men til folk som tror dere trenger disse drikkene for å bli sterkere eller få mer energi: You don’t. Ifølge eksperter kan dere spise normal, proteinrik kost som vanlige folk.

Uansett, til tross for et veldig iøyenfallende og delikat design, må jeg dessverre gi begge disse «Brusene» terningkast 1. Ikke fordi de ikke er Brus, for hadde dette vært en BBCA-blogg, hadde de fått samme terningkast. Og jeg kan egentlig like mange kosttilskuddaktige produkter, men disse greiene her skal du jævlig langt ut på Brus-landet med.

Ja, ja. Boksene er uansett verdt 2 kr hver i pantelotteriet på Kiwi, så jeg skal nok komme meg gjennom dette også.

Oki bye

PS. Hadde vært veldig interessant å høre hva dere synes om NOCCO, og hvorfor dere eventuelt drikker det. Jeg liker jo å tro at jeg er en åpen Brus-fyr, så jeg lover å ikke dømme dere.

BRUSBLOGG: DIET GINGER ALE

Det finnes mange preferanser der ute innen brusbeholdere, og hvordan Brus bør inntas. Noen foretrekker å drikke fra boks, mens andre liker plastflasker, glassflasker eller å drikke fra et glass.

Personlig har jeg alltid vært en halvlitersflaskeforkjemper, og helt siden jeg var ung bruselsker, har jeg drømt om å en dag ha så god økonomi at jeg bare kan ha halvlitere med Pepsi Max og andre Bruser i kjøleskapet. Dette ønsket står fortsatt sterkt, da jeg først og fremst synes 0.5 liter er en perfekt mengde brus for én. Jeg opplever at jeg ikke blir tilfredsstilt ved inntak av kun 0.33, mens 1,5 ofte er litt i overkant, og jeg føler at jeg “kaster bort” Brus når jeg setter igjen noe i en stor flaske, siden den ikke smaker like godt som den gjør nyåpnet og fersk.

Jeg har blitt en fyr som bruker veldig mye penger på mat og drikke – uten å ha særlig dårlig samvittighet for dette, da jeg sjelden kjøper klær og annet drit jeg ikke trenger. Mat og brus må jeg jo uansett spise og drikke, så da velger jeg å kjøpe det som gir meg mest glede. Brus på halvlitersflaske gir meg mye glede, og selv om de store flaskene med tre ganger så mye innhold nesten koster det samme, er dette en vurdering jeg tar fra dag til dag. Som regel handler jeg store varianter av Pepsi Max, mens jeg unner meg andre Bruser i halvlitersflasker. Noen ganger kjøper jeg riktig nok halvlitersflasker av Pepsi Max også, og da skal Brusen selvsagt drikkes rett fra flaska. Å se voksne mennesker helle Pepsi Max fra halvlitersflasker opp i et glass gjør meg faktisk fysisk vondt, da det faktisk ikke er meningen.

Det jeg derimot aldri kjøper, er Brus på boks. (Se bort ifra Monster her, alltid et unntak fra
regelen.) Men i noen tilfeller er jeg villig til å gjøre andre unntak, om Brusen det gjelder er god nok.

Ginger Ale Diet er en sånn Brus. Dette er en Brus vi ikke har i Norge enda, i alle fall ikke som jeg har sett. (Jeg vet at det finnes en “Ingefærøl light” i ulike forretninger i Oslo, men den har jeg smakt og den smaker dritt, så det gidder jeg ikke få tips om.)

Ginger Ale Diet er imidlertid en av mine favorittbruser, og derfor synes jeg det er trist at den er så vanskelig å få tak i. I New York selger de flere ulike varianter av denne på halvlitersflaske, mens i LA (hvor jeg er nå), selger de altså kun på boks, eller på 2-litersflaske. Her har de også bare varianten fra Canada Dry, som dessverre ikke er min favoritt, da den blir litt “pistrete” i forhold til den fra Schweppes. Så om Norge på et tidspunkt innser dette enorme hullet i Brusmarkedet, ønsker jeg meg den, heller enn Canada Dry-varianten.

