Når nattmat når nye dimensjoner

Årsaken til at jeg prøver å unngå alkohol så ofte jeg kan, er den at jeg mister all form for viljestyrke. Ingenting kan stå trygt så lenge jeg har alkohol i blodet, og ikke minst, ALT blir godt. En gang spiste jeg faktisk et GRØNT eple bare for å spise det.
Dette nattmatbehovet derimot, har jeg heldigvis ikke. Men det kan ha noe med at jeg alltid sovner og må bli båret hjem. Men i natt! I natt var jeg faktisk så oppegående at jeg kom meg hjem, og da hadde jeg visst utrolig lyst på agurk. Så jeg tok med en agurk opp i senga sammen med Herr Reservedell, hvor jeg altså spiste HELE agurken MED stilk! Dette er faktisk det mest spennende som har hendt i løpet av hele uken når jeg tenker meg om.

Men jaja! Så våknet jeg da. Med agurkplastikk i hånda. Så kom jeg på at jeg hadde sverget på å bli med Mia på fjellet.
"Neiiiiiiii, sosialisering."
Jeg ville jo på fjellet, men jeg ville ikke snakke med noen! Så jeg måtte ta en liten tur selv. Altså, dette er den 4. fjellturen på en uke, og jeg ser fortsatt ikke resultater. Hva mer skal jeg gjøre da? LØPE opp? Det er faktisk uetisk å løpe i oppoverbakker.

Dette bildet har jeg faktisk postet før, men jeg tror det ser omtrent likt ut fortsatt. Landskapet altså.


Videre ble jeg faktisk nesten påkjørt, eller truffet i dag. I Molde praktiserer vi nemlig ikke trafikkregler, så fotgjengere hopper ut i gaten akkurat der det måtte passe dem - på lik måte som jeg kjører akkurat slik det passer meg. I den anledning fikk nesten min mors bil nesten en ny bulk på grunn av en sinnsyk moldenser som kastet seg ut i veibanen. Hun slapp dessverre billig unna, enda jeg prøvde å øke farten. (Herregud, speaking of ordet "dessverre". Jeg så en journalist som hadde skrevet "desverre" i Handelsbladet FK i går! Jeg skal komme tilbake til dere med navn og bosted.)

Jeg tror vi avslutter med et bilde av ingen ringere enn...ringenes herre. Neida, men det passet så godt. Det er altså meg, MED SPAGHETTISAUS I MUNNVIKENE! Jeg er altså akkurat slik som dere...var da dere var 7 år.


Forresten, bare et lite praktisk spørsmål:
Leser dere egentlig det jeg skriver når jeg skriver mye? Eller ser dere bare på bilder?
Skal jeg skrive mindre, og levere mer bilder?

Personlig leser jeg nemlig ikke blogger, jeg bare skummer hvis noe ser over gjennomsnittet interessant ut. Ellers ser jeg bare på bildene og konkluderer med hva de sånn ca. har opplevd.