Jeg kjøpte uansett en seks-pakning bokser av denne samme dag som jeg kom, til tross for at den – ikke bare er på boks – men på MINI-boks. Altså kun 0.221, og da blir det så lite for min del at det nesten ikke er vits engang. Men siden han jeg reiser med også er litt interessert i Ginger Ale, lot jeg det stå til.

Når det kommer til smaken på denne, er det ikke til å stikke under stol at selve boksen
ødelegger litt av smaksopplevelsen. Jeg kunne selvfølgelig helt oppi et glass, men da måtte jeg ha hatt et jævlig lite glass i så fall, så liten som den boksen er.

I tillegg liker jeg egentlig å se Brusen min, på samme måte som jeg liker å se maten jeg spiser. Den muligheten har jeg ikke når jeg drikker Brus fra boks, og smaken blir liksom litt mer ubestemmelig da. Den hadde kanskje smakt bedre hadde den vært på en gjennomsiktig boks, men jeg skjønner at det er vanskelig(/kanskje umulig?), og i tilfellet dyrt å produsere.

Uansett: Smaken er jo egentlig ganske god, med en mild smak av ingefær (som jeg egentlig ikke er såå glad i), og ikke sterk i det hele tatt. Kanskje litt for mild, dog? Jeg mener å huske at
balansen i Schweppes er ganske mye bedre, nettopp fordi den smaker et hakk mer ingefær.
Fargen er hvit og ser veldig appetittelig ut, og til tross for at den lille boksen knapt er en munnfull, så er det jo bare å knekke opp en ny.

Uansett: Dette er en veldig bra Brus som jeg håper at noen tar ansvar for at kommer til Norge så fort som mulig, da dette er en Brus-keeper i mine øyne. Den når ikke opp til sekseren, siden jeg vet at det finnes en bedre variant der ute, men den får en solid femmer av meg.

Med alt dette sagt, finnes det ikke noe fasit på hvordan du bør drikke DIN Brus. Jeg hater ikke folk som drikker Brus på boks, jeg bare forstår det ikke. Fortsett å drikke Brusen på din måte, det viktigste er jo at vi drikker Brus, ikke hvordan vi gjør det.

Takk for Brusen.

BRUSBLOGG: Solo Super

Jeg vet ikke med dere, men jeg blir så sykt selvbevisst når jeg tar bilder til Brusbloggen. Å legge til rette for og visualisere bildet gjør meg så ukomfortabel, og jeg blir helt svimmel av tanken på at dette er noe Fotballfrue og alle andre toppbloggere gjør HVER DAG.

Her er et bilde av meg som tar bilde av dagens Brus:

For én ting er jo å ta bilder av en flaske Brus, det er liksom ikke såå fucka. Men tenk når man for eksempel tar bilder til et annonseinnlegg for barberhøvler, og man må arrangere fotoshoot der man faker at man barberer leggene!!! Eller når man frivillig lar seg avbilde med en bok man aldri har lest, en pakke tabletter for bedre hår eller brunere hud, og man må smile
overbevisende inn i kamera, som en robot. I tillegg skal man også redigere disse bildene av seg selv og legge dem inn i bloggen, og jeg blir helt svett av å tenke på at dette er noe vi bevisst driver med – helt skamløst – bare for å tjene penger man skal bruke på enda mer drit til å vise fram på bloggen.

Ikke at jeg skal være så mye bedre enn noen andre, men fy faen folkens, blir dere ikke LEI? Og hvorfor KJØPER DERE de jævla produktene de reklamerer for? HVEM ER VI BLITT?

Her er meg som tar bilde av en Brus jeg kjenner ute på balkongen, stående i Brus-bassenget mitt.

Uansett. La oss snakke om dagens Brus.

Solo Super er ingen ny Brus i brushylla, men ettersom veldig mange setter denne Brusen høyt, og særlig nå i påsken, hadde jeg veldig lyst å anmelde denne. Jeg har ikke et veldig nært forhold til Solo Super fra før av, utover at det er en Brus jeg ofte kjøper i flyplass-sammenheng når Brus-utvalget uansett er ræva, men jeg likevel vil kose meg litt.

Smaken av frisk appelsin er alltid veldig digg ved første slurk, så digg at jeg ofte spør meg selv hvorfor jeg ikke drikker Solo Super oftere. Men så skjer det liksom noe, som også gjør at jeg kommer på hvorfor. For plutselig er det som om brusen bare …dør? Etter to-tre slurker er det jo knapt kullsyre igjen, og plutselig kjennes det ut som om jeg drikker appelsinsaft, som jeg i
utgangspunktet ikke synes er godt nok til at jeg vil betale penger for det.

Jeg kan ikke så mye om fotografering, annet enn at jeg ser at dette er et dårlig bilde.

Brusen er ute av fokus, lyset er grått og det er for mye dilldall rundt. Jeg burde sikkert ha lagt Brusen ned på bordet og plassert en blomst ved siden av, kanskje åpnet en appelsin og skrellet noen båter, før jeg stilte meg på stolen og tok bilde ovenfra. Men så er det også en grunn til at jeg aldri ble toppblogger med millionlønn: Jeg er rett og slett ikke villig til det. Jeg husker at jeg som Sinnablogger kjøpte et speilreflekskamera en gang for å få litt bedre kvalitet på ting, men så skjønte jeg ikke hvordan det virket, så til slutt bare kastet(!!!) jeg det. En tåpelig utgift, men som lærte meg hva som ikke var viktig i livet.

Dette synes jeg for øvrig ble ganske bra. Godt lys og klare farger. Mulig jeg sender det til Solo-konsernet, i tilfellet de vil kjøpe det og bruke det i markedsføringssammenheng.
(Flasken står forresten på verdens største isbit!)

Til slutt må jeg trekke fram at jeg synes selve væsken er litt for tjukk til å være ekte Brus. Brus skal helst kunne sees gjennom når man holder den opp mot lyset, hvis ikke får jeg
assosiasjoner til sirup og saft.

Nei, dette er nok ikke en Brus for meg. Pluss for fint design og frisk farge, men looks ain’t everything.

Terningkast 3 fra Brusbloggen.

God påske, med eller uten Solo, Solo Super eller annen Brus!

BRUSBLOGG: URGE (uten sukker)

Jeg kunne faktisk ikke tro mine egne øyne da jeg så at URGE hadde kommet med en sukkerfri versjon for et halvt års tid siden. Mens folk har brukt halve livet på å få URGE på store brusflasker, har jeg sittet stille i båten og ventet på at et eller annet geni i URGE-teamet skulle komme på at markedet også vil ha sukkerfri alternativer. Til tross for at jeg egentlig ikke husker om jeg i det hele tatt liker URGE. Sist jeg drakk det, var på discotek som 11-åring, der jeg shottet tre stk på rad for å få sukkerkick.

Jeg fikk øye på den nye Brusen i en morsom matgruppe på Facebook, der noen skrev at de hadde kjøpt den på en Joker i Oslo. Klokken var 22 og jeg hadde egentlig ikke tenkt å bevege kroppen resten resten av kvelden, men da det viste seg å finnes en helt ny type Brus på en Joker tjue minutter unna meg, begynte kroppen min nesten å vibrere.

Det var en svært nervepirrende gåtur, og da jeg hadde fått en brus i hver lomme gikk jeg
forsiktig hjem (for å unngå riste brusen) for å smake. (Jeg kunne selvfølgelig ha smakt på den
umiddelbart, men jeg unngår å åpne/smake litt før jeg skal gå en lang strekning, da jeg føler at
kullsyren liksom dras ut mens man går. Dessuten liker jeg å drikke brus i rolige omgivelser.)

Vel hjemme var jeg i ekstase, men den ble raskt brutt av skuffelse. Urgen smakte Urge, men den var slett ikke slik jeg husket den. Den smakte tvert imot akkurat som Sprite Zero, som er en brus jeg ikke setter veldig høyt i det daglige.

Et par dager senere fikk jeg imidlertid en hyggelig overraskelse på døren, av URGE-teamet som hadde fått med seg at jeg hadde reklamert for brusen deres gratis i en av mine SOME-kanaler. Da fikk jeg tre Bruser til, pluss en stor URGE-hettegenser med orange, veldig prangende trykk bakpå. Jeg hadde egentlig lyst å ta den i bruk og gjøre den til mitt nye favorittplagg, men det var før jeg kom på at det da ville bli noe jeg måtte skatte av, og der går egentlig min grense.

Derfor ga jeg bort genseren til Fretex, mens Brusene gikk til venner, og jeg håper at jeg ikke kommer i fengsel for dette.

Uansett: Til tross for gave og smisking, ble jeg skuffet over smaken. Jeg hadde så mye nostalgi knyttet til denne, og hadde håpet at den smakte noe annet enn …sitron liksom.
Kan hende den vokser på meg, men inntil videre smaker den som en blanding av Sprite Zero og Farris, og når ikke høyere enn en treer på min brusterning.

Duft og farge er nærmest identisk også, bare at URGE har en liten gulfarge. Litt sånn gulfarge som det er på urinen, etter at man har drukket veldig mye brus.

Pris: 25 kr hos min lokale Joker

PS. Sukkerfri brus er også skadelig for tennene, så drikk med måte.
PPS. Brusbloggen er sukkerfri, men jeg oppfordrer til å drikke den Brusen du vil eller ikke vil. Ikke la mine preferanser påvirke deg. 

Det detaljerte kroppspresset

Brusbloggen engasjerer seg.

Vi var mange som fulgte med på Debatten i går, om bloggere og deres påvirkningskraft. Det var flere ting som var viktige og interessante, men en ting mange hang seg opp i, handlet om påvirkningskraften man som blogger har når man poster innhold av detaljefokusert mat og kropp. Jeg leste gjennom Jodel, og ca 90% kunne ikke FATTE hva som er problematisk med at andre viser bilder av for eksempel hva de spiser, og kunne ikke brydd seg mindre. Sistnevnte gjør for så vidt ikke jeg heller, men det betyr ikke at jeg ikke lar meg påvirke. Og alt handler om hvordan vi presenterer det, og at det kanskje er noe vi bør lære oss.

For mange er mat en stor del av livet, og mange elsker å la seg inspirere av andres restaurantbesøk og oppskrifter. Og sånn skal det være. Det som imidlertid kan være uheldig, er når kosthold (og andre ting) blir for konkret, og lett kan kopieres. Når detaljer som mengder og gram blir for tydelige, tilrettelegges det for sammenligning. Som er det vi ser at unge gjør i dag: De sammenligner seg, og definerer seg ut ifra andres vaner. Spiser hun mindre enn meg, trener hun mer? Veier hun mindre, har hun tynnere lår? Mange opplever dette som et press. Først og fremst fra sitt eget indre, men hvordan unngår man at det opprettholdes? Skal alle bare slutte lese blogger, eller er det noe bloggere kan gjøre for å tilrettelegge?

Når kroppsvekt, antall gram havregryn til frokosten eller tilbakelagte kilometer/treningsøkter i uken blir nevnt, er det nærmest umulig å ikke sammenligne seg. Særlig som ung og på jakt etter identitet. Noen tar ikke skade av det, mens andre presser det inn i et hode som allerede er fylt av usikkerhet, tall og oppskrifter på drømmekroppen. Hadde vi formulert oss litt annerledes, hadde de kanskje ikke plukket det opp på samme måte. Å bli inspirert til å gjøre kroppen sin godt ved å trene eller spise sunt er vel og bra, men trenger vi å påvirke dem til å føle at de må gjøre det på akkurat samme måte som noen andre?

Kristine Ullebø vil stå på sin rett til å publisere bilder av mat, hva hun har bestilt på restaurant og oppskrifter til gode middager. Samtidig vil hun ikke dele alt hun spiser i løpet av en dag. Og det er her nøkkelen ligger.

For poenget er ikke at man aldri bør dele bilder av mat, restaurantbesøk eller andre ting man smaker på og vil dele med verden. Problemet oppstår når det blir for konkret, og detaljenivået så høyt at man kopiere det: enten med vilje, eller i underbevisstheten.

I øyeblikket Ullebø hadde publisert en dagsmeny, kan vi banne på at noen hadde begynt kopiere det allerede samme dag. Noen hadde kanskje scrollet forbi i ren “hvorfor skal jeg vite dette”-frustrasjon, mens andre hadde studert den av ren nysgjerrighet, og kanskje sammenlignet sitt eget kosthold. Noen hadde ikke kjent særlig på det, mens andre hadde følt seg mindre gode, mindre sunne eller utilstrekkelige. Noen hadde kanskje trodd at de ikke lot seg påvirke, før de et par dager senere står i butikken og kommer på hva Kristine spiste, og dropper det de egentlig hadde tenkt spise, fordi de har lyst å se ut som Kristine.

Det er påvirkning.

Folk er forskjellige. Men å fortelle ungdom at “folk er forskjellige og det må vi leve med, just love yourself osv”, er enklere sagt enn gjort. Hadde det vært så lett, hadde ikke så mange som 85% av unge jenter følt på kroppspress, eller hatt et anstrengt forhold til mat.

Så vil noen sikkert stille spørsmålet: Ja, men er det greit så lenge jeg legger ut STORE porsjoner, da? Er det det lille vi er så redde for? Og hvorfor kan ikke tynne jenter legge ut bilder av kroppen sin, mens de litt større blir hyllet?

Det er en trend i tiden at de avkledde idealkroppene som blir vist fram får kritikk, mens de som er større og “tør” kle av seg får ros. Noen synes det er så provoserende at de kaller det “romantisering av usunt kosthold og kropp”, og at det bør være likt for alle. Og det bør det jo selvsagt være.

Jeg kan godt innrømme at også jeg en gang i blant kan få litt nok når tusen jenter samtidig skal kle av seg og harselere med egen kropp for å få fram et poeng. Men samtidig vet jeg at vi trenger det. Så lenge vi kan huske, har vi sett de tynne idealkroppene bli løftet fram og beundret, mens resten har blitt skjøvet unna og gjemt. Kropp har ikke bare vært kropp, og det har aldri vært likt for alle.

Vi har trodd at bikinikropp er noe som skal være lite, og ikke kan tas bilde av med mindre det ligner idealet. Dette er i forandring, og et større mangfold av andre typer kropper har kommet til syne. Og folk elsker det. Det betyr imdidlertid ikke at alle heller bør se slik ut, og at de med såkalte idealkropper bør føle seg truet.

Folk jubler ikke fordi de heier på usunt kosthold eller helseproblemer, de jubler fordi de får se noe annet. De jubler fordi de er lei av å se poserende og uoppnåelige modellkropper på sponset tur til Mexico i alle kanaler, og vakre bilder av rugsprø med blomster på. Det må være lov å bli fuckings dritlei, og det må være lov å ønske noe sårt tiltrengt velkommen.

For at det skal jevnes ut og balanseres, må det mer enn bare ett bilde til. Det må mer enn én forside på et kvinneblad til, og vi må kanskje stå en stund i en overflod av eksponering av kropper som tidligere har blitt undertrykt.

På samme måte som menn må sitte stille i båten mens kvinnene reiser seg og hever stemmen etter #metoo. Uten at noen skal bli sure fordi det har gått “for langt”, og føler at de “nesten ikke kan be noen på kaffe lenger”. Ja vel, så har du ikke bare misforstått, men det er også noe du må finne deg i for en stund.

Siden alltid har menn hatt makten i sin hule hånd, og da kan man vel for guds skyld ta en liten pause i maktkampen og la noen andre ta litt plass. Det betyr ikke at det i lengden ikke er plass til alle, men gi dem nå litt tid på å prøve jevne ut balansen. Sånt gjøres ikke over natten.

Kvinner har stått på sidelinjen og vært undertrykte altfor lenge, og det samme gjelder den typen kvinnekropp som tidligere ikke har passet med idealet. La dem få vise seg fram: vise at de er like gode som hvem som helst, uten at man trenger gi dem skyldfølelse for å ta plass.
La andre bli inspirert og føle seg mer selvsikre, uten at man skal definere hva som er gode eller dårlige forbilder basert på kroppsvekt.

MAKE SOME ROOM for alle, og ikke føl deg urettferdig behandlet fordi du er tynn og ikke får like positiv og mye oppmerksomhet som tidligere. Forhåpentligvis er vi på vei et sted hvor kropp ikke skal definere oss som mennesker i like stor grad som den har gjort, og da må vi tillate at noen prøver å riste litt i oss.

Å være fornøyd med kroppen sin er dritbra, men skal vi ikke gi andre mulighet til å føle det samme? Hadde det ikke vært rått om vi alle kunne gjøre noen små grep som vi visste virket, så alle kunne ha fått kjent på den følelsen?

 

Brusblogg: Monster Energy Ultra Zero

Og med det sagt, vil jeg gjerne sparke i gang med Brusbloggens første energidrikk!

Monster Energy Zero Ultra er visstnok en “feminin” energidrikk rettet mot kvinner, og selv om jeg ikke synes vi skal skille mellom verken Brus eller energidrikk for menn og kvinner på denne måten, skal jeg innrømme at dette er min ultimate Brus/energidrikk, som har fulgt meg i mange år. Jeg tror bare det er tilfeldig at jeg er kvinne.

Første gang jeg smakte den må ha vært i New York for kanskje tre år siden, etter å ha snust på flere norske energidrikker gjennom oppveksten – uten å finne en som passet MEG.

Jeg visste allerede ved første blikk og slurk at det var en match, til tross for at jeg skjønte at det kunne bli problematisk, da engergidrikk faktisk kan være jævlig farlig om man drikker for mye eller ofte. Derfor priset jeg meg lykkelig for at jeg ikke bodde fast i USA, og spøkte ca daglig om at jeg aldri kunne flytte dit, utelukkende på grunn av denne energidrikken. Det var trist, men også sant.

Tiden gikk, og det var i den tid at jeg gikk rundt og tørstet i Kristiania, at jeg passerte Narvesen på Jernbanetorget og kastet et blikk inn og i retning brusskapet. Jeg bråstoppet da jeg fikk øye på en skinnende blikkboks jeg dro kjensel på – som sto ut blant alle de mørke og dystre
boksene.

Det skulle vise seg at via et skip hadde lagt til i Bjørgvin, via kanskje Silkeveien eller andre ruter, men med sikkert opptil flere tusen liter Monster Energy Ultra Zero om bord. Jeg skjønte umiddelbart at livet mitt på mange måter var over, men samtidig reddet. Derfra gikk jeg rett inn og tok en boks i hver hånd, og slik ble jeg stående i en lang stund. Mine damer og herrer: jeg var fortapt.

Jeg skiller egentlig ikke mellom Brus og energidrikk, ettersom jeg ikke har noe effekt av den ekstra koffeinen i energidrikken, og kan drikke det feks rett før leggetid uten problem. Det jeg
imidlertid er veldig opptatt av, er å ALDRI drikke mer enn én energidrikk daglig, rett og slett fordi det kan føre til hjertetrøbbel og i verste fall DØD.

Jeg har ikke lyst å si noe om akkurat hvor mye eller ofte jeg inntar Monster, men jeg kan si at det er så sjeldent som mulig, og at jeg prøver å erstatte den med andre Bruser der det lar seg gjøre.

(Her fra en periode i fjor vår, hvor jeg egentlig skulle slutte, og drakk mye Monster i skjul. Det var en mørk og skamfull tid, og jeg anbefaler alle å være åpne om sine eventueller Brus- eller energidrikkavhengigheter.)

Jeg har allerede sagt noe om design og smak, men jeg kan altså si at innholdet samsvarer veldig med innpakningen. Den hvite, litt glorete boksen er dekorert med brokade/tribal-print som står litt ut av boksen, og glinser pent av sølv. Selve fonten er perfekt for energidrikkuttrykket jeg gjerne vil identifisere meg med, og jeg bærer den med stolthet så ofte jeg kan.

Fargen er som dere ser helt utrolig, og egner seg godt i glass med stett for en litt større opplevelse. Personlig drikker jeg den oftest fra boks, for optimal lykke- og skamfølelse.

Smaken er søt, og ikke likt noe jeg annet jeg har smakt tidligere, så jeg vil gi gjerne gi denne terningkast 6. Jeg vil også trekke fram at den norske versjonen faktisk er ganske mye bedre enn den amerikanske, til tross for at de noen steder har jumbo-sized med skrukork der borte også, så kan det faktisk bli for mye av det gode.

Kan kjøpes på Narvesen og andre kiosker til typ 38 kr, men rundt 20 kr på min lokale Kiwi og Coop Xtra.

PS. Det er lett å gjøre seg avhengig av deilige drikker som Monster, så vær varsom om du har tenkt å smake.
PPS. Ikke send meg linker om folk som har dødd av å drikke energidrikk. Jeg sender dere link når jeg er død.

Brus og påvirkning

Okey, dette kan bli et litt omfattende innlegg. Men jeg må bare få sagt det før vi kan fortsette som planlagt.

For det som er litt farlig med å vise Brus i sosiale medier, er at folk kan bli smittet. Det var for eksempel en periode for noen år siden at jeg postet en del Bruser på min Instagram-profil, ofte i vakre omgivelser eller fine glass og kopper, fordi dette – som dere sikkert har forstått – er noe jeg er interessert i.

Her er et lite utvalg av både publiserte og upubliserte bilder:


Jeg ble spesielt ivrig de gangene jeg var i USA, hvor de hadde mange energidrikker jeg ikke hadde smakt maken til i Norge. Bildene var egentlig mest til glede for meg selv og andre eventuelle Brus- og energidrikkentusiaster, men etterhvert begynte beskyldninger å sive inn i både kommentarfelt og private innbokser:

– Du er et dårlig forbilde, fordi du reklamerer for Brus og BRUS ER FARLIG

– Dette er åpenbart skjult reklame OG JEG HAR ANMELDT DEG TIL FORBRUKEROMBUDET + POLITIET

– HAR DU IKKE LEST SAKEN OM HAN SOM DØDE AV ENERGIDRIKK, SLETT DET BILDET (dette var en kommentar fra Trude Drevland)

Dette er selvfølgelig noe jeg tar på alvor. Jeg vil ikke være noe dårlig forbilde som pusher Brus på unge (eller voksne) uten at de merker det selv. Jeg vil ikke at noen skal føle at de må drikke brus fordi jeg gjør det, eller går i butikken og kjøper Brus – for så å bli avhengig. Jeg vil ikke at noen skal drikke seg ihjel på energidrikk, bare fordi de har sett meg drikke én.

Før disse beskyldningene var jeg riktig nok allerede bevisst, men følte at det var innafor siden jeg hadde kjøpt alle Brusene mine selv. Jeg er ikke sponset – jeg er bare en vanlig fyr som liker brus. Men siden jeg ikke ville at noen skulle få problemer med Brus på grunn av meg, kan jeg
innrømme at jeg i det siste året har forsøkt å drikke energidrikk og andre Bruser i hemmelighet.

Noen ganger har jeg riktig nok lagt ut i SoMe likevel, men stort sett med disclaimers og advasler om at man bør være moderat i sin brusdrikking, og holde spesielt energidrikker til ferier eller spesielle anledninger.

Her etter en jobb jeg hadde gruet meg litt til, og følte behov for å feire på vei hjem.

Og her på ferie i Paris. Kanskje den beste dagen hittil i mitt liv. Monster + duer = life.

Jeg prøver ikke å si at jeg er et perfekt forbilde når det kommer til påvirkning. Men man blir jo påvirket av alt, og jeg tenker at det er bedre å bli påvirket til å prøve en ny brus, heller enn å kjøpe underlivsparfyme(!), veldig stygge og dyre klokker eller signe seg opp med et abonnement for barberhøvler som bare kommer og kommer i posten og ikke er mulig å avslutte.
Men kanskje jeg tar feil.

Brusbloggen er ikke bedre enn noen andre, men bare vit at jeg vet. På samme måte som dere må tenke dere om neste gang dere er i butikken og legger en brus dere égentlig ikke hadde tenkt å kjøpe i kurven – bare fordi dere så det på en dum brusblogg. Da må man vite at man har latt seg påvirke, og vurdere om det er noe man har lyst å være med på.

«Har jeg lyst å bli en Brus?»

Det betyr ikke at jeg fraskriver meg ansvaret som brusformidler eller -forbilde, for det går ikke an. Så lenge man har én venn eller leser som får med seg hva du sier og gjør, spiser eller drikker, må du vite at hen kan påvirkes. Vi har alle ansvar overfor hverandre, og alt vi sier og gjør betyr noe.

Med det sagt, vil jeg gjerne takke for deres overveldende engasjement for Brusbloggen. Vi er
tydeligvis mange som er interesserte i Brus, og det gleder meg. Neste anmeldelse kommer senere i dag, og er som dere kanskje forstår en hvit, liten favoritt.

Skål

BRUSBLOGG: VILLA LETT

Okey, sinnet fra forrige brusbloggpost har omsider gått over til tristhet, uten at jeg vet helt
hvorfor. Dette er uansett ikke noe jeg får gjort noe særlig med, så derfor kommer dette til å bli et litt trist innlegg om Brus. Til tross for at Brus pleier å være noe som gjør meg glad, så er det ikke alltid at medisiner funker.

Jeg tror uansett det var forrige onsdag at jeg omsider fikk fatt i ukens Brus, etter at jeg hadde vært klar over dens eksistens i nærmere en uke.
Nemlig den helt nye brusen fra Villa (eller Villa Farris som noen kaller den): Villa lett.

Jeg har ikke et veldig nært forhold til Villa, ettersom den ikke har eksistert i lettvariant tidligere. Men et glass nå og da i festlige lag har det nok likevel blitt, særlig i tilfeller hvor verten ikke har hatt peiling på populærbrus.

Det første problemet under testen av denne nye og spennende Brusen, oppsto da jeg skulle åpne flasken. Korken satt alt for godt, og ettersom den i tillegg var ganske liten – fikk jeg ikke grep, og jeg brant nesten vekk innsiden håndflaten i forsøket på å få meg litt Brus.

I tillegg sto God morgen Norge på i bakgrunnen, hvor nok et innslag om Frank Løke ble sendt – og ikke for å være kjip, men jeg tror kanskje ikke jeg orker mer daglig Frank Løke på GMN om nye tema han kanskje har noe å si noe om nå. Det gjorde meg bare enda mer rasende og lei meg, og jeg ville slå av TV-en i protest, men hadde allerede hendene fulle med en brusflaske som ikke ville åpne seg, og det var rett og slett ikke en god opplevelse.

Til slutt ble jeg så desperat etter å få opp brusen og slå av TV-en at jeg måtte ta i bruk tennene. Jeg vet ikke om dette er en generell bug, eller om det bare gjaldt min flaske, men å måtte bite opp flasken er i alle fall uaktuelt for min del, og kommer til å påvirke både resultatet og mine framtidige valg av Bruser i butikken.

Jeg skal likevel innrømme at jeg synes brusen var nokså god, og smakte vanlig champagnebrus. Jeg ante dog en litt rar og ubestemmelig ettersmak, men det kan være fordi jeg ikke er helt vant til den ennå, for slik er det jo ofte med Brus: Først smaker det sølevann, og da gjelder det bare å helle innpå nok så man blir vant til den, og først da kan man sette pris på den.

Jeg kommer til å gi Villa Lett én ny sjanse, men om jeg må bruke tennene for å få meg en ussel dråpe champagnebrus da også, kommer jeg til å saksøke produsenten og kreve store penger for traumer etter God morgen Norge-innslag + tap av livskvalitet.

Hadde det ikke vært for god smak, fin gullfarget brus og OK design, hadde jeg gitt en treer.
Jeg ender likevel opp med å gi den en foreløpig terningkast 4, med forbehold om endringer.

Pris: KR 22 hos min lokale Rema 1000.

PS. Lettbrus kan være skadelig for tennene, så drikk med måte.
PSS. Gi gjerne en lyd dersom du har en favorittlettbrus du ønsker at jeg skal teste. Veldig obskur Brus som er vanskelig for folk flest å relatere seg til, vil ikke bli anmeldt her i Brusbloggen.